En øy av ondskap:
Galskap driver meg
Under beina våre ligger det miner. I hagen tårner Ground Zero, i svømmebassenget er det blod og barberblader.
I en snobbete forstad til Lyon kjøpte Thierry Ehrmann en vakker skysstasjon fra det 16. århundre.
- Jeg brukte millioner på å sette huset i stand, så rev jeg alt. Jeg vil lage kaos i ren form. Det er ikke vanskelig, vi mennesker bidrar daglig til mitt skaperverk, sier han til Vi Menn.
Bigamisten og forretningsgeniet er kledd i svart fra topp til tå. Omgivelsene er makabre.
- Ja, jeg er gal, sier Ehrmann. - Galskapen er min drivkraft og styrke.
Med en enkel armbevegelse favner han sitt rike. En øy av ondskap blant nabolagets prydelige og velstelte hager.
- Jeg lager en slags geopolitisk historiebok, et slags pressebyrå. Jeg har brukt ca. 100 kunstnere, 150 000 arbeidstimer og en sann formue for å konstruere kunstverket mitt, sier han.
- Kunst?
- Spør du ordføreren i landsbyen, vil han si det er ren vandalisme, men spør du meg, eller domstolen i Lyon, så er dette kunst på et høyt plan, sier Ehrmann.
Nabobarna flykter
Barn på vei til skolen løper forbi med hendene for øynene og naboene flytter, mens Ehrmann tagger dagens voldsomheter på muren som omkranser eiendommen. Han fyller den engang staselige spisestuen med svart betong og maler dødninghoder og bloddryppende scener i det bunkerlignende arbeidsmiljøet til 80 av sine 180 ansatte.
Dataskjermene lyser opp inne i mørke tunneler hvor bestialske freskomalerier og en dunkel og mørk stemning må gjøre arbeidsmiljøet noe trykkende.
- Det tok tre uker å bli vant til det, men nå trives jeg godt, sier en av de ansatte, Valerie. Noen høstlige solstråler danser ballett i støvet og lyser opp blodige scener på veggen over henne.
Thierry er ifølge seg selv en alkymist. På stadig søken etter en gyllen eliksir. Hvordan skape søle om til gull? Det har han åpenbart fått til. Han er rangert som en av Frankrikes aller rikeste med selskapet artprice.com og er verdens ledende kunstforhandler på nettet med 1.3 millioner medlemmer.
Kontrasten mellom det blomstrende selskapet som omsetter seks ganger så mye som Christies og det horrible, forvirrende og makabre, er overveldende.
Isolasjon
Lille Thierry vokste opp i et dypt religiøst miljø. Selv studerte han teologi og juss. I en av herskapshusets mange nisjer troner en underlig figur. Jomfru Maria fra det 17-århundre er pakket inn i boblepapir og malingstape.
- Hvorfor har du pakket henne inn?
- Hun er vakrere sånn, svarer Ehrmann.
Han viser oss sitt kommandosenter.
- Spesialkonstruert, sier han og klatrer lekende lett opp leideren og deiser ned på den andre siden. Et utall TV-skjermer holder ham oppdatert om børskurser og ikke minst katastrofer.
- Jeg reagerer spontant, sier han. - Øyeblikket etter at noe skjer engasjerer jeg kunstnere til å rekonstruere tragediene.
- Er du fornøyd med resultatet så langt?
- Ja, jeg har laget et tempel av i dag, men nyhetsbildet bestemmer utviklingen, sier han.
- Er det et evighetsarbeid?
- Ja, jeg vil isolere alle borgerlige tanker utenfor min festning og gjenskape det vanvittige. Det har jeg klart, sier han stolt og kaster på hårpisken i nakken. En 30 cm lang flette på det ellers snaubarberte hodet.
Lykkelig kontrast
Naboen til Ehrmann, Marc Allardon, fikk ettertrykkelig nok. Han gikk til motangrep med glede og harmoni som stikkord. Ut av pipa vokser gigantiske blomster, ord som kjærlighet, lykke, fred og toleranse er skrevet på muren hans. Han har til og med laget sin egen gladreligion som heter Dudu og hvor alle lever i en lykkerus.
- Morsomt, sier Ehrmann med et skuldertrekk. - Vi har alle våre hang-ups. Jeg er en øyeblikksfanger. Den 11. september ble min virkelige motivasjonsfaktor og siden har jeg aldri hvilt, sier han.
- Er det tungt å le med dagens katastrofer direkte på veggen?
- Nei da, jeg ser på det med humor. Det er avgjørende i en verden hvor vi gjør alt for å utrydde oss selv, svarer han med et smil.
Det mest makabre i Ehrmanns verden er et funn i hagen.
- Jeg fant en gravplass fra år 1630 med 800 skjeletter ved siden av svømmebassenget, sier han.
- Jeg er en anarkist, legger han til - men kan ikke rømme fra barndommen min. Forresten, jeg ble voksen som femåring og ordet barndom er ikke det rette i mitt tilfelle, sier kaosets ekstreme hersker.
Han titter på kontrollskjermene på kontoret. Har 130 kameraer som overvåker eiendommen og de ansatte.
Det er han nødt til å ha for å beskytte sitt bisarre livsprosjekt.
Les mer:
Denne saken ble første gang publisert 12/12 2008, og sist oppdatert 29/04 2017.