Butikken på øya
Den lille øya har bare 40 innbyggere. Likevel holder Jorunn nærbutikken i live
Noen dager er det bare to–tre kunder innom butikken på Feøy. Men Jorunn Margrethe Thorsen er der hver dag – som hun har vært i 21 år og som moren hennes var i 41 år før datteren overtok.
Hurtigbåten fra Karmøy bruker bare ti minutter over til Feøy, eller Føynå, som øya kalles lokalt.
Men selv om båtturen er kort, gir reisen deg en følelse av å seile langt vest i havet, mot et grønt og fjernt «Tir n'a noir» som haugesundbandet Vamp synger om.
Og kanskje var det akkurat her ute dikteren Kolbein Falkeid fikk inspirasjon til å skrive denne teksten. Han ferierte i alle fall ofte på øya.
Feøy er en øygruppe i Karmøy kommune, beliggende mellom Torvastad og Utsira. Feøy er 1,3 kvadratkilometer stor og har rundt 40 fastboende. Høyeste punkt er 32 m.o.h.
Båtturen ut til Feøy tar 10 minutter fra Torvastad på Karmøy og 20 minutter fra Haugesund.
Kombinasjonen av kort avstand inn til fastlandet og følelsen av å være på et sted avskjermet fra alle andre, er det som gjør Feøy spesiell og litt eksotisk. Her er det hverken biler, kjøpesenter eller gatekjøkken.
Den eneste støyen er havet som slår mot land, vinden som ofte freser over havet og røsker godt tak i hus og vegger, og hurtigbåten som klapper til kai hver dag.
– Det er ikke så mange som bor her fast lenger, noe som selvsagt merkes i butikken. Enkelte dager er det bare to-tre kunder innom, sier en smilende Jorunn Thorsen (60) bak disken på Feøy Dagligvare.
Her har hun vært sin egen arbeidsgiver i 21 år, helt siden hun kom tilbake til øya etter ni år i Haugesund.
Hun jobbet her riktignok før det også, som vikar, og for å avlaste moren Signe som drev butikken før henne. Signe Svendsen (88) overtok driften av landhandelen i 1976, da ektemannen Nils ble syk og døde. Nå bor hun bokstavelig talt bak kjølediskene.
– Mannen min kjøpte butikken av tanten sin før vi ble gift. Den gangen var det unge folk og barn her ute. Nå er det stort sett bare gamle igjen, sier Signe, som bedyrer at hun ikke renner ned dørene i butikken lenger. Hun lar datteren få styre på. Alt er jo blitt så mye mer moderne nå enn da hun drev landhandel.
Les også: Linda drømmer om ett barn til, men vet ikke om hun tør: – Jeg er livredd
Folksomt om sommeren
– Jeg har aldri ønsket å flytte herfra. Det var tøft å bli igjen med to barn da mannen min døde, men det er ikke råd med det.
Signe var bare 41 år da hun ble enke. Da døden rammet familien, var hun forberedt. Mannen hadde vært syk i ti år av MS (multippel sklerose), og Signe var allerede vant til å ha mesteparten av ansvaret.
Å flytte inn til fastlandet var aldri et tema.
– Jeg fikk jo hjelp av de to barna. De var 13 og 18 da han døde. De dro til fastlandet for å gå på skole, men de var hjemme og hjalp meg når jeg trengte det.
Etter noen år kom Jorunn hjem igjen for å bli.
Signe trives på Feøy – her har hun bodd hele livet. Når hun nå er rammet av leddgikt og sliter med å komme seg rundt på øya, kan hun glede seg over et stort stuevindu som ramme rundt innseilingen til Feøy.
Her har hun full kontroll på båttrafikken, som til tider kan være travel.
– Feøy er på en måte sentralt. Men når det er uvær om vinteren, da er du totalt isolert. Det er mange som ikke vil være her da. Da jeg var ung, var det et helt annet samfunn her ute. Nå velger de unge å dra herfra, men mange får seg hytte her ute. Om sommeren er det folksomt på Feøy, sier Signe.
Hun innrømmer at tanken på å flytte har dukket opp innimellom. Men nå er det for sent.
Les også: (+) Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Falt på sjøen
– Når du har sjøen så nær på alle kanter, var du aldri redd for ungene?
