The Soho nail bomber
Det var bare én ting den mislykkede terroristen fikk til
Den unge mannen ville utløse krig mellom homofile og innvandrere, men de som ble rammet var noe helt annet.
David Copeland (22) ville ikke lenger være en stusslig småkriminell. Han ville gjøre noe stort. Bli terrorist. Og utløse rasekrig, for eksempel.
Fra 12 års alder hadde briten han hatt fantasier om å drepe klassekamerater og bekjente. Som 16-åring droppet han ut av skolen og begynte å isolere seg fra venner og familie mens han slet med depresjoner, mentale lidelser og et hat mot samfunnet.
Småkriminalitet, narkotikamisbruk og en lengre periode som arbeidsledig fulgte før han til slutt fikk jobb som ingeniørassistent.
Men over tid hadde misnøyen med samfunnet bygget opp til et tøylesløst raseri mot innvandrere han mente stjal jobbmuligheter fra ham, og et hat mot jøder og homofile.
Etter hvert meldte David Copeland seg inn i det høyrevridde nasjonalistpartiet British National Party og søkte mot enda mer ekstreme grupperinger. Hjemme samlet han nazisymboler og -effekter som et flagg med hakekorsmotiv. Etter hvert skulle han også samle avisutklipp om terrorbomber mot uskyldige i London.
Avviste IRA-teorier
17. april 1999 gikk en bombe av i den multietniske bydelen Brixton sør i London. Den eller de som sto bak hadde plassert den hjemmelagde bomben i en treningsbag, som etter først å ha blitt plukket opp av en nysgjerrig forbipasserende ble hensatt ved en matbutikk i Electric Avenue.
− Vi var flere som ble nysgjerrige på denne vesken, sa Gary Shinning, som solgte frukt til kunder fra en bod i den travle handlegaten, til dokumentaren «Nailing The Nail Bomber».
− Jeg åpnet vesken, og så en klokke med ledninger festet til.
Vektere ble tilkalt. Kort tid senere smalt det. Ut av et blendende lysglimt fløy fireroms spikere i alle retninger og slo med stor kraft inn i salgsboder og menneskekropper. Mens eimen av kruttrøyk la seg over den til vanlige livlige handlegaten, lå hardt skadde mennesker igjen på bakken. Andre flyktet i vill panikk.
− Jeg hørte en høy, lammende lyd, som et enormt vindkast som blåste alle vinduene i nærheten ut, sa Sandra Mills, som kom gående forbi da bomben detonerte, i et intervju med BBC.
48 mennesker ble skadet i eksplosjonen. Flere av ofrene måtte amputere kroppsdeler. Det yngste offeret var en ett år gammel gutt.
Bombeeksplosjoner var slett ikke noe nytt i England. Den irske terrororganisasjonen IRA hadde i årevis spredd frykt i London. Mange ville spontant anta at IRA igjen sto bak.
Men politiet avfeide raskt IRA-spekulasjoner:
− IRA bruker andre typer bomber og pleier dessuten varsle sine angrep. Vi så først på om angrepet kunne være gjengrelatert – eller skyldes vår innblanding i Balkan-krigen, sa etterforsker Maureen Boyle hos Politiets sikkerhetstjeneste til «Nailing The Nail Bomber».
− Parallelt jobbet vi ut fra en teori om at angrepet var rasistisk motivert og rettet mot Brixtons innvandrerbefolkning.
Overså gjerningsmann
Etterforskerne gjennomgikk timevis med videoopptak fra overvåkingskameraer i området rundt Brixton, men uten å komme nærmere løsningen.
Men gjerningsmannen fantes på opptakene.
− Det måtte dessverre en ny bombe til før vi så sammenhengen, medga Maureen Boyle.
Lørdag 24. april 1999, en uke etter bomben i Brixton, fant en forbipasserende en treningsbag som lå henslengt ved et marked i Brick Lane øst i London, også dette et område med multietnisk innbyggere. Den forbipasserende tok bagen med til nærmeste politistasjon, som var stengt. Rådvill la han den isteden i bagasjerommet på sin egen bil mens han gikk for å ringe politiet.
Kort tid senere eksploderte mannens Ford Sierra i en kakofoni av lyd og ild. Totalt tretten mennesker ble lettere til moderat skadet.
