Tilbygg med respekt

Huset ligger naturskjønt til, nær friluftsområder nordvest i Oslo. Første del ble bygd i 1953, oppjusteringer gjort i 1964 og i 1996, og nå sist dette tilbygget fra 2002. For arbeidene fra 1964, mottok daværende byggherrer og arkitekter, Per og Molle Cappelen, treprisen for «sin sobre detaljbehandling av tre i interiøret».

Det linjerende tilbygget er det Per og Molles datter, arkitekt Nini Cappelen som har stått for. Det er tegnet til en familie med fire gutter i alderen 13 til 19 år. Mange fritidsaktiviteter og enda flere venner var årsaken til familiens behov for større plass.

Rommelig vindfang

Arkitektens første grep var å gi inngangsdelen i tilbygget et rommelig vindfang og ditto bad. Her lagde hun også en ny trapp til kjelleren, hvor guttene har sin egen oppholdsstue hvor de kan ta imot venner. Etasjeskillene i Leca er lydisolerende og gjør at de unge kan spille musikk i underetasjen uten å forstyrre de andre i huset. Lyden holder seg i tilbygget og forplanter seg ikke videre.

Store kjellervinduer

For ytterligere å begrense kjellerpreget, «vippet» arkitekten ned terrenget for å kunne sette inn vinduer i full størrelse. På fagspråket kalles slike skråløsninger en area, og de gir langt bedre lysforhold enn tradisjonelle høytsittende kjellervinduer. Apropos luft og lys; allerede i gangen merker vi den åpne romfølelsen. Her er det mulig å se tvers gjennom huset og ut til hagen på den andre siden av bygningen. Dette er helt bevisst. Verken arkitekten eller familien ønsket at besøkende skal møtes av et lukket, avvisende rom.

Tar du så to trinn opp fra dette gedigne gangarealet, kommer du til selve hovednivået i huset.

Plass til ti

Boligen var en utfordrende blanding av gammelt og nytt, og vi kommer til den gamle delen idet vi når kjøkkenet. Dette store,åpne arealet var satt sammen av flere smårom og boder som ble revet. Og den herlige frokostplassen tett ved vinduet er det perfekte sted for en kaffekopp på morgenkvisten. Ved kjøkkenbordet er det satt av nok plass til ti. Det er nødvendig, for her er ofte middagsgjester. Den tidligere trehvite, nå lekkert hvitmalte stuen, ligger med ny, direkte inngang til kjøkkenet.

Gjennomtenkte kvaliteter

En ny og rommelig stue har også kommet til; i enden av tilbyggsdelen, rett over gutterommet i kjelleren. Dette værelset har de samme gjennomtenkte estetiske kvaliteter som gjorde Treprishuset fra 1964 så anerkjent. Det er som et ekko av det gamle huset her inne; utstrakt bruk av tre i interiøret, et rolig, stille sted å være, og en monumental peis som tar det meste av endeveggen. En annen original løsning er trespilene like utenfor vinduene i begge etasjer. Dette systemet hindrer innsyn fra veien, og fordi de ligger seksti cm ut fra fasaden og har smale balkonger, lettes tilgangen for dem som skal pusse glassene. Åpner man de store, tofløyede stuedørene, kommer man rett ut i den frodige hagen.

- Med tilbygget har både inne- og uteområdene fått nye kvaliteter, sier Nini.

Nytt panel i gammelt Treprishus

Innvendig er det brukt glatt panel i ulike bredder. Og det er satt sammen slik at det går perfekt opp rundt dører og vinduer. Veggene har inntrukkede skyggefuger, og det finnes verken gulv - eller taklister i huset. Utvendig kledning i tilbygget er smalt: Panelet på 25 x 75 mm er lagt som tradisjonelt weatherboard, noe som gir en vakker stripeeffekt i trekledningen, og skiller tilbygget fra resten av anlegget. Gjerete hushjørner og vindussmyg vitner også om presisjonsarbeid.

Alt dette var viktig for at det nye tilbygget skulle matche kvaliteten i lys- og skyggevirkningene i det gamle huset. Vil du vite mer om dette prosjektet? Se i boken «Treprisen 1961-1986, Thirteen Norwegian prizewinning architects», Arkitektnytt 3. utgave 1988.

Denne saken ble første gang publisert 31/08 2008, og sist oppdatert 29/04 2017.