Veilag og vedlikehold

- Nå begynner han vel å bli litt ivrig?

Carl Schnee leste lettere oppgitt gjennom brevet han hadde mottatt fra Bjørn Wox. Der sto det blant annet: "Under henvisning til din bruk av Fjellvilveien frem til din hytte i Kroken hyttefelt, tillater jeg meg å avregne for vedlikehold og brøyting iht. fastsatt sats med kr 1500 i for vedlikehold og kr 1000 i brøyteavgift."

- Kan umulig tro at han har så store kostnader til drift av veien? undret Carl seg og regnet raskt ut at det var ca. 45 hytter som benyttet veien fra bommen og de ca. fire kilometerne innover fjellet.

- Da casher han inn 112 500 kroner i året, konkluderte Carl.

- Jo, men den ser ganske ille ut til tider, tilføyde kona Bjørg.

- Ja, men det er jo fordi tosken kjører tunge anleggsmaskiner på Fjellvilveien inn til det nye hyttefeltet ved Kroken, og det skal ikke vi betale for, presiserte Carl, som tok telefonen fatt og ringte til Wox.

- Som bruker har du plikt til å betale for kjøringen på lik linje med alle andre, repliserte Wox, som ikke hadde noen forståelse for at Carl stilte spørsmål ved fordelingen av kostnadene.

- Det er min vei og mine regnskaper, avsluttet Wox og la på røret.

Retten til å danne veilag

Carl tok kontakt med advokat Pelle René, som også er hytteeier i området. - Ja, jeg stusset også litt over nivået, opplyste han. - Det som er synd er at vi ikke har inngått noen avtale med Wox som fordeler kostnadene nærmere. Som brukere burde vi også ha utarbeidet vedtekter. Vi må derfor falle tilbake til vegloven som gir en del føringer i kapittel syv, og et viktig prinsipp er nedfelt i paragraf 54.

René refererte deretter hva som sto i lovteksten: "Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av veien, å halde veien i forsvarlig og brukande stand." - Det denne bestemmelsen sier, er at alle brukere skal betale etter et forholdsprinsipp, altså høvetall. Normalt blir det forstått slik at de som bor nærmest bommen betaler mindre enn de som bor innerst og har kjørt fire kilometer. I henhold til lovens utgangspunkt kan han derfor ikke fastsette én og samme avgift for alle brukerne, utdypet René, som forklarte videre at Wox i henhold til dette prinsippet skal betale som bruker, og at beløpet skal utmåles ved at han med sine tunge maskiner er den som påfører veien størst skade.

-Men hva gjør vi?, spurte Carl. - Jeg foreslår at vi innkaller veilaget til et orienteringsmøte, svarte advokat René. - Vi har ikke noe veilag, svarte Carl. - Jo, veilaget utgjøres av alle dem som har plikter i henhold til paragraf 54, det vil si alle brukerne, og derfor trengs det ikke å stiftes et veilag, utdypet René.

Advokaten forklarte også at veilaget i kraft av disse forpliktelsene også har betydelige rettigheter når det gjelder styre og stell av veien. Han viste til lovens paragraf 55 hvor det blant annet heter: "Veglaget kan for den daglege drifta velje eit styre med eit eller flere medlemmer til å handsame saker for det, og kan òg vedta vedtekter for laget. På grunnlag av høvetalet etter § 54, fastsett veglaget det årlege driftstilskotet frå den einskilde."

Advokaten og Carl innkalte brukerne til møte. Der godkjente de forslag til vedtekter og fastsatte nye brøker for fordelingen av hytteeiernes bidrag til vedlikehold og brøyting. Samtidig vedtok hytteeierne å innlede forhandlinger med en lokal entreprenør som skulle foreta nødvendig vedlikehold og brøyting av veien. Som en konsekvens av dette ble veilaget enige om å ikke betale regningene fra Wox. - På denne måten vil vi under alle omstendigheter fremprovosere et søksmål fra Wox, og da har vi også muligheten til å presse frem dokumentasjon på driftskostnadene til veien, forklarte René.

Krakilsk

René orienterte Wox, som ble nærmest krakilsk over det han opplevde som et ran av beslutningsmyndighet over egen vei og territorium, som han sa. René prøvde å forklare ham at hytteeierne på sin side opplevde hans holdning som et diktat, og at hytteeierne gjennom veilaget er tillagt en betydelig beslutningsmyndighet i henhold til veiloven. Wox gikk til søksmål for å få dom for at han var rette eier, og ut ifra det hadde full beslutningsmyndighet over veien.

Under saksforberedelsen krevde advokat René fremlagt regnskap for kostnader til drift og brøyting, herunder eventuelle avtaler om løpende vedlikehold av veien. Wox nektet å utlevere dokumenter og gi annet innsyn i driftingen av veien. Etter mye frem og tilbake viste det seg at det verken forelå kvitteringer for arbeid og materialer eller avtale vedrørende utføring av vedlikeholdet. Under rettsforhandlingene måtte Wox erkjenne at de kostnadene som hadde påløpt, stort sett skyldes reparasjoner av veien etter kjøring med anleggsmaskiner.

- Men denne kjøringen skjedde i din interesse, uttalte dommeren. - Og disse kostnadene har du fått hytteeierne til å betale? fortsatte hun. Wox måtte erkjenne at utført vedlikehold var minimalt og at det meste av pengene gikk rett i hans lomme. - Det du skal vite, min gode mann, fortsatte dommeren i en kvass tone, er at selv om du er eier av en vei, må du bare respektere at når det er andre brukere som har plikter til blant annet betaling, har disse også rettigheter. Disse er nedfelt i veilovens paragraf 55.

Det er altså ikke slik at brukerne må stå til rette for en grunneiers forgodtbefinnende. Basert på dommerens klare utspill ga Wox seg. Enden på visa ble at partene inngikk rettsforlik hvor Wox hvert år skulle sende regnskap for påløpne kostnader til vedlikehold og brøyting. Disse skulle fordeles på grunneier og hytteeierne i henhold til brøk. Innrømmelsen fra veilaget var at Wox fikk fortsette med å utføre vedlikehold og brøyting.