Lille Arthur var dødssyk
Fastlegen mente Arthur hadde ørebetennelse, men mamma Frederikke var sikker på at noe var veldig galt. Hun er sjeleglad for valget hun tok
Arthur var bare ti måneder gammel da han ble alvorlig syk. Fastlegen mente han bare hadde ørebetennelse, men heldigvis stoppet det ikke mamma Frederikke fra å søke hjelp.
«Nå trykker jeg på en knapp. Og så strømmer det inn med leger og sykepleiere. Bare så dere er forberedt. Jeg er ganske sikker på at Arthur har diabetes. Blodsukkeret hans er så høyt at apparatet vårt ikke engang kan måle det.»
Ordene kom fra sykepleieren som nettopp hadde tatt imot Frederikke og Lasse Rosenberg og deres lille sønn Arthur på ti måneder.
De hadde kjørt til sykehuset i hui og hast etter å ha blitt avvist av fastlegen sin i flere dager.
Ifølge legen hadde den lille gutten bare mellomørebetennelse.
Heldigvis lyttet de unge foreldrene til magefølelsen, og da Arthur nesten besvimte i armene på faren sin, ringte Frederikke (27) rett til sykehuset.
– Fastlegen vår ville ikke gi oss en henvisning til sykehuset. Men jeg var sikker på at noe var veldig galt. Arthur var overhodet ikke seg selv. I tillegg til at han var svært syk, var han også veldig mørk rundt øynene og virkelig tynn. Heldigvis fikk jeg tak i en forståelsesfull lege på sykehuset.
Hun stopper opp et øyeblikk og fortsetter med tårer i øynene:
– Jeg blir alltid så rørt når jeg forteller om det. For legen reddet Arthurs liv. Han ba oss komme inn med en gang. Han kunne ha avvist oss, men heldigvis trodde han på meg.
På sykehuset ble de møtt av sykepleieren som var den første som tenkte på å måle Arthurs blodsukker.
En mer nøyaktig måling viste at blodsukkeret hans var på 37.
Normalt skal ligge mellom 4–6. På grunn av det høye blodsukkeret hadde han en syreforgiftning på 12. Hvis det tallet kommer over 0,5, betraktes det som farlig.
– Hadde vi kommet et døgn senere, hadde vi gått ut derfra med en kiste, sier Frederikke.
Les også: Lille Nora var som alle andre babyer. Plutselig ble hun en skygge av seg selv
En kjempeomveltning
Heldigvis gikk det ikke slik.
I dag – to og et halvt år senere – løper en glad gutt rundt i huset. Han vil gjerne ut å sykle, men han vil også se til gullfisken sin, kose med familiens hund og låne storebrorens fotballsko.
Han ligner enhver annen aktiv gutt på tre år og ikke en med en kronisk sykdom.
Men Arthur har diabetes type 1. Han går derfor alltid rundt med en insulinpumpe rundt magen. Den skal skiftes hver tredje dag, noe som også betyr at han må stikkes hver tredje dag.
Dessuten har han en liten chip i armen. Hvert femte minutt sender den en melding om blodsukkeret hans, først til hans egen telefon, så til de telefonene som er koblet opp – morens, farens, besteforeldrenes og barnehagens.
Arthurs blodsukker skal nemlig hele tiden reguleres med insulin, siden han ikke selv produserer dette livsviktige hormonet.
Diabetes type 1 er en sykdom der kroppen slutter å produsere insulin. Insulin er et livsnødvendig hormon, og har du diabetes type 1 må du tilføre kroppen insulin resten av livet.
Det finnes ingen kur mot diabetes type 1.Du kan leve et godt og tilnærmet normalt liv så lenge du regulerer blodsukkeret tilstrekkelig godt med insulin og tar vare på helsen din.
Kilde: Helsenorge
Den nye normalen
– Nå har det blitt hverdagslig for oss, men i begynnelsen var det en enorm omveltning. Vi måtte lære å telle karbohydrater, vi måtte lære å stikke ham og selv bytte pumpe. Men selv om vi har blitt vant til det, er det fortsatt en sorg å ha et barn med en kronisk sykdom, forteller Frederikke.
– Da vi kom på sykehuset og fikk diagnosen, følte jeg først lettelse. For da var det ikke meg som var gal. Men samtidig ble jeg redd. Hvordan ville livet vårt bli nå? Kunne farmor og farfar fortsatt passe ham? Ville han kunne ta med kake i barnehagen når han hadde bursdag? Ville han noen gang få en kjæreste? Alt dette fylte hodet mitt. I dag kan jeg se at det er uvesentlig.
For Arthur trives heldigvis. Også i barnehagen, hvor han får støtte 30 timer i uken slik at blodsukkeret hans ikke svinger for mye.
Hele familien, som i tillegg til storebroren også består av to små fosterbarn, har lært å ta hensyn til sykdommen.
De vet at noen ganger faller Arthurs blodsukker for mye, og da må han få en juice eller et stykke godteri, mens de må vente til etter middag.
Les også (+): Sophie Elise helt privat: – Vi bodde i en trang kjellerleilighet og hadde lite penger
Ikke syk av sukker
I tillegg til en helt annen hverdag har Frederikke også måttet forholde seg til mange fordommer om diabetes.
– Allerede da vi var innlagt, ble det tydelig for meg at folk vet svært lite om sykdommen. Vi møtte en eldre dame, og hun spurte hva det feilte ham. Da jeg fortalte at Arthur har diabetes, var reaksjonen hennes: «Å, kan man gi et barn så mye sukker nå». Mange tror at han ikke kan spise sukker, mens andre reagerer helt omvendt: «Ok, han er jo ikke død, han har bare diabetes,» sier hun og fortsetter:
– Aller helst vil jeg ha bort betegnelsen «sukkersyke». Det forsterker alle fordommene om at man er blitt syk av sukker, og at man ikke tåler sukker. Det er karbohydratene i mat som gjør at han trenger insulin. Og det er ikke bare karbohydrater i godteri, men også i et eple eller et glass melk.
Derfor snakker hun gjerne om sønnens sykdom, for kanskje kan det hjelpe oss alle til å forstå hva diabetes er, men også hvordan det er å være foreldre til et barn med en kronisk sykdom.
– Det har for eksempel vært et stort behov for meg å møte andre som har et barn med diabetes. For jeg har følt at jeg har et annerledes barn. Derfor deltar vi når Diabetesforbundet arrangerer turer, og vi er med i en Facebookgruppe for foreldre. Arthur har ikke noe behov for det, det er for oss, for han føler seg heldigvis ikke annerledes.
Denne saken ble første gang publisert i Hjemmet DK, men er gjengitt med tillatelse.
