Marianne og Per Einar har gitt nytt liv til den 100 år gamle fjellgården

Rimfrosten ligger over marken denne svalt kjølige høstmorgen. Bruset fra elven Susna nedenfor fjellgården Eldsmo i Harvassdalen når inn til tunet mellom gamle bygninger.

For å komme hit krysses Susna over en solid hengebro som kom til på 60-tallet. Selve gården ble satt opp i 1920, av en samisk reineier.

Senere, etter at gården sto brakk noen år, kom foreldrene til den siste fastboende, han Inge, hit på 1930-tallet. På 50-tallet bygget Inge det som er blitt hetende Ingestua, mens foreldrene ble boende i Gammelstua.

I 2002 overtok Marianne Myrnes Steinrud og Per Einar Steinrud stedet som fritidsbolig. Inge ble boende i Ingestua frem til like før han døde i 2011.

Gjenskaper fjellgården

– Inge ble som en bestefar for våre tre døtre Pernille, Lovise og Andrea, forteller Marianne.

Hun serverer fjellkost i Ingestua, slik Inge selv gjorde det.

Marianne og Per Einar har slått røtter her. Målet er å aldri helt bli ferdig, for her finner de en egen ro. At akkurat de to tok fatt på et så omfattende prosjekt, overrasker ingen som kjenner dem.

Fra før har de renovert hjemmet sitt Vikgården i Mosjøen, hvor de drev kafé i flere år. Per Einar har tatt kurs i tømring, og underveis har de lært seg gamle metoder for å kunne restaurere og gjenskape fjellgården.

– Vi erstattet noen råtne bunnsviller og skiftet det som behøvdes. Gulvet hadde ramlet sammen. De gamle vinduene tok vi vare på, selv om de ikke isolerer så godt, forteller Per Einar, som håper at bygningene på gården vil kunne vare i 100 år til.

Inge fikk oppleve at Gammelstua som han vokste opp i ble tatt ned og bygget opp igjen.

– Han fortalte hvordan den var innredet, og vi fant igjen møbler som var stuet bort i fjøset og andre steder. Vi har forsøkt å gjenskape rommene som de var, forteller Marianne.

Mens Inge levde, tok Marianne vare på og skrev ned historiene hans fra traktene. Underveis har hun tatt en bachelor i nyskaping og regenerativ utvikling, og hun har jobbet som prosjektleder for bygdeutvikling i de fjellnære områdene i ti år.

Les også: Gården har røtter fra 1100-tallet og har vært slekta i tolv generasjoner: – Hvis ikke vi hadde tatt over, hadde det ikke lenger vært drift her

Gjenbruksglede

Per Einar har gjenbrukt alt som går an av det gamle. Som panelet han har brukt om igjen.

– Han hiver ingenting, det er typisk han på godt og vondt. Litt mye blir det når vi skal rydde, men så er jeg lykkelig over det når jeg trenger noe. Et gammelt badekar eller et gammelt skap, vi har det meste på lurt, forteller Marianne.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Døren inn til det som skal bli et soverom, i den gamle kubåsen, er et eksempel på noe som Per Einar tatt vare på i mange år.

– Naboer og kjente ringer gjerne ham om de har noe de skal kvitte seg med, sier Marianne. Døren kom til sin rett her oppe på fjellet etter mange år på lager. Det er som om den alltid har vært her.

I de 20 årene de har jobbet med fjellgården, har de forsøkt å gjøre det så rimelig som mulig.

– Med hjelp av egne ressurser og erfaring har vi klart å holde oss til et lavt budsjett. Vi liker å holde på med dette selv om vi bruker mye tid, forteller Marianne.

Både hun og Per Einar har hatt helsemessige utfordringer, men de har klart å finne gode måter å gjøre ting på.

– Det er her vi henter krefter, det er restitusjon å komme hit. Her får vi alltid påfyll.

Les også (+): Min bror skal selge eiendommen jeg har bruksrett til, og han krever at jeg skriver fra meg bruksretten for å få gjennomført salget. Hva gjør jeg?

Må vi søke om dispensjon hvis vi vil bygge på i 100-metersonen?

Kaisa og Robin flyttet fra 90 til 22 kvadratmeter

Denne saken ble første gang publisert 05/12 2022, og sist oppdatert 06/12 2022.