det største i livet:
Oliva har født 11 barn: – Livets største sorg går aldri over
Sjøsamen Oliva vokste opp i enkle kår, men det nøysomme livet har gitt mange gleder. Bare én stor sorg ble med henne inn i alderdommen.
Kåfjord, Troms:
– Vil du virkelig høre historien til en gammel kjerring? Det er hva Oliva Nilsen (97) sier da Hjemmets journalist ringer for å høre om vi kan få lov til å lage en reportasje om henne og livet hun har levd. Den lille, sjøsamiske kvinnen er kjent for å ha holdt i hevd gamle samiske håndverks- og mattradisjoner. Og for å lære folk å utnytte kjaken på fiskehoder.
Hun ble født 10. oktober 1926 i Manndalen i Kåfjord og vokste opp som en av åtte søsken på et småbruk i den lille bygda.
– Pappa var borte store deler av tiden fordi det ikke var jobb å få i nærheten. Enten var han fiskeforedlingsarbeider i Finnmark i sommerhalvåret, eller han var på lofotfisket om vinteren. Under slåtten måtte han være hjemme – da trengte mamma hjelp, forteller Oliva.
Hun vokste opp i de harde trettiårene, da livet var for tøft og velstand var en sjeldenhet. Allerede som barn måtte Oliva hjelpe til hjemme fra morgen til kveld. Lillesøsteren, som var syv år yngre enn henne, gikk i hælene hennes støtt.
– Jeg elsket barn allerede som jentunge, så det var ikke så rart at hun ville være sammen med meg. Min glede over barn var så stor at mange spådde at jeg ikke kom til å få barn selv, sier 97-åringen og ler.
Vanlige sko hadde hun ikke på bena i oppveksten, det var for dyrt. Moren lagde komager (tradisjonelle samiske fottøy red.anm.) til alle barna og de ble brukt sommer som vinter.
Hun har tenkt mye på morens situasjon gjennom livet. Når hun ikke var i fjøset, lagde hun mat, ordnet hjemme, tok vare på barna, satt og sydde og vevde. Døgnet hadde ikke nok timer til alt som måtte gjøres.
– Mamma slet og jobbet veldig hardt for at vi skulle ha det vi trengte. Vi hadde veldig dårlig råd. Men vi hadde alltid fisk og mat på bordet og berget oss, som det heter. Derfor vil jeg aldri klage på oppveksten min, sier hun.
Lærte norsk
De snakket samisk hjemme den gangen, men Oliva lærte seg norsk før hun begynte på skolen. Det skyldtes et søskenbarn som ble morløs som liten.
– Hun var på samme alder som meg og snakket bare norsk, så da hun flyttet inn i nærheten av oss, lærte jeg av henne. To andre jenter ikke langt fra oss snakket også norsk, så da jeg møtte på skolen kunne jeg lærespråket. Dette gjorde skolegangen lettere for meg. Mange jevnaldrende kunne ikke et ord norsk da de begynte i første klasse, minnes hun.
I norske skoler var samisk forbudt. Hensikten med den norske stats omfattende assimileringspolitikk overfor samer og kvener var å utslette kultur, språk, historie og tradisjoner knyttet til opplevelsen av samisk eller finsk/kvensk identitet.
– Jeg har ikke vært sint på grunn av det som skjedde, men er glad for at det samiske språket og de samiske tradisjonene tas bedre vare på i dag, sier Oliva.
Da Hjemmets fotograf er hos Oliva, er hun bare hjemom for å hilse på hjemmet sitt, det lille og røde huset hun er så glad i. Hun brakk hoften for noen uker siden og måtte få ny. Nå trener hun seg sterkere og bruker rullator for første gang i livet.
Praten vår går sakte, for hun hører ikke lenger så godt. Noen ganger må spørsmål stilles både to og tre ganger. Den lille damen med det værbitte og gode ansiktet er åpen for å snakke om alt.
Les også (+) Knut fant bestemors hemmeligheter på loftet: – Hun ville hatet denne boka
Bygda ble brent ned
Da Oliva var 14 år, kom tyskerne til Manndalen. De okkuperte samfunnshuset. Selv så hun ikke så mye til dem fordi de bodde et godt stykke unna og hun ikke fartet mye omkring.
To eldre brødre var redde for å bli kalt inn til tysk militærtjeneste og flyktet over fjellet til Sverige. Den eldste havnet i England.
– Krigsårene for oss som ble igjen ble aldri veldig dramatiske, men høsten 1944 ble vi evakuerte og havnet i Vesterålen. Da vi kom tilbake, var hele bygda vår brent ned til grunnen. Ingen ting sto igjen. Pappa reiste opp før oss og bodde i en tyskerbrakke mens han begynte å bygge opp huset vårt igjen. Vi måtte også bo litt i brakken da vi kom etter, husker hun.
Da det ble fred, jobbet Oliva hjemme på småbruket en tid, men etterhvert fikk hun jobb som tjenestejente.
– Det var ikke noe jeg ønsket selv – jeg bare måtte for å overleve. Heldigvis arbeidet jeg hos greie folk. Jeg gjorde husarbeid, stelte med husdyr og lagde mat. Jeg hadde god erfaring hjemmefra, sier hun.
Hun hadde egentlig drømt om å utdanne seg til barnepleier, men de var for fattige.
