HISTORIEN BAK ET LITE HUS
De «glemte» småhusene har en svært viktig historisk betydning
De kan virke små og ubetydelige, men disse småhusene har hatt en veldig viktig betydning for oss opp gjennom tidene.
De står der ofte litt forlatt og overlatt til seg selv og naturen: Smia i utkanten av tunet, sommerfjøset som ikke lenger er i bruk.
Det begynner å bli lenge siden det var liv i den gamle smia. Man kjøper nytt framfor å reparere det gamle. Det er tungvint og vanskelig å smi.
Nå er dette et sjeldent og ettertraktet håndverksyrke, og ikke lenger noe de aller fleste mer eller mindre ordnet selv på gården.
Det kommer stadig strengere krav til håndtering av mat og fôr og mange regler og pålagte investeringer for dyrehold.
For to–tre generasjoner siden var man på de fleste gårder så godt som selvforsynt. I hvert fall med melk, ost og smør, mel, kjøtt, grønnsaker og egg. Det er vi ikke lenger.
Selv om flere og flere jobber hardt for å bli mer selvforsynt med grønnsaker, så er det ikke lenger mulig å ha Dagros stående på tunet eller på bås, så hun kan gi oss melken, osten og smøret. Det er en del regler som må følges, som gjør dette komplisert å få til.
Men, jeg er ikke i prinsipp imot utvikling, misforstå meg rett! Det er bare veldig trist å se hvordan de små husene mister sin funksjon på grunn av den enorme utviklingen vi har hatt i samfunnet de siste par generasjonene!
Les også: Da «svigers» ville flytte til noe mindre, fikk Thomas en utradisjonell idé
Få det fram i pannebrasken!
Det krever mer av oss å holde ved like bygninger man ikke lenger bruker, helt klart. Og det er aller vanskeligst med de som ikke ligger midt i synsfeltet på tunet. Som smia, kjona, sommerfjøset utpå beitet eller den gamle utedoen på bortsida av låven.
Derfor er det så viktig med sånne små påminnelser!
Påminnelser om viktigheten av å ivareta helheten. Helheten på et tun, ikke bare det store hovedhuset og den ombygde låven, men alle de andre små husene, med hver sin uhyre viktige kulturhistoriske fortelling!
- Ingen hus er for små eller ubetydelige til å tas vare på!
- Selv om du ikke bruker det slik det var tiltenkt, så prøv ny bruk for å å ta vare på det.
- Fjern vegetasjon inntil husvegger og over tak.
- Se over takene, er de tette, så er mye gjort.
- Tenk på helheten i et tun og på hvordan historien kan leses.
- Husk at det finnes antikvarer og rådgivere som kan hjelpe deg med søknader til istandsettelse!
- Det er flere instanser man kan søke midler fra. Prøv da vel!
- Ivareta din bit av kulturarven på best mulig måte for våre barn og barnebarn.
For du er vel, som meg, fascinert av de vakre gårdene på landsbygda?
De med alle de små fine husene, den røde låven og smia i utkanten av tunet? Tenk så mye historie som forsvinner hvis alle de små husene blir borte!
En av de aller mest framtredende utviklinger vi har hatt er unektelig kjøleskapet. Da dette kom på begynnelsen av 1900-tallet var det en revolusjon for husholdninger verden over.
I Norge kom kjøleskapet, slik vi kjenner det, for alvor på 1950-tallet. Og dermed var lagring av fersk mat mulig på helt andre måter enn tidligere, da man måtte salte, sylte og tørke maten og oppbevare den på stabburet, i potetkjelleren eller tilsvarende.
Stabburet, eller bua, er en av de aller viktigste bygningene på et tun. Være seg storgårder eller småbruk, så var man avhengig av å kunne lagre maten over vinteren.
Nå har man ikke det samme behovet lenger. Men det som er fint, er at akkurat bua ser ut til å slå an strenger i hjerterota hos såpass mange at det faktisk er en del av dem som blir tatt vare på!
Om ikke til oppbevaring av mat, men kanskje som overnattingssted, festlokale eller lager. Og godt er det! Så lenge de blir tatt vare på!
Les også (+): Kona vil selge hytta jeg arvet fra mine foreldre etter skilsmissen. Kan hun kreve dette?
Utviklingen av et visst sted …
Vi kaller dem utedo eller utedass, men dette er jo uttrykk som er relativt moderne, da det betinger det faktum at det faktisk finnes en innedo … Og innedo, eller vannklosett, kom først i vanlige hjem i første halvdel av 1900-tallet.
Oslo var faktisk den siste hovedstaden i Europa til å bygge ut et moderne kloakknett etter mye fram og tilbake med utslipp, protester, skepsis og økonomiske interesser.
Ytterst få hadde vannklosett i Oslo på slutten av 1800-tallet og utedoer i bakgården fantes helt fram til våre dager.
På bygda varierte det veldig når vannklosettet ble installert. Det var på mange måter enklere der enn i de store byene med tanke på renseanlegg og utslipp … Først nå i våre dager er det påkrevd med egne minirenseanlegg.
Men på bygda har den gamle utedoen fått stå mange steder – heldigvis! Og de finnes i alle former og fasonger. Noen er dekorative, malt i sterke flotte farger.
Andre er beskjedne, enkle og umalte. Men felles er at de gjerne lå for seg selv, på baksiden av låven, vekk fra tunet. Turen over til et visst sted var av naturlige årsaker lang mange steder.
Mange typer småhus
Rundt om på tun og i hager i det ganske land finnes det mange ulike typer småhus. Du har de gamle bosettingene med mange små hus i et klyngetun, hvert hus med sitt helt spesifikke formål. Og man har den moderne villahagen med hagestue/drivhus.
Man har tradisjonelle gårder med bryggerhus, stabbur, låve, utedo, smie, kårbolig og hovedhus. Og man har de som har båthus og badehus, lekestuer, lysthus og oransjeri.
Det finnes utallige av dem, og mange av dem kan virke små og ubetydelige, men jeg vil påstå at de er viktige – alle sammen!