– Å jo. Jeg sprang mye etter dem. Folk på øya ertet meg ofte for det. Men jeg var jo mye opptatt med butikken, og jeg visste at de kunne ramle på sjøen. Om de ble borte for meg et lite øyeblikk, måtte jeg ut for å se etter de to. Sønnen min ramlet uti en gang. Da måtte jeg bare hoppe etter ham. Han var seks–syv år. Men de lærer fort at de ikke skal gå for nær sjøen, sier Signe.
– Søsteren min ramle uti også en gang. Da bodde vi ved kanalen som går gjennom øya, like ved sjøen. Jeg husker at hun ramlet på sjøen og at jeg dro henne opp etter håret. Hun var åtte år, jeg var ti. Hun var ikke så flink til å svømme. Det var nok ikke så godt å bli dratt etter håret, men det viktigste er at det gikk bra. Det rare er at barn ikke skriker når de faller uti – selv om de er redde, så roper de ikke, sier hun.
I dag er det Jorunn som styrer butikken. Signe klarer å holde seg unna. Butikken har blitt mer moderne, og har mange flere varer enn hun selv hadde. Den gangen var det kaffe, brød, smør og mel.
– Og så solgte vi mye parafin, sier Signe.
– Jeg tenker mange ganger på at jeg er i det siste stadiet av livet nå. Det har vært et godt liv. Vi tok hver dag som den kom og ønsket oss aldri så mye. Livet handlet om å ta seg av mann og barn.
Ville alltid tilbake
Butikken på Feøy ble opprinnelig drevet av Severin Blom, som hadde en liten butikk på Feøy som han og kona Serina drev frem til 1928. Datteren Jenny og svigersønnen Sigurd Christensen overtok og utvidet virksomheten.
Fra 1947 drev Bertha Olsen butikken frem til nevøen Nils Svendsen overtok og drev fra 1956 til 1976. Da han døde, overtok kona Signe, som drev butikken frem til 2002. Feøy Dagligvare blir i dag drevet av Jorunn Margrethe Thorsen, datter av Nils og Signe.
Ute i dagligvarebutikken er det fremdeles travelt. Noen skal hente posten, andre vil plante ut sommerblomster, og noen kjøper inn til dagens middag. Og så er det de som bare vil prate. Et lite bord og to stoler står midt i butikken. Jorunn spanderer kaffe og lefser. Det er alltid tid til en prat.
– Da jeg flyttet fra Feøy som 16-åring for å gå på videregående, var målet alltid å komme tilbake. Det var fint å være barn her, og jeg ville gi mine barn den samme oppveksten. Men vi blir jo stadig færre her ute. For noen år siden var vi 60 fastboende og hadde egen barneskole. Så ble skolen lagt ned, og i dag bor det knapt 40 her, sier Jorunn, som sammen med ektemannen har bygd hus på høyden bak butikken.
Mange av dem som bor på Feøy er i slekt. Som Jorunns onkel Rolf Svendsen, som for lengst har passert 80.
– Er det fremmende folk på reise, sier han når han ser en vaskeekte ukebladjournalist i butikken. Han er stolt av niesen som holder liv i butikken, og på mange måter hele samfunnet her ute.
– Det er så kjekt å ha butikk her, men Jorunn sitter jo mye alene her inne, sier han.
Avhengige av Jorunn
– Av og til lurer jeg vel på hvorfor jeg sitter her, spesielt om vinteren når det sjelden er folk innom butikken, ler Jorunn.
– Men stort sett så har jeg det fint her. Og nå er jeg så gammel at det er for sent å flytte på seg, sier hun og pakker sammen maten for en av sine faste og beste kunder.
– Jorunn har så liten plass og så mange varer. Om hun mangler det vi spør etter, så kan du være sikker på at hun har det neste gang vi kommer. Den dagen vi ikke lenger har Jorunn, da må vi ta båt til byen for å handle. Det blir tungvint. Vi er veldig avhengig av Jorunn, sier Åse Smedsvig Lodden som har hytte på øya.
Den lille butikken på kaia fylles med folk. Praten går og latteren runger. Livet er godt. Når hurtigbåten legger ut
landgangen og det er klart for tur tilbake til fastlandet, er det med en følelse av vemod. Her ute står livet litt stille. Blesten fra havet kan aldri overdøve den freden som ligger over øya.
– Jeg begynte på yrkesskolen i Saudasjøen en gang på 1950-tallet, men det var ikke noe for meg. Det ble for mange og høye fjell. På Feøy er det åpent på alle kanter. Jeg skal i alle fall ikke bo noen andre steder, sier Jorunns onkel Rolf.
Denne saken ble første gang publisert 31/08 2023.
