Tilbygg i betong
Eldgammelt hus på Vålerenga fikk råmoderne tilbygg
Arkitekten fikk lov til å rive huset fra 1823. Dette gjorde han i stedet.
Rivningstillatelsen var ferdigstemplet. Fremtiden til det falleferdige trehuset fra 1823 hang i en tynn tråd.
Bulldoserne var klare.
Men familiefar og arkitekt Bjørn Tandberg stod i veien. Han skulle bli husets redningsmann.
- Jeg ønsket heller å ta vare på det opprinnelige enn å bygge en kopi. Det er mer omfattende, det er dyrere, men det er også mer verdifullt. Jeg er opptatt av å ta vare på kulturarven. Som nyetablert arkitekt var det dessuten fint å få praktisk erfaring, sier Tandberg til Bonytt.no.
Krevende å bevare
Tandberg står bak flere bevaringsprosjekter i landet, og opplever at det ikke skal være lett å redde gamle bygninger fra å bli erstattet av nye.
- Bevaringsdiskusjonen i Norge er dessverre for lite nyansert, noe som fører til at få tør og orker å gå løs på oppgaven det er å ta vare på gamle bygninger.
Ønsket mer plass
På midten av 1800-tallet hadde det ifølge folketellingen bodd 17 mennesker i det vesle huset. Vognmannen og hans assistent, hver med sine respektive familier.
I dag lever to voksne og tre barn her. Det som var et høyloft er bygget ut til soverom og lekerom.
Men tidene har forandret seg. Familien at de trengte mer boareal. Et tilbygg var det som skulle til for å få bedre plass.
Og utenfor lå den frodige, lille hagen som eneste utbyggingsalternativ.
Det gjaldt å ta så lite som mulig av hagen og samtidig skape et effektivt rom som avlastet hovedhuset.
Det nye tilbygget fikk en utforming som står i maksimal kontrast til det gamle hovedhuset.
- Min grunnholdning som arkitekt er: Enten ta vare på eller bygge noe helt nytt. I dette tilfellet gjorde jeg begge deler. Bygninger bør representere sin tid og svare til den oppgaven de er satt til å løse, sier Tandberg.
Tilbygget brakte med seg flere kvaliteter, utover å gi familien større boflate:
1) De store glassflatene og skyvedøren skapte økt kontakt med hagen.
2) Tilbygget virker skjermende mot nabohusene som ligger vegg-i-vegg.
3) Betongveggen er også en brannmur som reduserer risikoen for spredning ved brann.
Tilbygget er ti meter langt, halvannen meter bredt og består altså for det meste av betong. En mørk, trang og kald korridor, skulle en tro. Virkeligheten er motsatt.
Utefølelse
Her inne har en nemlig følelsen av å være ute. Glasshimlingen lar solen slippe til over spisebordet, kjøkkenbenken, og på de sære vekstene innerst i plantegropen.
Ane Senstad Guldahl er botaniker ved Botanisk hage og vet å utnytte lyset i tilbygget hvor nyttevekster drives frem for tilberedning og servering.
For først og fremst er dette altså et kjøkken.
Herfra kan trebarnsfamilien skritte rett ut i den lukkede bakhagen, eller de kan fortsette inn i hovedhuset.
Hva med ulempene?
Hagen ble krympet, men ikke mer enn at det fremdeles er rom for kjøkkenhage og et slag badminton.
Kjøkkenet går langs en akse, og neglisjerer dermed det som på fagspråket kalles for kjøkkentrekanten, altså at de tre sentrale funksjonene kjøleskap, vask og komfyr bør plasseres i en trekant for å kunne jobbe mest mulig effektivt.
- Vi beveger oss på linje her inne, og må samarbeide for ikke å gå i veien for hverandre. Men det fungerer fint og er samtidig hyggelig, sier Guldahl.
Tett på årstidene
Paret er enige om at ulempene veies opp av fordelene. Tidligere måtte familien titte ut gjennom smårutede vinduer for å få kontakt med omgivelsene.
Glassflatene i det nye tilbygget setter familien i nærkontakt med elementene.
- På fine dager er det som å være ute, og når det regner bråker det på taket. Når det snør blir det mørkt, helt til snøen snart smelter. Vi får årstidene tett på med et sånt kjøkken, forklarer Tandberg.
Les også:
1700-tallshuset i Telthusbakken i Oslo ble reddet av ildsjeler
Skrekkabinett i Italia ble feriedrøm
De beste interiørbildene finner du i vår inspirasjonsguide