− Utfallet kunne blitt langt verre, var det ikke for den forbipasserendes inngripen, sa etterforsker Maureen Boyle.
Med bombe nummer to skulle etterforskerne få ledetråden de trengte. En ung, spedbygd mann med caps og mørkt, kort skjegg kunne ses på opptak fra begge åstedene i forkant av eksplosjonene.
− Vi kunne se ham gå inn i Brixton med en bag i hendene. Da kameraene plukket ham opp på vei tilbake, gikk han tomhendt, sa etterforsker Maureen Boyle.
Torsdag 29. april gikk politiet ut med en etterlysning av mannen fra videoopptakene. Neste formiddag ringte en mann politiet med et avgjørende tips.
− Mannen dere etterlyser er kollegaen min, kunne innringeren fortelle.
Et kappløp startet: Politiet mot bombemannen.
Bombemannen vant.
I hvert fall i første omgang. For før politiet nådde frem til mannen, hadde han rukket å sette en tredje angrepsplan ut i livet.
Etterlot bag
Fredag 30. april 1999 kom en ung, spinkel mann med kort, mørkt skjegg inn på Admiral Duncan Pub. Flere la merke til mannen som satte seg ved et bord inne på det populære møtested for homofile i bydelen Soho. Men blant gjestene var også Andrea Dykes (27), hennes ektemann Julian og vennene Nik Moore (31) og John Light. De fire hadde møttes på puben denne dagen for å feire Andreas graviditet.
Hvorvidt de la merke til at den enslige, unge mannen med det korte skjegget reiste seg fra bordet og kontaktet en annen gjest, vil man aldri får vite.
− Han ba meg passe på tingene hans mens han var ute for å ta ut penger, sa pubgjest Gary Fellowes til dokumentaren «The Soho Nail Bomber».
Blant tingene var en treningsbag.
Urolige etter den siste tids bombeangrep, stusset flere bargjester over den hensatte bagen. Pubeieren kom til for å undersøke.
Så gikk bomben skjult i bagen av.
− Jeg satt der med en øl. I neste øyeblikk ble jeg kastet mot veggen av en kraft jeg aldri har kjent maken til, sa pubgjesten Tommy Douglas til dokumentaren «Nailing The Nail Bomber.»
− Jeg sank ned på gulvet. Rundt meg var glass, røyk, og mennesker med blod over hele seg og spikere stikkende ut av kroppen.
Gravide Andrea Dykes ble drept. Nik Moore og John Light også. Og den vordende barnefaren Julian ble hardt skadet i angrepet.
Det hjalp dem lite at politiet allerede var på sporet av bombemannen eller at de pågrep David Copeland på hans hjemadresse neste morgen.
− Det er jeg som står bak alle tre bombeangrepene, kunne han fortelle politibetjentene.
I leiligheten fant politifolkene både nazi-effekter og avisutklipp med omtale av terrorbombene Copeland sto bak.
Fryktet egen legning
I avhør innrømmet Copeland å ha beundret Adolf Hitler i en årrekke. Formålet med bombene, som han hadde laget selv, var å sette forskjellige etniske grupper opp mot hverandre.
− Jeg liker dem bare ikke, fortalte han i avhør − og la til at han selv ofte hadde fryktet han var homofil.
− Jeg føler hverken sorg eller glede over det jeg har gjort. Jeg bare måtte gjøre det, det var min skjebne, sa han. Han la til at han trodde at han ville få et stort antall briter begynne å stemme på British National Party ved å starte en rasekrig.
− På den måten kan vi få innvandrerne ut av landet, sa han.
David Copeland bommet på alle tenkelige måter. Under rettssaken utviste Copeland ingen anger overfor ofrene og deres familier, med unntak av Andrea og hennes ufødte barn.
− Jeg beklager til Andreas familie. De øvrige ofrene føler jeg ingenting for, sa David Copeland.
− Jeg tror han lett lot seg påvirke av feil mennesker, sa David Copelands far Steven i et intervju med BBC News.
30. juni 2000 ble David Copeland dømt til seks ganger livsvarig fengsel for angrepene og drapene. Han kan tidligst søke prøveløslatelse i år 2050. Det eneste han fikk til var å detonere bombene sine. Alt annet slo feil for nynazisten.
Kilder: «The Soho Nail Bomber», «Nailing The Nail Bomber», standard.co.uk, The Sun, Wikipedia, BBC