Aktuelt
- Jeg visste ikke hva jeg gikk til
Iman Meskini (22) hopper uti med hodet først. Og det gir henne et skikkelig kick. Nå har hun reist med Plan International Norge til en av verdens farligste byer for jenter.
Det første som slår meg når jeg hører Imans blide stemme i den andre enden av røret, er at dette blir et skikkelig hyggelig intervju. Klokka er 12.30 på ettermiddagen.
- Men jeg er i pysjen enda, jeg, sier hun og ler.
Hun har en fast, klar stemme. Den virker trygg. Noen ganger lurer jeg på om hun bare er 22 år. Hun er dama som kaster seg ut i ukjent farvann. Førstegangstjeneste til fordel for mer skuespill, sa du? Ja takk. «71 grader nord» og ukevis med norsk natur som dusj og toalett? Det vil jeg gjerne.
Det er både kult og tøft. Også gjør det henne til et spennende og annerledes forbilde.
Iman er ikke lenger «SKAM-Sana». Førstegangstjenesten er over. Det er nye tider. Nye prosjekter. Ett av dem er «71 grader nord», et iskaldt og blytungt eventyr i den norske fjellheimen. En knapp måned etter at hun hadde «dimma», bar det rett ut i naturen igjen.
Innspillingen startet i august, og resultatet kommer til våren. Her kjemper Iman side om side med blant annet tidligere langrennsløper Thomas Alsgaard (46), sportsanker Guro Fostervold Tvedten (44), tidligere fotballspiller Jan Ivar «Mini» Jacobsen (53), snowboarder Silje Nordendal (25) og influencer Vita Mashandi (26).
Les også: Iman Meskini: - Det ble for mye negativt mot islam og muslimer
- En utrolig intens opplevelse
- «71 grader nord» gav meg et skikkelig kick. Og Norge er et helt fantastisk land. Hver fjelltopp, en ny utsikt. Det var en utrolig opplevelse, men skikkelig tøft. Militæret er intenst i kortere perioder av gangen, men i «71 grader nord» må man være på alerten hele tiden, forteller hun og legger til:
-De andre deltakerne er flotte folk, og hele greia går jo ut på at man er ett lag. Om man skal vinne, må hele laget prestere. Da må man hjelpe hverandre. En natt sov jeg i sovepose med en av de andre jentene. Man blir godt kjent og vant til å bo oppå hverandre, ler hun.
Iman er opptatt av å bruke berømmelsen og stemmen den verdenskjente serien gav henne til noe positivt.
- «SKAM» gav meg en offentlig stemme. Med det følger et stort ansvar og en mulighet til å utgjøre en forskjell, sier hun.
- Hvordan da?
- Ved å snakke høyt om ting og hjelpe andre til å heve sine stemmer. I tillegg er jeg opptatt av å spre kunnskap og forståelse mellom mennesker og kulturer, sier hun.
Vil utgjøre en forskjell
Iman har i skrivende stund 675.000 følgere på Instagram. Da følgertallet steg i takt med at «SKAM»-eventyret tok av, ble hun svært bevisst muligheten hun hadde fått: Hun ville bruke den til å nå ut til folk.
Både «Sana» og Iman bruker hijab, og hun fikk mye ros for sin rolletolkning av «Sana» som lever i skjæringspunktet mellom to kulturer. Dette ønsker Iman å spre mer kunnskap og informasjon om, og i 2017 figurerte hun på forsiden av motemagasinet «Costume» som første kvinne i hijab på et norsk cover noen sinne. Nå gir hun også ut bok om temaet. På unge folks premisser. Utgangspunktet er nemlig Instagram-kontoen hennes. Det hele startet med at Iman så «Faten Tar Praten» på NRK, hvor den unge samfunnsdebattanten, som jobber mot ekstremisme, snakker om det å bære hijab. Dette inspirerte Iman, og i november 2017 stilte hun disse spørsmålene til følgerne sine:
Hvorfor bærer muslimske kvinner hijab? Hvorfor ser folk på hijaben som undertrykkende? Føles den undertrykkende for den som bærer den?
- Jeg fikk en enorm respons. Det var helt overveldende og rørende å se så mange mennesker uttrykke meninger, følelser og undring. Noen fortalte om hvorfor de tok den på, andre om hvorfor de tok den av, i tillegg var det mange som var nysgjerrige og ønsket å forstå, sier hun.
Responsen ble til boken «#minhistorieminmening, 313 stemmer om hijab».
- Boken handler om mine meninger og tanker om valget om å bruke hijab, samtidig som andre stemmer slipper til. Jeg har laget en bok som trekker Instagram og sosiale medier inn i litteraturen, sier hun.
- Nordmenn er mer bevisste enn veldig mange andre
Engasjementet til Iman stopper ikke der. Der hun selv opplever å måtte forklare bruken av hijab, møter andre mennesker andre utfordringer. Press, klær, kropp og uttrykk diskuteres daglig i media, i sosiale medier og på blogger, samt i debattforum på nett. Hvem du er speiles ofte i valg av klær og tilbehør.
- Jeg opplever nordmenn som mer bevisste enn mange andre. Gjenbruk, vintage- og bruktkjøp er in, og det med rette. Det er ikke flaut lenger, slik det var tidligere. Det å kjøpe brukt og ta etiske valg, både når det kommer til mat, klær og livsstil generelt, er fremtiden, sier hun.
Iman ønsker å utfordre, og resultatet ble klesmerket «Just Speak». Det skal bringe folk sammen, uavhengig av bakgrunn. Skape engasjement, samtidig som det er produsert på en etisk måte. Verdiene respekt, mangfold, felleskap, likeverd og bærekraft utgjør plattformen merket er tuftet på.
- Det handler ikke nødvendigvis om å skape et klesmerke, men om å skape engasjement blant folk. Bevisstgjøre. Konseptet skal si noe om hvem du er om hva du står for. T-skjortene med «Ja betyr Ja» og genserne med «Jævla Homo» har et budskap, de står for noe. Det gjør også vi, og det skal de som bærer plaggene være trygg på, sier hun.
- Jeg visste ikke hva jeg gikk til
Reising står også på planen til Iman. Hun studerer arabisk på Blindern, og snart bærer det på seks måneder utveksling til Jordan sammen med studiekompisene. Men Iman har også vært i India med Plan International Norge. Her får hun se hvordan organisasjonen jobber utrettelig for å bedre forholdene for jenter som står i fare for å bli giftet bort i svært ung alder.
Det gjorde sterkt inntrykk på Iman.
- Jeg visste ikke hva jeg gikk til, sier hun beveget.
- Det er en helt vanvittig kontrast til hvordan vi har det her i trygge, gode Norge. En ting jeg raskt ble klar over, er at det er den rådende kulturen som må utfordres. Foreldre gifter ikke bort barna sine for å være slemme, men fordi at jenter har en lavere status i samfunnet enn guttene. Jentene blir dermed en «byrde» for familien.
- Foreldrene til jenta må betale familien til mannen ved et giftermål. Jo yngre jenta er, jo billigere blir «giftermålet», da de er lettere å gifte bort. Folk har ofte lite penger, og det er ikke annen råd enn å finne en forsørger til jenta. Med en gang du har en mann ved din side, er du «trygg». Det er farlig å ta offentlig transport og være ute alene. Det setter grenser for bevegelsesfriheten. Ofte slutter jentene på skolen, fordi det er for farlig for dem å ta bussen dit, forteller hun.
Men det er håp. Heldigvis.
Det er mange tiltak på gang. Det arrangeres blant annet grupper for gutta etter skoletid. Opptil 30 stykker deltar, og de snakker sammen om jente- og gutteroller og hvorfor det ikke trenger å være slik. Og hvordan alle mennesker er like mye verdt. Og de blir stadig flere i gruppene, da gutta tar med kompisene sine. I tillegg jobber de også med jentene, da de heller ikke vet om noe annet. det arrangerers gateteatere hvor de kler seg ut og belyser problemstillingene.
Iman snakket med to forskjellige jenter på turen. En på 8 og en på 14.
- De var smertlig klar over forskjellen mellom kjønnene. Gutta kan løpe rundt ute. Leke. Utfolde seg. Jentene er inne og lærer å bli husmødre. I tillegg må de lære seg hvilke gater som er trygge og hvilke som ikke er det. Hvilke menn som er snille og ikke. Etter mørkets frembrudd, er det kun menn ute, og jentene lever i konstant frykt, sier hun.
Et av tiltakene som er igangsatt og på samme tid belyser problemene på en bisarr måte, er familier som frivillig fungerer som «Safe House». Det innebærer at de har et merke på huset sitt og med det signaliserer at jenter som føler seg utrygge kan søke tilflukt der.
Iman har følt håpløsheten på kroppen. Samtidig har hun kjent på håpet.
- Jentene jeg møtte var så tøffe og sikre på seg selv, til tross for forholdene de lever under. 14-åringen elsker å være jente og kunne ikke tenkt seg noe annet, til tross for at gutta har det mye lettere. Oppi alt dette - det å se en jente som tar plass, går i bresjen og står opp for seg selv og andre jenter, det var stort og gav meg mye håp, sier hun.
Denne saken ble første gang publisert 26/01 2019, og sist oppdatert 24/01 2019.
