Det enkle hyttelivet på Værøy
På Værøy nyter de rå natur og det enkle hyttelivet
For å komme seg på hytta er det sjøveien som gjelder.
Langt til havs, ute i Vestfjorden ligger Værøy – som et Lofoten i miniatyr. Ned fra de sterkt eroderte fjellene brer det seg grønne flater mot havet. Stedvis stuper landmassen dramatisk ned mot dypet.
For å komme ut til det enda mer øde Mostad, er det sjøveien og det enkle hytteliv som gjelder. For dem som tar bena fatt under fjellene, venter det et heftig møte mellom fjell og hav i bratt og stedvis ulendt terreng. Langs denne røffe stien bar Mostadfolket sine kjære i kister til kirkegården på nordsiden av øya, også vinterstid.
Overtok familiegården
Med tiden ble Mostad lagt øde – husene ble overlatt til vær og vind, noe Elisabeths far Haakon Fagertun syntes var veldig trist. Han fikk kjøpe den forfalne Pettergården som en gang tilhørte hans bestefar. Og med på kjøpet kom tomta til Rødstua, som Elisabeth i dag eier sammen med mannen Børre. Selv om også den holdt på å ramle sammen, så de bare muligheter. Da de fikk overta skrøpeligheten, sto jubelen bokstavelig talt gjennom taket. For det måtte tettes!
- Her var det vannskader fra pipa, og størknet olje på gamle tregulv fra oljefat. Mange timer gikk med til skraping, sliping og pussing før malespannene kunne åpnes, forteller Elisabeth.
Huset ble kledd i ny drakt, i gammel stil. Bordkledning og vinduer er holdt i original stil, ny pipe er murt og bislaget er bygget opp på nytt. At de fikk reddet trehuset, handlet også om innstilling mener de. - Vi tenkte at dette blir en kjempejobb, men det klarer vi! Børre liker heldigvis å ha noe å gjøre, derfor er han livredd for å bli helt ferdig. For ham er et godt liv på hytta å skape noe, forteller Elisabeth med et smil.
Datteren Victoria kjenner også huset inn og ut – hun har vært med som håndlanger hele veien. Alle turene med fullastet båt er det nesten uvirkelig å tenke på nå, synes familien. Spesielt når badestampen tas i bruk, og roen senker seg.
- Ungene elsker tilværelsen på Mostad. Her savner de ikke tv eller nettbrett. De leker i fjæra, snekrer og maler småbåter, leter etter krabbe, finner fugleegg, plukker blåbær, spiller spill de finner i skuffen og bare koser seg. Vi lever og trives med de nære ting, her på den nest ytterste øya i Lofoten. Vi vandrer i fjell og på sletteland, går en tur i fjæra eller drar ut med båten. Det vi virkelig gleder oss til, er ikke jul eller påske; det er til at Mostad-sesongen starter!
Samles på kjøkkenet
Stuen på baksiden mot fjellet brukes sjelden. Kjøkkenet, derimot! - På tross av lite plass, er kjøkkenet en koselig samlingsplass med en fantastisk utsikt til stranden, havet, Værøyfjellene og horisonten. Her har vi hatt mange gode stunder med familie og venner og god mat.
Siden det ikke er strøm i Mostad, går det i oljelamper, lykter og stearinlys. Mobilene må brukes med omhu, for skal de lades, må aggregatet startes. - Fyr i ovnen og tente lys, mens vindkulene får hytta til å riste - det er hytteliv det!
Men levende lys er en kilde til bekymring på et slikt avsidesliggende sted. - Et tørt, gammelt trehus trenger ikke mye gnist før det flammer opp - så den eneste regelen vi har er; slukk lysene, sier Elisabeth.
At kjærligheten til stedet er så stor, gjør at de sjøvante øyværingene noen ganger trosser kulingen for å komme seg til Mostad. - En uværshelg her kan nesten ikke beskrives. Da kan det brøle fra fjellveggen. En gang var det så mye vind at vi sleit med å få tatt tampene av båten. Men vi kom oss av gårde, og angret ikke et sekund på at vi dro.
