Pointeren – rendyrket jakthund

Pointeren slutter aldri å imponere rypejegere. Farten, stilen og intensiteten de gode individene innen rasen besitter er formidabel, og presisjonen i fuglearbeider holder gjennomgående et meget høyt nivå. Pointeren finner mye fugl, samarbeider godt og tåler lange rypejaktdager i høstfjellet eller på skogsfugljakt, og når det kommer til gemyttet er pointere blant de beste. Pointere er trivelige hunder som fungerer meget godt både på jakt og sosialt. Dette er jegerens hund; knapt noen pointer selges som ren selskapshund i Norge i dag. Et gjennom mange år vel fungerende avlsråd har dessuten arbeidet utrettelig for pointerens utvikling og foredling som jakthund, og for en standardisering av pointeren som en edel type etter rasestandarden. Norsk Pointer Klub (NPK) har definert hovedmålet for avlspolitikken slik:

* Flest mulig skal holde nivå til 1. premie på jaktprøve.

Som en konsekvens av dette ble det da bestemt at grunnlaget for avl og statistikk vedrørende måling av avlsresultater skal være premieverdier på jaktprøve.

* Den genetiske bredden skal opprettholdes og helst økes, samtidig som de nordiske blodslinjer skal ivaretas på en forsvarlig måte.

Dagens norske pointer er en liten, men sunn rase med få arvelige defekter. Det registreres i gjennomsnitt om lag 300 valper i året. Gis en pointer nødvendig stimulans og trening blir den som regel en allsidig jakthund med evne til å tilpasse seg både ulike typer terreng, og de fleste former for fuglejakt med stående hund. Den er samarbeidsvillig, og lett å dressere. De fleste blodslinjer fører et tidlig utviklet, og godt befestet standinstinkt, og naturlige anlegg for apportering. Pointeren har et rykte som høyfjellspesialist. Det er den da også, men de fleste raseindivider er anvendelige til jakt på både skogfugl, fasan og rapphøns, og kan brukes som apportør på due og andejakt.

På jaktprøver har pointeren alltid hevdet seg meget godt til tross for at den er antallsmessig underlegen. Som familiehund er pointeren rolig, tillitsfull og barnevennlig. Den finner seg vel til rette både i bil og hus, og er en trivelig turkamerat utenfor jakttiden. Pointeren er en sterk hund, og det er ikke noe problem å lære den å dra pulk og bære kløvsekk når familien er på tur. Rasens gemytt og nervestatus er generelt meget god

Norsk Pointer Klub (NPK) ble stiftet i 1907. Klubbens aktivitet favner råd og veiledning i avlsspørsmål, utarbeide norske kommentarer til rasestandarden, valpeformidling, utstillinger og unghundframvisninger, fuglehundprøver, kåring av stamhunder, møter, tidsskrifter og sirkulærer. NPK er delt opp i 10 regioner med distriktsrepresentanter i hver region.

Eksteriørt skal pointeren vise en edel, harmonisk bygd hund som gir inntrykk av styrke, eleganse og hurtighet. Den skal være middels stor, kraftig og velbygd. Hodet skal bæres høyt og være skarpt skåret, med karakteristisk profil. Det er viktig at både poter og pels har god slitestyrke, og at benstammen er kraftig og velvinklet slik at den tåler lange jaktdager i fjellet. Rasestandarden i Norge følger FCI's internasjonale standard, med unntak for mankehøyden. I Norge og Sverige er ønskelig høyde 57-61 cm for tisper, og 60-64 cm for hannhunder. FCI standard er 61-66cm for tisper og 63-69 for hannhunder. Bakgrunnen er at rasens hjemland har anvist en maksimal skulderhøyde som etter nordiske erfaringer resulterer i for store og tunge hunder.

Pointeren skal holde et stort og vidt søk i ulendt terreng i time etter time. Mulighetene for leddskader er langt større når store tunge hunder skal søke timevis i galopp. For grove, tunge og store hunder er ikke ønskelig. Det samme gjelder for lavstilte, tette og tunge hunder. Dessuten finner man i dag mange pointere av begge kjønn som er for små, spinkle og lette. Det skal være tydelige kjønnsforskjeller mellom hannhunder og tisper. Hårlaget skal være kort, tett og hardt, absolutt glatt og glinsende. De vanligste fargene er hvit og gul, hvit og rød, hvit og leverfarget, samt hvit og sort. Ensfargede og trefargede er også korrekte.

Pointeren er grunnlagt på meget gamle raser. Hunder med pointerpreg finnes på malerier av gamle italienske mestere allerede rundt 1380, og det er grunn til å tro at korthårete fuglehunder fantes i Italia for 600 år siden. Italienerne kaller disse hundene braco mens franske jegere kaller dem braque.

Pointeren ble utviklet i middelhavslandene, først og fremst i Spania. Den kom til England fra Frankrike og Spania på 1700-tallet, og engelskmennene videreutviklet både jaktegenskapene og eksteriørtypen mot den pointertypen vi kjenner i dag. En av de første store pointeroppdretterne i England var Oberst Thornton (1715-1823). Han paret inn Foxhund i sine pointere, noe som ga meget gode jaktegenskaper, men det gikk ut over det edle ekstreriørpreget og det oppsto også problemer som losing og jaging. Det var etterkommere fra disse omstridte krysningene som skulle danne grunnlaget for den videre foredlingen.

Mannen som renavlet og skapte den moderne pointeren, var den legendariske William Arkwright (1857-1925) Han hadde meget gode økonomiske ressurser, nok av terrenger, og holdt gjennom mange år en kennel på opptil 600 hunder og 5-6 ansatte kennelpassere. Norsk Pointer Klub (NPK) har oversatt og utgitt Arkwrights bok «The Pointer and his predecessors» fra 1902; et praktverk som gir et godt innblikk både i rasens tidligste historie, og foredlingen på 1800-tallet. Til Danmark kom pointeren omkring 1860, og videre til andre nordiske land. Det tok tid innen avlsarbeidet her hjemme kom skikkelig i gang. På 30-tallet ser vi en positiv utvikling av rasen, den økte i antall og fikk en lettere, mer hensiktsmessig bygning.

Les mer om pointeren på NKK sine hjemmesider!