Oliva hadde med andre ord ikke et reelt valg. Å bli i det nøysomme, enkle og slitsomme livet var den eneste løsningen. Og det var en trøst: Midt oppi alt trengte de ikke så mye penger. De hadde fisk nok, kuer som ga melk og sau som ga kjøtt. I ledige stunder lærte Oliva å lage komager og veve komagbånd av moren, og hun koste seg når hun så hvor vakre de ble.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Møtte kjærligheten
Sommeren 1946 møtte hun Harald Nilsen, og i desember samme år giftet de seg. Han hadde allerede kjøpt to sauer før de møttes, og sammen skaffet de seg også kuer. Halvannet år etter bryllupet kom deres første barn, og i løpet av de neste tyve årene kom mange flere.
– Vi fikk elleve barn sammen, ti av dem lever i dag. Og senere er det blitt 21 barnebarn og to oldebarn. Harald var en snill og fin mann, så jeg kan ikke klage på livet slik det ble. Vi jobbet begge hardt, men vi var heldige som fikk masse fisk av de to eldre brødrene mine. Nykokt, fersk fisk – det finnes ikke noe bedre.
Oliva lyser opp og ser glad ut. På spørsmål om tapet av det samiske språket tenker hun seg godt om. Selv snakket hun norsk til sine barn. Hjemme hos dem var det bare hun og Harald som snakket samisk med hverandre. Barna har i voksen alder spurt: «Hvorfor lærte ikke dere oss morsmålet vårt, samisk?» Da svarte Oliva: «Vi ville gjøre skolegangen lettere for dere.»
Tøft, men ikke fælt. Nøysomt, men med mange store gleder. Slik oppsummerer den sjøsamiske kvinnen livet sitt. På spørsmål om hva som har vært den største motgangen, er hun ikke i tvil om svaret.
I hjemkommunen Kåfjord i Nord-Troms er Oliva mest kjent for sin samiske duodji, altså håndarbeid. For 11 år siden ble hun hedret med kulturprisen for dette arbeidet.
En gang ble hun hentet ned til Nordland for å vise norskamerikanere hvordan de skulle veve komagbånd. Arbeidet med å bringe tradisjoner videre var også årsaken til at hun fikk en invitasjon til teselskap på Slottet i 2013.
– Da jeg var tidlig i 40-årene, mistet vi sønnen vår Kristian Johannes, bare 18 år gammel. Han druknet da han var på fiske. Vi fikk en sønn til etter at han døde og kalte ham opp etter storebroren som mistet livet. Vår første Kristian Johannes var en så god gutt at det fremdeles river i hjertet når jeg tenker på ham. Ingen ting er så vondt som å miste et barn. Det er over femti år siden det skjedde, men sorgen går aldri over.
Les også: (+) Thomas var bare tre år da han så moren bli drept. 12 år senere rammet en ny tragedie
Ble enke
Ektemannen Harald døde også altfor tidlig, bare 60 år gammel. Han hadde vært og hentet sauer i fjellet da han fikk et massivt hjerteinfarkt. Igjen satt Oliva med barn som fortsatt bodde hjemme.
– Jeg måtte stå på for at vi skulle klare oss alene. En familie i Sverige sendte oss masse klær, og det var til stor hjelp. Andres omsorg var fint å oppleve, sier hun.
Hun er samen som lagde 12 grovbrød i én bakst, uten å følge oppskrift. Hun brukte kjøtt- og grønnsakskraft i deigen i stedet for vann. Ingenting med næring i fikk gå til spille.
Som moren begynte Oliva å lage komager og veve komagbånd til alle sine barn og barnebarn. Hun plantefarget garnet selv. Samiske klær har hun selv aldri hatt. Hun sier at det ikke var vanlig i Manndalen, og at hun aldri tenkte over det. I dag er koftene så kostbare at hun ikke kunne ha tatt seg råd til det. Hun er jo minstepensjonist.
For ni år siden opplevde hun noe som nesten føltes absurd. Hun ble bedt i teselskap på Slottet og møtte både kongen og dronningen. Det var veldig stort, men i Olivas jordnære liv brukes ikke ord som fantastisk eller ubeskrivelig.
– Jeg husker ikke hva jeg hadde på meg, men det var penklær, sier hun nøkternt.
Å få barn er størst
Som gammel synes hun det er morsomt å tenke på at hun ble spådd et barnløst liv fordi hun var for glad i barn – likevel endte hun opp med så mange.
– Jeg fikk bare elleve, sier hun og ler, og legger til:
– Jeg hadde en venninne som fikk 18 barn, blant annet to sett tvillinger. Nå har jeg ingen venninner igjen – de er døde alle sammen.
Livet nå? Olivas hjem er fire kilometer fra butikkene. Bil har hun aldri hatt. Frem til hoftebruddet hadde hun hjemmetjeneste hver dag, men det eneste hun trengte hjelpe til var å få på støttestrømpene.
«Når du blir 100 år ... », pleier legen å begynne setningene med, men da rister hun på hodet.
– Jeg er ikke sikker på om jeg ønsker å leve så lenge, men enn så lenge har jeg det fint. Nå er jeg på rehabilitering og gleder meg til å flytte hjem hit igjen. Jeg strikker sokker store deler av tiden og koser meg når jeg får besøk av familie og naboer. Lefser har jeg sluttet å bake, men det hender fortsatt at jeg lager tradisjonell samisk lapskaus med tørket kjøtt og grønnsaker. Jeg liker å ha gjester.
– Hva har vært det fineste i livet?
– Å få barn er den største gaven et menneske kan få. Nå har jeg et oldebarn som kommer på besøk med besteforeldrene av og til, og det er gledesstunder jeg tar vare på i hjertet, sier Oliva.
Ensomhet føler hun av og til, men den forsvinner hver gang barna kommer på besøk eller naboene stikker innom.
– Når du blir alene, må du klare deg alene, sånn er det bare, sier den barske damen. Hun er innstilt på fortsatt å leve i eget hjem og klare seg mest mulig selv.
