Arkitektur
Inspirert av morens veggbilder
Den nye delen er viklet inn i den gamle.
Noen vil hevde at god arkitektur skal overraske, andre vil mene at arkitekturens estetikk skal være myk og føyelig.
Men særlig når bygg skal fornyes, velges ofte den første tilnærmingen; bruddet med det opprinnelige.
Det skaper ofte gode opplevelser og fornemmelser av dynamikk og bevegelse mot en ny horisont.
Det australske arkitektkontoret FMD Architects har redesignet et tilbygg i Melbourne. Oppdraget var å skape en ny oppholdsavdeling, flytte på kjøkken og bad, samt å forbedre innfallet av lys.
Det eneste eksplisitte kravet fra huseierne var å finne plass til tre veggbroderier som tilhørte huseierens mor.
Sydde sammen gammelt og nytt
Arkitektene forteller til klikk.no at deres designtilnærming alltid handler om å trekke frem prosjektenes særegenheter.
- Så når vi utforsket tradisjonene innen veggbroderier og søm kom vi på ideen om å sy den gamle delen sammen med den nye med tynne trebuer som løper som tråder i en vev, forklarer Fiona Dunin.
Og slik ble det. Den nye delen er på mange måter viklet inn i den gamle.
En oase i byens sentrum
Arkitektene beskriver en prosess hvor en mørk og fuktig viktoriansk hage har blitt omformet til en oase.
- En følelse av romlighet og åpenhet er en luksus som er sjelden å finne i byboliger. Serien med mellomrom skaper en helhetlig men likevel variert opplevelse av rommet, beskriver Dunin.
Ingen klare grenser
Det som preger konstruksjonen er bruk av smale buer av kryssfiner, som finnes både utendørs og innendørs og som skal beskrive tanken om et sømmønster som binder delene sammen.
På den måten blir det ingen klar grense mellom det ytre og indre; arkitektur og landskap flyter over i interiør og motsatt.
- Så mens tomten og stedet har et kompakt uttrykk, skapes en enhetlig opplevelse av interiøret og eksteriøret ved at buene løper inne og ute og etablerer et fysisk og visuelt formuttrykk, utdyper Dunin og legger til:
- Det tydelige designet og referansene til veggbroderier går igjen gjennom hele konstruksjonen, slik at det gamle og det nye hele tiden er i dialog med hverandre.
For å forsterke inntrykket av nesten uendelighet er det satt opp et speil i uterommet.
Fra innsiden og ut
Buene av sponplater starter helt inne i den opprinnelige delen av huset og løper helt ut til enden av uterommet.
Innvendig løper de fra gulvet og avsluttes i taket, og er noen steder samlet i stolper, som om de var tråder i en vev.
I uterommet beveger buene seg i vinkelrette brudd, fra bakken, opp i luften og ned igjen til bakken.
Den ytterste buen omfavner hele uterommet, for å markere slutten både på buegangen men også for å illudere enden av et hus.
- Og sømmønsteret er også fanget opp i hellegangen i uterommet, beskriver Dunin.
Lokale materialer
Buene som befinner seg i uterommet og som beveger seg i vinkelrette brudd er også ment å skulle skape avkjølende skygger på de mest solrike dagene.
- Og etter hvert vil grønne planter gro over buene og forsterke skyggevirkningen, supplerer Dunin.
Arkitektene har vært bevisste på at materialene i størst mulig grad skulle være kortreiste.
- Fordi materialene er enkle og billige, er de brukt på en skapende og rik måte, utdyper Dunin.
Hun legger videre til at man har vært meget bevisst på lys og lufting når de formet konstruksjonen.
- Åpninger og rom har blitt planlagt slik at det er lysinnslipp og lufting hele dagen. Vi har også etablert en vanndam i hagen som bidrar med ekstra kjøling.
Denne saken ble første gang publisert 08/06 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.