Vibeke og Henriettes hyttedrøm er bare 16 kvadratmeter

– Det er en forelskelse. En forelskelse man glemmer at man har inntil man møter den igjen. For når vi er her, tenker vi bare: Dette er ment for å vare, sier Vibeke Hermanrud (47).

Hun sitter ved en liten grill og lager fristende, gylne pannekaker på stekepannen. En lun høstsol lyser opp viddene rundt oss, der det skinner i gult, oransje og rødt, og i bakgrunnen løfter et blått og ruvende Hallingskarvet seg over åskammen. Bortsett fra et sjeldent brek nå og da og en dunkel bjelle fra sauer på beite, er det ikke en lyd å høre over Vibekes raske bevegelser ved grillen.

Her, i en liten flik innerst i Budalen, ligger lykkestedet til henne og kona Henriette Stensdal (50), i en bitte liten hytte på 16 kvadratmeter uten strøm og vann.

Se flere bilder av hytta nederst i saken.

Ikke noe finsnekkeri

Det er faktisk ruinene av en gammel smie de bor i, og egentlig var det ikke lov til å bygge nye hytter her. Men fordi grunneieren bygget på de eksisterende gamle grunnmurene, har den ene lille hytta etter den andre fått komme opp til det i dag ligger fem små, brune stuer spredt ut over området som små sjokoladebiter. Den minste av dem har Vibeke og Henriette fått bruke de siste fem årene.

– Det er ikke noe finsnekkeri. Her er grove plank, og det finnes ikke en overflødig ting. Men det er prinsippet vi følger ellers her også. Vi har to stoler og to tekopper, vi trenger jo ikke flere, sier Vibeke.

– Det er egentlig litt deilig å ha det lite, da slipper vi å gjøre så mye med det. Det eneste vi må, er å hente vann, og det gjør vi rett borti bekken her. Om vinteren smelter vi snø og koker vannet, forklarer Henriette, som kommer ut med kaffekopper og kaffe.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Les også: Går til den lille familiehytta i nordmarka på 30 minutter

Én hytteregel

Ved siden av travle hverdager som frilanskurator og arbeid med kunstutvikling i Bjørvika for Bjørvika Utvikling, driver Henriette og Vibeke visningsstedet for samtidskunst Kunstplass (10) sammen. Det betyr at bytilværelsen i Oslo går på høyt gir, og til tross for spennende oppgaver, kan det bli lange dager.

Verken Helene Bøksle eller mannen Espen er veldig opptatt av at ting skal være...

– Når vi kommer opp hit, kan vi bare lande helt. Vi kommer inn i en helt annen sfære her. Alt går sakte, vi kan ikke sjekke mail eller være på nett, sier Vibeke.

Derfor har de også laget seg en hytteregel, forklarer hun:

– Dette er det eneste stedet vi ikke får snakke jobb.

Her oppe, der det er en sjeldenhet om noen kommer forbi, lever de to det sakte, stille livet. Her står ingen radio på, de tar ikke engang med seg mobillader.

– Vi kan ikke avtale ting, og det er litt forvirrende for mange, sier Henriette.

– Vi pleier å si at hvis dere kommer på besøk, må det være mellom ett og to før vi går på dagens tur, hvis ikke ser vi dere heller en annen gang.

Tid til å nyte

For den daglige turen er hellig. Den går de hver dag, uansett vær, i minimum en time. Da studerer de planter de ser, kanskje går de over til Prestholt for et møte med kaféliv og hytteturister, men alltid er de glade for å returnere hit, til 16 kvadratmeter, Scrabble-spillet eller bøkene på hylla og et godt måltid.

– Vi planlegger alltid menyen før vi drar hit. Det er viktig å få bra mat når vi skal gå lange turer, og vi er begge også veldig glade i å lage mat, sier Vibeke.

Når snøen når fjellet, må all mat og drikke fraktes i en pulk de seks kilometerne de må gå på ski inn til hytta. Så er det gjerne halvannen til to timer med arbeid for å komme inn på grunn av vind som fører snøen ned fra taket.

Les også: Pusset opp gård fra 1725 - se forvandlingen

– Men vi må kanskje bare kalle det en del av idyllen? ler Henriette.

For visst er det verdt det. Når temperaturen inne har gått fra minus til pluss på rekordtid fordi hytta er så liten. Når tapasen er servert, og de kan dytte de to lenestolene inntil hverandre foran den lille peisovnen, skjenke et glass rødvin og plukke frem en bok som de leser høyt for hverandre fra. Da blir tiden sakte i den gamle stallen.

– Vi trekker aldri for gardinene når vi sover. Det er så fint å kunne se ut på stjernehimmelen, sier Henriette.

– Så våkner vi gjerne når det blir lyst … men vi sovner alltid igjen!

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hytteliv.