Tove og Thor stod ved et veiskille i livet. Kjøpte villa på 850 kvadrat på impuls
– Jeg så huset som en lett forfallen balldronning og hadde lyst å slippe lys og musikk inn i rommene igjen.
Da Tove og Thor Svendsen sto ved et av livets veiskiller tok de like godt den umerkede ruten sørover.
– Vi bodde i Lier, i en nydelig og fantastisk enebolig hvor alle barna likte seg godt. Men jeg var ferdig med en periode av jobblivet som hadde vart i to tiår. Det var et tidsvindu, også så vi boligannonsen og dro på visning, sier Tove.
«Boligen» var Fevik gård, eller bad, som den er best kjent som på folkemunne. En stor sveitservilla bygget midt på 1800-tallet, som siden ble landets første kystsanatorium før det ble okkupert av tyskerne under krigen og senere var pensjonat, før huset igjen kom i privat eie i 1975.
«Huset hører til den rikest utformede, best gjennomarbeidede og mest typiske sveitserpregede arkitektur som er bevart i vårt land. En kjenner ikke til andre hus fra denne perioden som er så godt bevart som det på Fevik», skrev daværende riksantikvar Halvor Vreim, i brev fra ca. 1950.
Her bor:
Tove (60) og Thor (61) Svendsen bor på Fevik gård, der hovedhuset fra 1864 har 850 kvadratmeter bruksareal over tre fulle etasjer. Tomten er på 12 mål med en vakker, delvis vernet hage. Paret har tre barn som er flyttet hjemmefra. Hun driver Resonare, HR- og lederutviklingsselskap, han er pensjonert flykaptein og nåværende altmuligmann på gården.
Rask beslutning
– Vi brukte ikke lang tid på beslutningen, egentlig. Det var ikke bare huset som tiltrakk oss, men omgivelsene. De hønngamle trærne i hagen som man blir helt ydmyk av å stå ved siden av, båthavna et steinkast unna, strendene som ligger som perler på en snor og den fantastiske kyststien. Vi ønsket å komme nærmere havet, vi er veldig glade i å seile, og tenkte at barna sikkert ville synes det var gøy å bo slik, i et feriemiljø. Det var ikke en stor investering heller, prismessig var det omtrent det samme som vi solgte for. Men det var før vi begynte, sier Tove.
Les også: 70-tallshuset ser helt vanlig ut fra utsiden, men innsiden er helt spesiell
De tidligere eierne hadde selv bodd i huset, men de hadde også brukt boligen som selskapslokale og drevet utleie, så stedet bar preg av mangesidig bruk.
Sjekk flere bilder nederst i saken!
Så bare muligheter
– Vi skulle ha et hjem for oss og barna, så vi måtte pusse opp. Jeg hadde masse pågangsmot og så bare muligheter i det gamle huset der ingenting var ødelagt. All snekkerglede og vakker stukkatur var like fint som da det ble laget på 1860-tallet. Men det var mye brutale, mørke farger, og gulvtepper og møbler over alt. Mørkerødt teppe med gigantiske gule bomber hele veien opp trappen, gullmaling i taket og tapeter i preget gullvelur. Det var sikkert fint og flott, men for oss var det ikke til å puste i. Jeg ville ha ut alle møblene og de doble gardinene, og slippe inn lyset og årstidene, sier Tove.
Hun hentet inn profesjonell hjelp for å få en gjennomført fargepalett og god møblering. Både fasaden og hagen er vernet, så paret hadde også kontakt med kommunen og riksantikvaren underveis. Sveitserhuset man ser utenfra er bygget rundt 1860, men utenpå et hus fra 1700-tallet. En fløy har derfor to etasjer med nesten fire meter under taket og store vinduer, der bodde storfolket, mens den andre – tjenerfløyen – har tre etasjer med lavere takhøyde og tømmervegger.
Les også: Da Arne og Catharina overtok stedet, var eiendommen på 50 mål preget av forfall
Fevik bad er blitt betegnelsen på Fevik gård, som var en betydelig eiendom på 1800-tallet, da skipsbygging var en viktig industri i området. Huset slik det fremstår i dag ble oppført for skipsreder Ole Boe i perioden 1859–1864 av byggmester Johan Gotlieb Heinecke, som har bygget flere sveitserhus i området. I 1894 ble Fevig Kystsanatorium stiftet, etter sigende landets første, drevet av Marlon Otto Johansen, en fargerik kunstner, og hans frue Emilie Johansen som blant andre tok imot malere og kunstnere fra hovedstaden.
Så kom krigen og huset ble okkupert av tyskerne, mens rett etter andre verdenskrig var huset brukt til kriseplassering av beboere fra gamlehjemmet i Kåfjord, Finnmark. Fra 1947 eide Norsk Folkeferie eiendommen og drev det som pensjonat for familier fra hovedstaden som ønsket sol og sørlandssommer. I 1975 ble stedet kjøpt av lokale ildsjeler, som i 1996 fikk bygningsvernpris for sin restaurering av stedet. De solgte gården videre i 2000 som selskapslokale og feriested, frem til 2005 da Tove og Thor Svendsen kjøpte eiendommen. Byggets fasade og flere av trærne i hagen er vernet. Kilder: Wikipedia, Tove & Thor Svendsen
Pensjonatpreg
– Jeg er imponert over arkitektene fra den gang. Utenfra råder symmetrien så man ser ikke hvor crazy det er innvendig, med nivåforskjellene og de to stilartene. Da vi overtok var det tre leiligheter i huset, og det var vask på hvert soverom som ga pensjonatpreg mens oppholdsrommene hadde selskapslokale-følelse. Det fulgte blant annet med 52 helt like spisestuestoler, sier Tove.
Hun og Thor har brukt de siste femten årene på å oppfylle visjonen og leve ut drømmen om et lyst og åpent familiehjem i det gamle huset.
– Det siste vi gjorde var å åpne fra ene enden til den andre, slik at vi kan se gjennom alle de snåle dimensjonene, og får tilgang til hagen uten å måtte gå gjennom alle stuene slik man helst gjorde før. Vi vil ha kort vei fra kjøkkenet. Kort sagt har vi brukt alt vi har av midler for å få huset til å fungere for en storfamilie, sier Tove.
Og det, akkurat i tide til alle barna flyttet hjemmefra.
Tove ler.
– Ja, det er litt rart å være bare to her, men Thors far på 97 bor i nærheten og kommer hit når han vil ha selskap. Han har sin egen avdeling med soverom, bad og stue. Ellers er vi feriested nummer en for familie og venner fra påske til høsten. Jentene tar med seg en venneflokk ned hver sommer, og min søster flytter inn i lillehuset med sin familie, sier Tove.
Les også: Huset hadde blitt beslaglagt fra en kriminell bande – da gjorde Ørnulf et kupp
Lillehuset er en liten enebolig fra 1700-tallet, som fulgte med eiendommen. Det er også pusset pent opp og fullt utstyrt med skibod og seilloft i ene enden, og leilighet med to soverom, kjøkken, stor stue og to bad i andre. All plassen er overdrevet for to stykker, men den kommer også godt med.
– Huset gir mange muligheter, men for oss begrenset det seg fort til det som er viktig for oss; anledning til å samle storfamilien. Det var kanskje ikke målet i utgangspunktet, men det har blitt et verdifullt resultat som inspirerer oss hver eneste dag. Her er plass til alle lyster.
Charlotte Green hadde akkurat startet egen butikk og konsulentvirksomhet i Lier da Tove Svendsen kom innom og sa «Jeg tror du er rette person til å hjelpe meg med et gammelt, ærverdig sveitserhus».
– Hun bodde i nærheten og gikk forbi og så uttrykket på showrommet mitt, som var den stilen hun ønsket seg. Vi hadde god kjemi og møttes veldig i prosjektet. Hun hadde mange tanker og ideer, men de var ikke helt modne, sier Green.
Tove ville ha det lyst og hvitt, men da protesterte interiørarkitekten:
– Jeg sa «lyst skal det bli, men ikke hvitt og glem gardiner! Vi må ta inn trærne og årstidene, og bruke farger som understreker det naturlige lyset», forteller Green.
Hun arbeidet frem en fargepalett med utgangspunkt i den varmgreige nyansen 5364 fra Flügger, som har en god del grønt.
– Ut fra denne valgte jeg støvete nyanser fra grått til grønt, også for tapetene i stuene. Materialvalgene var mest mulig naturlige, som stein, skinn og tre, både for å kle paletten og boligen, sier Green.
Sammen med eier var hun opptatt av å skape kontraster mellom matte og blanke overflater, og bruke møbler og interiør med rene linjer for å understreke de flotte ornamentene og stukkaturen i boligen.
– Da vi var ferdige sa Tove: «Jeg føler at vi bor i en hvit bolig», og da har jeg lykkes. Jeg ville gjort de samme valgene i dag, og synes resultatet fortsatt holder seg relevant, sier Green.
Instagram: @charlottegreendesign
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Maison Interior. Styling: Margrethe Kvalheim
Denne saken ble første gang publisert 15/06 2020.
