Romantisk landstil på liten plass
Tømmerstua er knøttliten, men interiørstilen er alt annet enn minimalistisk
Heidi Tofthagen bygde seg en bolig som var akkurat stor nok, for både lommeboka, arvegodset og stilen hun er så glad i.
Da hun skulle bygge seg et nytt hjem for ti år siden, kunne hun få det akkurat slik hun ville og hadde økonomi til.
Et soverom, et bad med separat toalett, et vaskerom, åpen stue- og kjøkkenløsning, og uteplass under tak med utsikt til en bugnende hage i engelsk landstil.
Heidi Tofthagen og hunden Mia trives veldig godt i sitt akkurat passe store hus i Ringebu i Gudbrandsdalen.
Cottage-garden
– Huset mitt er cirka 60 kvadratmeter. For meg er det stort nok, sier Heidi.
Hun har ikke tenkt på det som noe minihus, selv om noen nok vil kalle det mini.
For henne var det økonomien og forelskelsen i Cottage garden-stilen som satte begrensningen for hvor stort huset ble.
Det skulle være et lite hus med en liten bugnende hage. Og da hun sto fritt til å velge hva slags type bolig hun ville ha, falt valget på et tømmerhus.
– Jeg har bodd i tømmerhus før og synes det er så innmari koselig. Dessuten tror jeg det er et mye sunnere hus enn mange av de andre husene, som nærmest er hermetisk tette, sier hun.
Les også: 8 tips til den beste uteplassen
Arvegods og affeksjonsverdi
Huset er fylt til randen med arvegods som har affeksjonsverdi for henne, vakre bruktfunn og ellers ting med historie og sjel.
Omringet av ting fra hjemmene til oldeforeldrene og besteforeldrene; blomstrete fløtemugger, treredskaper og pelargoniaer, føler hun seg hjemme.
– Interiørstilen min må vel kalles maksimalistisk, sier hun og ler hjertelig.
Her blir gamle sigaresker, håndlagde dukkestoler, kjelker, vaskebrett og slitte krakker tatt vare på. De har alle en kjær historie.
En oldefar som lagde en dukkestol til datteren sin, som døde bare 10 år gammel. En bestemor som oppbevarte sysakene sine i en gul sigareske.
En kjelke som har sust nedover snøkledde bakker på 1800-tallet. En krakk som har overvært dagliglivet hjemme hos oldeforeldrene.
Noe som stadig dukker opp i hyller og skap, er fløtemugger. Men der kom det en utfordring med å bo lite.
– Jeg samla lenge på vanlige mugger, men gikk over til fløtemugger på grunn av plassmangel. Nå er det slutt på å samle, av samme grunn.
Les også (+): Familien slet med å innrede under skråtaket. Heldigvis visste eksperten råd
Innerom og uterom
Kjøkken og stue er delt med en halvvegg, og har en åpen løsning. Som ellers i huset er det en blanding av brukt og arvegods i både kjøkken- og stuekroken. Og møblene, de har selvsagt en historie.
– Kjøkkenbordet lagde broren til bestefar i bryllupsgave til bestemor og bestefar i 1936. Benkene er kjøpt brukt. Før hadde jeg en ny spisestuesofa, men det ble liksom aldri riktig, så den bytta jeg ut, sier hun.
Under de grønnmalte stuebordsbeina står oldefars krakk og bak Ektorp-sofaen står ei fjøsdør lent inntil den gråmalte tømmerveggen.
Den stammer fra stedet hun bodde før og er 180 år gammel.
I stua ligger også håndarbeidet klart i kurven, for Heidi er i full sving med å hekle et teppe med fargerike bestemorsruter.
Soverommet og badet er i lyse fargetoner, slik Heidi best kan like det. Et stort badekar har fått plass på baderommet, og jammen skimter vi ikke ei mugge på ei av hyllene her også.
Hunden Mia, en cavalier king charles spaniel, ligger foran peisen og koser seg. Snart legger hun beslag på en av stolene på uteplassen, eller går på sukkerert-slang i hagen.
For rett ut fra stua åpner flere rom seg. En uteplass under tak, hvor Heidi nyter sommerdager med ei god bok. Og det luftige grønne rommet; hagen, hvor hun tilbringer flere timer om dagen med å «pusle rundt».
Les også: At to små gjesterom skulle få så mye oppmerksomhet, hadde Monica aldri trodd
Det grønne rommet
I hagen er det både et vedskjul og et bakstehus.
– Vedskjulet eller skålen har en litt kul historie. Det er nemlig annenetasjen, en kaldgang i et gammelt hus som sto på plassen der jeg bodde før. Det gamle huset ble flytta, men gangen sto igjen. Så fikk jeg ideen om at man kunne dele fra andre etasjen og fikse det til et hønsehus.
– Det gjorde vi, og det fungerte supert. Da jeg slutta med høns, fant jeg ut at jeg ville bruke den som skåle, og etter en grundig vask funket det også. Den ble flytta og heist opp med gravemaskin til her den står nå.
Jeg lagrer plantene over vinteren i boden, og tar dem inn i januar-februar. Da klipper jeg dem ned, fyller på litt ny jord og gjødsler med økologisk gjødsel én gang i uka.
De trives godt i solfylte vinduskarmer.
Jeg lar dem gjerne tørke litt mellom hver vanning og kniper av visne blomster. Ellers gjør jeg egentlig ikke noe spesielt.
Jeg setter også noen pelargoniaer ut i hagen gjennom sommeren, og de får av og til litt brenneslevann.
Før nattefrosten kommer, gjerne i oktober, klipper jeg
dem ned og setter dem i boden.
Høye hekker innkapsler tomta og lager en egen verden, akkurat slik Heidi ønsker det.
– Dette er landliv for meg, å bo med litt hage og grønt og ikke for nærme naboen, med nærhet til skog og fjell og dyreliv.
Hun har prøvd å bo andre steder, men det tar ikke lang tid før hun vil «hematt». Og hematt er Ringebu, hvor hun har bodd i snart 30 år.
Og hadde hun kunnet bygget på nytt?
– Jeg angrer egentlig ikke på noe. Hadde jeg hatt bedre økonomi da jeg bygde huset, hadde jeg nok bygd større, men det viser seg at jeg trenger jo ikke mer plass.
