Hytte i Nordmarka

Alt i hytta har en historie å fortelle

Interiøret er enten skutt, brukt eller håndlaget.

NYTT INNGANGSPARTI: Inngangsdøren til hovedhytta ble flyttet til fronten da den gamle svalgangen ble bygget inn i kjøkkenet. Et nytt lite tak og en trapp gjør hytta mer staselig og gir ly for regn og snø. Ved siden av ligger gjestehytta.
NYTT INNGANGSPARTI: Inngangsdøren til hovedhytta ble flyttet til fronten da den gamle svalgangen ble bygget inn i kjøkkenet. Et nytt lite tak og en trapp gjør hytta mer staselig og gir ly for regn og snø. Ved siden av ligger gjestehytta. Foto: Marianne Wie
Først publisert Sist oppdatert

Asbjørnsen og Moes historier fra Nordmarka er fulle av tresus, troll og eventyr, og det er lett å forstå når vi kommer til Wivikke Sommershields hyttetun. Her får Wivikke det hun trenger mest: ro, snø, utsikt, villmark og kort vei til hytta. Det går et lokaltog som bruker 24 minutter fra Oslo S.

Innredet med arvegods og dyrehoder

Interiøret består av mye arvegods fra foreldrene og arbeider fra et liv som keramiker. Elghodet dukket opp da hun og søsknene ryddet ut av et lager familien hadde i Oslo. Maleriet over dragkisten er det søsteren som malt. Den samme søsteren fant en ihjelkjørt rev i veikanten i Enebakk, og fikk den stoppet ut. Nå kikker Mikkel ut på middagsgjestene ved spisebordet i hovedhytta, og det var det første bordet Wivikke hadde da hun flyttet hjemmefra.

Hun og samboeren kjøpte hyttetunet i 2007 for å komme seg ut av byen, og de tilbringer store deler av vinteren her oppe. Med kort vei til Oslo er det lett å kombinere arbeidsliv med hytteliv.

– Jeg trenger snø, forklarer hun. Og det får hun til gagns. Denne delen av Nordmarka er kjent som et skikkelig snøhøl. Selv vintre der oslofolk knapt ser en sluddfille, legger snøen seg opp til vinduskarmene, og alt blir stille og gnistrende.

Vi er på besøk i vårløsningen. På vei fra stasjonen har vi sett en elgkalv, og det er gaupe her oppe. Ulven skal også ha streifet innom denne delen av Nordmarka.

VED VANNET: Hyttetunet ligger rett ved vannet Ørfiske. Det store 1700-tallsskapet i gangen i hovedhytta er kjøpt på auksjon og har god lagringsplass.
VED VANNET: Hyttetunet ligger rett ved vannet Ørfiske. Det store 1700-tallsskapet i gangen i hovedhytta er kjøpt på auksjon og har god lagringsplass. Foto: Marianne Wie
INNBYDENDE: Gjestehytta fikk kjøkkenet malt i en farge Wivikke har blandet selv. Rokokkokommoden 
hadde fått all maling fjernet av en tidligere eier, men ble malt opp igjen med tidsriktige kineserier av restauratør Annie Ness.
INNBYDENDE: Gjestehytta fikk kjøkkenet malt i en farge Wivikke har blandet selv. Rokokkokommoden hadde fått all maling fjernet av en tidligere eier, men ble malt opp igjen med tidsriktige kineserier av restauratør Annie Ness. Foto: Marianne Wie
VINDUSPLASS: Kjøkkenet ble utvidet ut i svalgangen, med store vestvendte vinduer som lar middagsgjestene nyte utsikten over Ørfiske. Stolene er forskjellige, men passer likevel sammen.
VINDUSPLASS: Kjøkkenet ble utvidet ut i svalgangen, med store vestvendte vinduer som lar middagsgjestene nyte utsikten over Ørfiske. Stolene er forskjellige, men passer likevel sammen. Foto: Marianne Wie

Gjestehytta var musespist

Hovedhytta er laftet, og ble bygget i 1930 med trær som hadde blåst over ende i en storm. Gjestehytta er av nyere dato, mens koia er fra 1700-tallet.

Etter at de overtok, var planen å gi gjestehytta noen raske strøk maling og så bruke den mens de pusset opp hovedhytta. Slik gikk det ikke. – Den var helt musespist! Morkent og med så utrolig mange mus.

Mye av reisverket og panel både inne og ute er derfor byttet ut. Inne er det blitt plass til et oppholdsrom med kjøkkenkrok og to soverom, og den lille doen ble utvidet til et knøttlite bad med dusj og vask.

