Arkitektur: Yoyogi house, Tokyo
Presset inn mellom naboene
Heldigvis for arkitektene var eierne ikke redde for innsyn fra naboene.
![Den første tegningen viser huset og den gule flekken som er der solen kommer inn. Den andre viser hvor huset skulle plasseres i forhold til naboene. Den nederste tegningen viser husets profil,med helningen og hagen som går langs huset. Den første tegningen viser huset og den gule flekken som er der solen kommer inn. Den andre viser hvor huset skulle plasseres i forhold til naboene. Den nederste tegningen viser husets profil,med helningen og hagen som går langs huset.](https://image.klikk.no/3531912.jpg?imageId=3531912&x=0&y=0&cropw=100&croph=100&width=334&height=497)
Yoyogi House
Arkitekter: Frontofficetokyo
Areal: 80 m2
Beliggenhet: Shibuya, Tokyo.
Midt i et tettpakket bymilljø i Tokyo fikk arkitektkontoret Frontofficetokyo oppdraget om å lage et hus.
Her fikk arkitektene bryne seg på utfordringer i den japanske storbyen.
Hvordan lage et funksjonelt hus som det egentlig ikke er plass til?
Trang plass
Tomta er typisk for Tokyos eldre strøk, forteller arkitektene i en e-post til klikk.no.
Gatene er trange og byplanleggingen er preget av individets valg snarere enn en helhetlig strategi.
Tomtas størrelse er 5,4 x 16 meter, klemt mellom hus som er bygget kant i kant med tomtegrensene sine, og som har maks høyde av hva som er tillatt.
Resulatet er altså en tomt med glatte høye vegger på begge sider, med fronten rett mot naboen i syd, og kun en glippe av himmel som synes mot sørøst.
Stenger ingen ute
I dette trange byrommet ønsket eierne å bygge et hus som skulle være effektivt og samtidig gi plass for hobbyer.
Et viktig kriterie var også ønsket om en hage hvor de ønsket å dyrke jordbær til eget syltetøy!
Heldigvis hadde eierne et kjært forhold til nabolaget og gode minner om oppveksten hvor dørene var åpne mot nabolaget.
Derfor ble utgangspunktet offensivt. Nabolaget er omgivelser som skal synes og som bygget skal forholde seg til, i stedet for å forsøke å stenge seg selv inne og det travle nabolaget ute.
Dermed kunne arkitektene tenke friere. En optimistisk arkitektur, kaller arkitektene det.
Her må man tåle å se og bli sett av naboen innimellom.
De ønsket å lage et hus som skulle utnytte det lille som fantes av naturlige lyskilder.
Resultatet er ikke et hus med glassflater og fullt innsyn, men et gjennomtenkte bygg som åpner for lys der det er mulig.
Baderom og soverværelser er lagt til første etasje, som er mer privat.
![Her er trapppen og vindu ut mot den lille hagen og plattingen. Her er trapppen og vindu ut mot den lille hagen og plattingen.](https://image.klikk.no/3531910.jpg?imageId=3531910&x=0&y=0&cropw=100&croph=100&width=1000&height=667)
Stue og kjøkken ligger i andre etasje, og tilgangen til rommene er via en trapp som følger hagen opp til en terrasse (se tegningen).
![Plattingen på nivå 2 har innsyn fra mange naboer men det synes eierne er greit. Plattingen på nivå 2 har innsyn fra mange naboer men det synes eierne er greit.](https://image.klikk.no/3531921.jpg?imageId=3531921&x=0&y=0&cropw=100&croph=100&width=334&height=501)
Vinduene er satt mot uteområdet og hagen.
Hagen synes fra gata og er tenkt som en brukshage som du kan gå gjennom og sitte i og ved, noe som skiller den fra typiske japanske zen-hager.
Løsningen på å bo midt i den travle byen ble for disse eierne å møte byen som den er.
Det lille huset er nevnt i flere utenlandske publikasjoner, blant annet arch-daily og flere magasiner.
Les også: