DE BLÅ SIDENE
Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen
Verken mannen min eller jeg var forberedt på det som skulle skje da vi, fulle av forventning, troppet opp på sykehuset etter fødselen.
Min svigerdatter Tiril ringte meg tidligere i dag og spurte om vi kan passe barnebarnet vårt Thea til helgen. Tiril og sønnen vår Vegard var bedt på fest, og jeg svarte selvsagt ja med en gang.
Jeg smilte for meg selv da jeg la på og tenkte at dette er slik det skal være. At lille Thea skal få komme på overnatting til farmor og farfar og at det skal føles helt naturlig.
Min mann Jan og jeg har to sønner. Eldstemann Vegard og lillebroren Simon, som fremdeles er student. Helt fra barna var små, har jeg hørt negative historier knyttet til det å ha gutter og dermed bli farmor. Mange kolleger og venner av meg forteller at de som farmor føler seg tilsidesatt og nesten utestengt fra bestemorsrollen.
Det blir sagt at kvinner stort sett ønsker mest kontakt med sine egne foreldre når de får barn, og særlig sin egen mor. Når jeg har hørt disse historiene, har jeg tenkt at dette helt sikkert handler mye om hvem man er som person, og ikke minst hvordan svigerdatteren er.
Da Vegard møtte Tiril, tok Jan og jeg imot henne med åpne armer. Vi var inkluderende og ønsket henne velkommen inn i familien etter hvert som de etablerte seg som par.
Vi inviterte til grillkvelder innimellom, og Jan hjalp dem med oppussingen da de ble samboere og hadde kjøpt sin første leilighet. Vi stilte opp der det trengtes, uten å være påtrengende.
Vi ble godt kjent med Tiril og likte henne veldig godt. Vi fikk også inntrykk av at Tiril slappet av sammen med oss. Hun ble med oss på hytta, og hun kunne også komme innom en tur på besøk nå og da uten Vegard, bare for å slå av en prat.
Da hun ble gravid, syntes jeg selvfølgelig det var stor stas. Jeg startet umiddelbart med å strikke, og ekstra gøy var det da vi fikk vite at vi skulle bli besteforeldre til en liten jente.
Det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, for da jeg var ung, ønsket jeg meg sterkt en jente. Men så kom guttene våre, og det var mer enn godt nok det også, så drømmen om å få en datter avtok.
Jeg var ikke forberedt på at Jan og jeg skulle bli skjøvet til side da Thea omsider kom til verden. Vi troppet opp på sykehuset, jeg med massevis av hjemmestrikket babytøy, og vi gledet oss enormt til å se den lille.
Der satt også Tirils foreldre, som vi så vidt hadde hilst på noen ganger i et par bursdager. De er skilt, og faren hennes bor langt unna, mens moren bor i samme by.
Allerede mens vi var på barselbesøk, fikk jeg en følelse av hvilken vei dette bar, for Berit, Tirils mor, satt og holdt lille Thea og ønsket absolutt ikke å gi henne fra seg.
Jeg sto der og verket etter å kjenne den lille babykroppen inntil meg, og måtte til slutt spørre om det var greit at farmor og farfar også fikk holde henne litt.
Les også (+) Jeg ville egentlig skille meg. Det som skjedde, endret alt
Hun var der hele tiden
Det var etter at de kom hjem fra sykehuset at jeg virkelig forsto at mormor spilte en mye større rolle enn farmor. Når jeg og Jan tenkte å stikke innom for å hilse på, sendte jeg alltid en melding først og spurte om det passet, og uten unntak var Berit der allerede. Hun ordnet med Thea, laget middag og gjorde rent.
Vegard kunne fortelle oss at han reagerte på at hun var der hele tiden, og at det føltes som om hun hadde flyttet inn.
Men han sa ingenting om det til dem, for å unngå krangling. Tiril var så hormonell, og han satte seg heller ned foran TV-en fremfor å irritere seg over at Berit gikk frem og tilbake for å vaske eller ordne noe stort sett hele tiden.
Vi så jo at Tiril var sliten. Thea holdt henne våken om nettene, og vi spurte om det var noe vi kunne bidra med. Jeg tilbød å komme innom og gå turer med Thea i vognen, slik at hun fikk hvile, men da var Berit øyeblikkelig frempå og sa at jeg ikke trengte det, hun var jo der og hjalp til hvis det var noe.
Jeg ble såret, men sa ingenting. Det var tøft å se hvilken plass Berit hadde inntatt og hvordan hun opprettholdt en distanse mellom oss og vårt eget barnebarn.
Jan sa det han også, at man skulle nesten tro at det var Berit som hadde blitt mor.
Innimellom kom Vegard hjem til oss med Thea, og da kunne vi endelig kose oss og plundre med henne i fred. Men stort sett ønsket Tiril å være der Thea var, så disse besøkene varte aldri lenge av gangen.
Vendepunktet
Vendepunktet kom for noen måneder siden. Berit ble plutselig syk. Hun hadde fått prolaps i ryggen og ble hjelpetrengende. Hun ble sykemeldt, og Tiril var bekymret. Rollene ble byttet om.
Nå var det Tiril som stadig måtte hjem til moren sin for å hjelpe henne i hverdagen. Det var da hun kom til oss og spurte om vi kunne ha Thea i noen timer nå og da, hvis Vegard var borte.
Jeg så at det ikke var lett for Tiril å overlate Thea til oss, men hun følte seg tvunget til å gjøre det. Moren hennes trengte hjelp og hun ville stille opp.
For Jan og meg ble dette en kjærkommen anledning til å være sammen med Thea og samtidig vise Tiril at vi klarte å ta oss av henne. Thea er alltid blid og fornøyd når hun blir hentet av Tiril, for jeg sørger for at hun både er mett og tørr og at hun får masse frisk luft.
Jan og jeg storkoser oss hver gang vi kan trille tur med henne, og jeg kjenner at jeg er stolt langt inn i ryggmargen hver gang noen stopper opp for å titte på det skjønne barnebarnet vårt.
I begynnelsen var jeg nok litt redd for at Tiril skulle ha noe å utsette på oss, så det gjorde meg godt å se at Tiril etter hvert kunne senke skuldrene og slappe av hver gang vi skulle passe Thea.
Les også (+) «Bare vent, de kommer snart til å bli skilt», sa mamma bestandig om andre. Det ødela mye for meg
Verdifull tilknytning
Berit er nyoperert i ryggen nå, og Tiril hjelper henne fortsatt med daglige gjøremål. Jan og jeg har blitt en naturlig del av Theas hverdag, og vi storkoser oss som besteforeldre. Det er en stor glede å se at Thea strekker armene ut mot oss når hun kommer hit.
Tidligere følte jeg at vi kun var besteforeldre på papiret, og jeg kunne kjenne at jeg rødmet når noen spurte meg om Theas vekt eller andre ting som jeg burde ha fått med meg.
Jeg klarte ikke å si det som det var, at Tiril favoriserte sin egen mor, og at jeg som farmor og Jan som farfar ble satt på sidelinjen og følte oss lite verdt som besteforeldre.
Nå er det heldigvis ikke slik mer. Jeg får være med på helsestasjonen, og jeg føler at jeg har kommet nærmere Tiril. Vi prater mer sammen, og hun lar meg både mate og stelle Thea, selv om hun er der selv.
Vi håper selvsagt at Berit blir helt bra igjen, men det er ikke fritt for at det var denne prolapsen som endret hele familiedynamikken og åpnet dørene for Jan og meg. Jeg aner ikke om Tiril så det selv, men for henne var det mer enn nok å ha sin egen mor rundt seg, helt frem til prolapsen inntraff.
Jeg håper inderlig at denne tiden vi har delt med Thea nå gir oss muligheten til å fortsette som engasjerte og tilstedeværende besteforeldre, og at Berit tar et skritt tilbake og lar oss slippe til. Vi føler uansett at vi har fått veldig god kontakt med Thea og at vi har opparbeidet en verdifull og viktig tilknytning.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 08/07 2022, og sist oppdatert 22/09 2023.
