Katrine og Håkon var 20 år og falt pladask for småbruket: – Mange prøvde å få oss på andre tanker

Et eller annet sted på havet mellom Oslo og Kiel, i dampen fra de store middagsgrytene i byssa, møttes blikkene til kokkelærlingene Katrine Pedersen og Haakon Rakvaag i 2012.

De hadde bare vært sammen i et halvt år da de satt på lugaren og tittet rundt på Finn. Det var da de fant Myra, et nesten 100 år gammelt småbruk utenfor Risør i Aust-Agder.

– «Vi skal ikke bare dra og se på det, da?» sa vi til hverandre.

Etter visningen var de solgt.

– Huset var så fint, høyt under taket og store vinduer. Mange prøvde å få oss på andre tanker, og ville ha oss til å gå på flere visninger. Men vi var fast bestemt, det var småbruket eller ingenting, forteller Katrine til boka «Drømmen om et småbruk».

De to var bare 20 år, men det hindret dem ikke å ta opp lån og gå i forhandlinger med selgeren. De kunne jo bare selge igjen hvis det ikke fungerte. Og Myra ble deres.

– Vi hadde en kollega på Color Line-ferga som bare ristet på hodet og sa: «Jeg gir det et halvt år!» Nå har vi bodd her i fem år og fått to barn, sier Katrine og ler.

Felles drøm

Hun er oppvokst i området, og drømte alltid om å bo gård da hun var liten. Haakon er fra Øyer i Oppland.

– Han var veldig klar på at han ikke ville bo i leilighet, men at han ønsket seg et hus han kunne pusse opp selv, et sted der han kunne pusle og holde på, både for seg selv og andre. Det ligger i hans natur, jeg hadde flaks der, sier Katrine (26) med et smil.

– Ja, det var bra at jeg også så for meg et liv på landet! Men alle de gamle møblene var ikke en del av drømmen min, ler Haakon (25).

De to flyttet inn rett etter overtakelse, selv om huset var kaldt og trekkfullt og nesten alle rommene trengte oppussing. Utvendig måtte huset skrapes og males, det hadde ikke vært gjort på mange år.

– Vi ville bo her mens vi holdt på slik at vi kunne se hva huset trengte av vedlikehold og ta gode avgjørelser, forteller Haakon ivrig.

Les også: 30.000 gårdsbruk forfaller: – Folk lar arven råtne på rot

Skiftet alle vinduene selv

Foruten hjelp fra venner og familie, har han gjort det meste av rehabiliteringsarbeidet selv, alt fra å skifte alle vinduene til å bygge bad.

– Selv om vi stort sett holder på med oppussing hele tiden, så er vi faktisk ikke lei ennå. Vi visste godt hva vi gikk til, vi ser fremgangen, og vi er gode til ikke å stresse og bli sure for at ting tar lengre tid enn planlagt. Med to små barn kan man ikke ha en tidsplan, sier Haakon.

Mens Katrine nå er på jakt etter en fast jobb på land, jobber han fortsatt på sjøen og er borte i flere uker om gangen. Han har faktisk overtatt Katrines jobb! Men paret synes det fungerer fint, og han får gjort masse de ukene han er hjemme.

– Jeg er så heldig som har Haakon. Ikke bare er han er verdensmester i å lage god mat, han er også en fantastisk far for Astrid og Sofie og en dyktig handyman, sier Katrine.

Selv har hun nylig innredet rommet til Astrid i duse farger og med gjenbruksmøbler og nostalgiske treleker, og nå står minstemann Sofies rom for tur.

– Jeg planlegger nøye hvilke farger jeg skal male med, og hvilke tapeter og møbler jeg skal bruke før jeg setter i gang. På den måten slipper jeg kanskje å male om et rom tre ganger. På Sofie sitt rom har jeg lyst på et storblomstrete tapet i taket, og en rosett i midten. Jeg ser det for meg, det kommer til å bli så fint!

Vil leie ut kårboligen

Yndlingsrommet hennes så langt er badet i andre etasje. Her har paret valgt kjøkkeninnredning fra Ikea som de har bygget opp litt ekstra siden Haakon er så høy. Den samme innredningen har de planer om å bruke på kjøkkenet når det skal pusses opp.

– Under planleggingen var det mye frem og tilbake for å finne noe som passet huset og stilen vår. Nå som badet endelig er ferdig, er jeg stolt over at vi kom i havn. Jeg elsker å starte dagen der inne, sier Katrine.

Deres siste prosjekt hat vært å gjøre ferdig tilbygget på huset og å gjøre i stand kårboligen til gjester og turister som vil leie den via Airbnb.

Katrine forteller at kårboligen sto ferdig høsten 2019, og at de allerede er fullbooket halve sommeren 2020.

Nå har det handlekraftige paret en ny idé de går og drømmer om.

– Siste drøm nå er å starte på selskapslokale som skal være ferdig sommeren 2021. Da har jeg nemlig booket kirken for eget bryllup. Så jeg gjentar naboen vår «Dere er gale! Men så får dere det jaggu til også!». Samtidig er det klart at denne livsstilen ikke er for alle. Den har både harde nedturer og lyse oppturer, heldigvis flertall av sistnevnte, sier hun.

Les mer: Øystein ser gårdsbygningene forfalle rundt seg

Gårdsbutikk og 60 høns

Katrines store hobby er å drive gårdsbutikk i kjelleren. Her selger hun de fineste gjenbrukstingene hun har funnet på loppemarkeder og i bruktbutikker. Serviser og møbler er favorittene. Hun og Haakon har vært på mange turer rundt i Norges land, og hun har et fast søk inne på Finn slik at hun får e-post hver gang noe interessant dukker opp.

