Hytte arkitektur
Det hadde vært rimeligere å bygge nytt, men den gamle hytta fikk stå
Den gode planleggingen og plasseringen gjorde at den ble benådet.
Gamle, forfalne bygninger lever ofte et usikkert liv. De er prisgitt eiernes følelser og behov. Noen blir revet, helt eller delvis, og gjenoppstår i ny form, andre får leve videre til tross for at de nesten har forlatt denne jord.
Denne hytta på svenskekysten hadde stått der i nesten 70 år da eierne tilfeldigvis kom over den. Egentlig var de ikke på hyttejakt. Og annonsen de heftet seg ved, var egentlig ikke mye å la seg blende av. Fasaden var i ferd med å bli spist opp av været. Vinduene hanglet. Tomten var overgrodd og så stusselig ut.
Men så var det beliggenheten, plasseringen i terrenget og atmosfæren, da. Det kunne ikke bli bedre.
Alltid i le for vinden
Når det meldes flau vind i innlandet, betyr det ofte frisk bris ytterst på Hamburgö, hvor hytta ligger.
Midt på øya finnes lommer av høyreist løvskog, men her i havgapet underordner vegetasjonen seg den salte pusten fra vest. Det gjør hytta til Anders Cervin og Kay Kjellson også. Uansett hvor det blåser fra, finnes det uterom der de kan være i le. Bygningskroppene danner nemlig et lukket gårdsrom, et atrium.
Billigere å rive og bygge nytt
Hovedbygningen, selve hytta, vender langsiden mot vest. Så gjør den en nittigraders knekk mot nord. En utebod danner front mot sør.
De to bygningene er forbundet av et høyt gjerde med store glassflater som stopper vinden, men lar blikket passere.
Uterommets fjerde vegg er i grårosa, glattskurt granitt. Den var her først.
De grunnleggende kvalitetene var altså i orden. Kvaliteter som arkitekt Sten Hummel-Gumælius nok satte høyt da han bygde hytta i 1945, som sommerhus til seg og sin familie.
- Det ville vært billigere å rive og bygge nytt. Men hytta var så fint planlagt i utgangspunktet at vi heller ønsket å bevare den så godt vi kunne, sier dagens eiere.
Like stor, men likevel større
Ytterpanelet er erstattet med plank i sibirsk lerk. Vinduene er byttet ut, romfordelingen noe justert.
- Hytta er fremdeles på knappe 80 kvm, men den føles større. Det er nok fordi gjesterommene har egen utgang. Slik oppleves det ikke trangt når vi har gjester. Dessuten er jo også gårdsrommet et slags rom, forklarer Anders og Kay.
Treet som gir uterommet karakter
Det er hit Anders og Kay trekker på vindfulle solskinnsdager, dem det er flest av. Hadde vi vært ved Middelhavet, ville det typisk stått et krokete oliventre her.
Det nærmeste vi kommer nå er en gammel pil.
- Anleggsgartneren foreslo å hugge piletreet. Men vi syntes det ga uterommet karakter, og er glade for å ha beholdt det.
På utsiden av atriet, mot vest, har eierne anlagt en liten plen, mest for å kunne spille spill.
Ellers er naturen invitert til å gjøre som den vil.
En ydmyk hytte
Slik er hytta omkranset av busker, markblomster og stivt gress. Panelet har akkurat rukket å gråne, og dermed antatt samme farge som knausene utenfor. Hytta kan ikke beskyldes for å ruve i landskapet. På avstand er det bare en hvit flaggstang som røper at det fins folk her ute.
Og i enden av den, en blafrende vimpel.
Les også:
Hytta som gjemmer seg i naturen
På jakt etter gode interiørideer? Du finner dem i Inspirasjonsguiden