FARGERIKT: Maleriet har Wivikke etter foreldrene sine, som kjøpte det av en omreisende russisk maler. Det plukker fint opp paletten fra det skurte treet i bordflaten og de grønne og blå stolene.
FARGERIKT: Maleriet har Wivikke etter foreldrene sine, som kjøpte det av en omreisende russisk maler. Det plukker fint opp paletten fra det skurte treet i bordflaten og de grønne og blå stolene. Foto: Marianne Wie
FRA LOPPEMARKED: Ørelappstolen er kjøpt på loppemarked og har fått nytt trekk. På veggen bak er et gammelt vindu blitt til smale hyller med kunst og rariteter. De to dyrehodene er laget av keramikerkollega Jannicke Edding, som Wivikke har delt verksted med.
FRA LOPPEMARKED: Ørelappstolen er kjøpt på loppemarked og har fått nytt trekk. På veggen bak er et gammelt vindu blitt til smale hyller med kunst og rariteter. De to dyrehodene er laget av keramikerkollega Jannicke Edding, som Wivikke har delt verksted med. Foto: Marianne Wie
FRA FARENS KONTOR: Ørelappstolen kommer opprinnelig fra kontoret til Wivikkes far. Den har fått nytt trekk, 
men ikke det samme som de andre gamle ørelappstolene hun har. Hun synes det blir kjedelig når 
stoler er i samme stoff eller når de matcher.
FRA FARENS KONTOR: Ørelappstolen kommer opprinnelig fra kontoret til Wivikkes far. Den har fått nytt trekk, men ikke det samme som de andre gamle ørelappstolene hun har. Hun synes det blir kjedelig når stoler er i samme stoff eller når de matcher. Foto: Marianne Wie
PLASSBYGD: De innebygde sengene i gjestehytta letter renholdet og utnytter plassen. De er laget av Per Øyen i Drammen. Stigen har han laget av rekved. Under sengene er det plass til flyttbare kurver for oppbevaring.
PLASSBYGD: De innebygde sengene i gjestehytta letter renholdet og utnytter plassen. De er laget av Per Øyen i Drammen. Stigen har han laget av rekved. Under sengene er det plass til flyttbare kurver for oppbevaring. Foto: Marianne Wie

Oppgradert hovedhytte

Da gjestehytta ble ferdig, kunne de endelig ta den i bruk og begynne på hoved­hytta. Den største oppgraderingen var av kjøkkenet. Det er utvidet og nyinnredet med blant annet en stor gasskomfyr.

For at det skulle bli spiseplass på kjøkkenet, ble svalgangen bygget inn i hytta. Den nye veggen har smårutete vinduer på rekke og rad. Det gir flott utsikt fra kjøkkenbordet og ligner også den opprinnelige svalgangen. Inngangsdøren ble flyttet, og hytta fikk et nytt inngangsparti med tak over.

Inne i stuen fikk tømmerveggene stå som de var, men de ble skrubbet ned. De andre rommene i hovedhytta har panel, som ble malt i en varm, gråbeige farge som Wivikke har blandet selv. Gulvet har hun skrubbet med grønnsåpe. Badet ble pusset opp og snurredassen ble byttet ut med forbrenningstoalett.

NY PEIS: Det var ikke peis i hytta da Wivikke kjøpte den. Hun fikk støpt ny peis som er en kopi av en hun fant i en bok om gamle, svenske peiser. Lysestakene står godt til klebersteinen i peisen. De kommer fra butikken Bolina.
NY PEIS: Det var ikke peis i hytta da Wivikke kjøpte den. Hun fikk støpt ny peis som er en kopi av en hun fant i en bok om gamle, svenske peiser. Lysestakene står godt til klebersteinen i peisen. De kommer fra butikken Bolina. Foto: Marianne Wie
I HARMONI: Bildet er malt av hytteeierens søster, Mette Klaveness, og passer godt til den lyseblå dragkisten. 
På veggen ved siden av henger et hode laget av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen.
I HARMONI: Bildet er malt av hytteeierens søster, Mette Klaveness, og passer godt til den lyseblå dragkisten. På veggen ved siden av henger et hode laget av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen. Foto: Marianne Wie
STOR OG GOD SENG: Soverommet i hovedhytta har fått plass til en stor seng og en gammel, rund vedovn. Sengen, som har store, innebygde skuffer, er laget av en møbelsnekker.
STOR OG GOD SENG: Soverommet i hovedhytta har fått plass til en stor seng og en gammel, rund vedovn. Sengen, som har store, innebygde skuffer, er laget av en møbelsnekker. Foto: Marianne Wie

Møtte spøkelse

Den gamle koia fra 1700-tallet fikk et lite inngangsparti bygget på, slik at de ikke kommer rett inn i koias ene rom. Den blir brukt som gjesterom og tenkestue. De tykke, gamle tømmerveggene stenger ute alle lyder. Men det er ikke sikkert gjestene får en rolig natt likevel.

– Søsteren til samboeren min sov her en natt. Hun er en veldig jordnær type. Utpå natten våknet hun, og fikk øye på en dame ved sengen. Hun hadde strikkekofte og et sånt forkle husmødre hadde på 1950-tallet. Hun så henne en kort stund, før hun forsvant inn i veggen, forteller Wivikke.

Det er altså fremdeles historier om skrømt å høre i Nordmarka.

ELGHODE: Elghodet dukket opp da hytteeieren og søsknene hennes ryddet ut av familiens lager.
ELGHODE: Elghodet dukket opp da hytteeieren og søsknene hennes ryddet ut av familiens lager. Foto: Marianne Wie
GJESTEBAD: Gjestene har et eget lite bad med servant og forbrenningstoalett.
GJESTEBAD: Gjestene har et eget lite bad med servant og forbrenningstoalett. Foto: Marianne Wie