– Jeg har ikke regelmessig åpningstid, men jeg åpner alltid butikken hvis noen kommer og spør. Noen ringer også på forhånd. Avhengig av hvilken jobb jeg får meg, kan jeg kanskje ha åpent en søndag eller to i måneden. Samtidig liker jeg friheten ved å kunne styre alt selv og ikke binde meg til faste tider, forteller Katrine.

Hun pleier å annonsere åpningstidene i sosiale medier, og selger også mye fra butikken både via Instagram-profilen @landliglykke, og på gårdens Facebook-side. I butikken kan du også få kjøpt ferske gårdsegg fra de rundt 60 hønene på gården.

– Vi klarer faktisk ikke å møte etterspørselen etter egg, så vi planlegger å utvide til 100 høner, og etter hvert har vi også lyst til å skaffe oss vaktler og kanskje også ender. Jeg liker ikke å måtte si at det er tomt for egg, jeg vil gjerne kunne selge til alle som vil ha, sier Katrine.

Hun pleier å lage kaffe når gårdsbutikken er åpen, og til spesielle anledninger, som når hun holder åpent før jul, steker hun også vafler. Drømmen er å kunne ta i bruk den gamle bakerovnen i kjelleren.

– Tenk om jeg også kunne lære meg å bake brød i den! Da skulle det luktet nystekt brød lang vei her, og ingen hadde klart å kjøre rett forbi, ler hun.

– Stresset av bylivet

Selv om paret alltid har mye å gjøre, elsker de livet på gården, og kunne ikke tenkt seg noe annet. De elsker sjelen, skjevheten og sjarmen, og også hele livsstilen som følger med. Store friområder ute hvor det er trygt for barna å leke, og hvor hunden Balto og de fire kattene kan boltre seg akkurat som de vil. Ikke minst setter de stor pris på roen og stillheten.

– Vi får litt høy puls med en gang vi kommer til en by. Klart det kan være stressende på landet også, men man finner lettere roen her. Det er egentlig bare å ta på seg gummistøvlene og traske opp i skogen bak huset. Da puster man roligere med en gang om man har en dårlig dag, sier Katrine.

På lang sikt har hun og Haakon en drøm om å gjøre om låven til selskapslokale, og kanskje drive cateringselskap i tillegg.

– Siden vi begge er kokker, kunne vi tilby litt forskjellig, for eksempel til konfirmasjoner og bryllup. Enten kunne man bare leie lokalet, eller vi kunne tilby full oppdekking og mat i tillegg. Jeg er sikker på at hvis vi jobber målrettet, så får vi det til, sier Katrine.

Les også: Christine og Robert fant ikke småbruket de ville ha, her bygger de det selv

– Var nok litt naive

Hun tror det var en stor fordel at de var så unge da de overtok småbruket.

– Vi var nok litt naive, men man må kanskje være det for å gå i gang med et så stort prosjekt. Jeg er glad for at vi var unge, hadde masse energi og fikk gjort mye før barna ble født. Jeg vet ikke om jeg hadde turt å gå i gang med et lignende prosjekt nå, når jeg vet hva det innebærer med tanke på arbeidsmengde, økonomi og utfordringer for parforholdet, sier Katrine.

Hun forteller at hun og Haakon diskuterte nøye om det var for tidlig å få barn, eller om de heller burde vente til huset var helt ferdig.

– Men så konkluderte vi med at det bodde folk med barn her i 1920 også, og da var ikke huset isolert en gang. Det er et veldig fint sted å ha barn. Astrid fryder seg når hun kan løpe ut til hønsehuset for å lete etter egg, sier hun.

Nå som kårboligen er ferdig oppusset, håper paret å få en ny takst på eiendommen som gjør at de vil kunne oppdatere kjøkkenet også. De har innsett at de ikke kan gjøre alt på en gang.

– Dessuten prøver vi så langt det går å pusse opp og ta vare på det vi allerede har, i stedet for å kjøpe nytt. For eksempel har jeg pusset opp en gammel traktor. Det er et kostbart prosjekt vi er i gang med, og det er viktig at vi tar godt vare på ting, sier Haakon.

Katrine synes det er synd at tusenvis av småbruk forfaller rundt om i Norge, men påpeker samtidig at det krever mye å ta fatt på omfattende rehabiliteringsprosjekter for å sette dem i stand igjen.

– Vi har lagt mye mer penger i gården enn det vi noen gang vil kunne klare å få igjen hvis den skulle ha vært lagt ut på det åpne marked. Og vi har lagt mye mer penger igjen i prosjektet, enn det vi tenkte da vi stod der nyforelsket for fem år siden. Den gang også uten dyr og to barn, noe som gjorde at tiden strakk litt bedre til. Men, vi ser på det som et livsprosjekt og en investering for fremtiden til både oss selv og våre barn.

Hun sier det har vært viktig å ta renoveringen steg for steg.

– Vi må ta riktige valg og spare opp midler underveis. Dette er livsprosjektet vårt, og det er viktig å ikke gape over for mye. Jeg har sett nok av eksempler på dem som starter med å pusse opp alle rom på likt, og mister helt motet underveis, sier Katrine.

Haakon er enig.

– Ja, vi må ta det litt etter litt. Vi skal jo ha et liv ved siden av oppussingen også.

Denne artikkelen er hentet fra boka «Drømmen om et småbruk – 18 historier om livet på landet»

Scroll deg nedover for å se bilder av småbruket: