En SSD er ikke lenger en SSD

SSD-en er nå blitt fast inventar i de fleste PC-er, og dermed er vi blitt kvitt en viktig flaskehals for økt ytelse. Problemet er bare at overføringsleddet er blitt den nye flaskehalsen.

Den aldrende SATA-kontakten med tilhørende kontroller er nemlig begrenset til 600 MB/s (rundt 550 MB i praksis). Det var mer enn nok da vi fortsatt brukte gamle magnetiske harddisker som gjerne lå rundt 110–120 MB/s i gjennomsnitt, men nye SSD-er kan nå hastigheter langt over hva SATA3 kan levere.

 

Les også: Dette programmet sparer deg timer om du må reinstallere Windows

Ulike løsninger

Det har dukket opp flere løsninger som forsøker å gjøre noe med dette problemet, og SATA Express (SATAe) har allerede vært her en stund. Dette er en løsning som er bakoverkompatibel med SATA3, og som samtidig utnytter PCI Express-bussen.

Problemet er at den tilkoblingstypen heller ikke har holdt følge med SSD-teknologien, og selv den nyeste revisjonen kan kun oppnå 2 GB/s ved å utnytte to PCIe 3.0-baner. Det er heller ikke nok for dagens raskeste SSD-er, og i hvert fall ikke nok for hva vi kan forvente i fremtiden.

Vi har også sett rene PCI Express-disker som Intels 750-serie. Dette er rett og slett et ekspansjonskort du plugger i en ledig PCIe-port, og med fire PCIe 3.0-baner og (tilnærmet) 4 GB per sekund gir dette den høyeste ytelsen av alle løsninger vi har til nå.

Disse er imidlertid dyre, og det er heller ikke særlig praktisk for de fleste. Et stort PCIe-kort tar opp mye plass i maskinen, og det bruker også en PCIe-port du kanskje heller ville holdt av til et grafikkort, et nettverkskort eller noe annet.

Vi kan også kort nevnte et annet alternativ i form av U.2. Dette er en egen kontakt som gjør det mulig å koble en spesiell type 2,5 tommers SSD-er direkte til PCIe-bussen. Denne løsningen er ikke særlig utbredt ennå, men en del hovedkort støtter bruk av en adapter som lar deg koble slike SSD-er til enten M.2-porten på hovedkortet eller en tilsvarende port på et PCIe-kort. Tanken er nok at man skal få det beste av begge verdener med full PCIe-hastighet, større kapasitet og enklere plassering i kabinettet.

 

Les også: Denne lille boksen er en bra PC

M.2 kan være redningen

Den mest lovende løsningen for folk flest er nok likevel den nevnte M. 2-porten. Den ble opprinnelig utviklet som en erstatning for mSATA-kontakten som er bærbar-utgaven av SATA, men den har begynt å dukke opp også på stasjonære maskiners hovedkort.

Den store fordelen med M.2 ligger i at den kan utnytte den fulle hastigheten PCIe-bussen tilbyr, med opptil 4 GB/s ved bruk av fire PCIe 3.0-baner – altså det samme som Intels 750-kort – men ved bruk av en dedikert M.2-port. Dermed slipper man å okkupere en PCIe-kortplass. Ikke minst er M.2-diskene mye mer kompakte, og de ser egentlig mer ut som RAM-brikker enn tradisjonelle SDD-er.

Dessverre er det ikke bare så enkelt. Den omfattende M.2-spesifikasjonen gjør det nemlig mulig å knytte M. 2-porten opp mot både SATA- og PCIe-bussene. Dermed er det opp til produsenten av hovedkortet å bestemme hva som skal støttes.

Samtidig kommer SSD-er for M.2-porten i to ulike utgaver, som er ment for enten SATA eller PCIe. Førstnevnte vil dermed være begrenset til samme hastigheter som vanlige SATA-SSD-er, mens sistnevnte kan utnytte hele potensialet i PCIe-bussen.

Fysisk og logisk

Men det stopper ikke der heller, for dette handler ikke bare om det fysiske grensesnittet og tilkoblingen til busser som gir ulike hastigheter. Alle typer harddisker trenger nemlig også et logisk grensesnitt å kommunisere over, og de siste 10 årene har det vært AHCI som har gjort den jobben. Dette er en driver som ble utviklet med tanke på magnetiske lagringsmedier, og den har dermed en del innebygde svakheter som gjør den lite effektiv med SSD-er.

Dette problemet er løst ved å utvikle en helt ny spesifikasjon kalt NVMe, som er laget for å utnytte de lave forsinkelsene og mulighetene som ligger i parallell flytting av data. Resultatet er mindre «overhead» og bedre ytelse.

Imidlertid gjør ikke akkurat dette ting mer oversiktlig, for både AHCI og NVMe kan brukes over M.2 og PCIe. Sistnevnte gir som nevnt høyest ytelse, mens førstnevnte har bedre bakoverkompatibilitet. Du blir dermed nødt til sjekke spesifikasjoner for hvert enkelt hovedkort for finne ut hvilke løsninger som er støttet.

 

Les også: Slik jobber du raskt og effektivt på en laptop

Pris spiller inn

For de fleste vil nok prisen foreløpig være med på å avgjøre hvilken type SSD man skal satse på, og inntil videre får man fortsatt absolutt mest for pengene med en «tradisjonell» 2,5 tommer SSD.

PCIe-kort og U.2 er de dyreste løsningene med rundt 4100 kroner for 400 GB-modellene fra Intel. Her er det også mulig å gå opp til langt høyere kapasiteter, og 1,2 TB-versjonen fra samme serie koster hele 9000 kr. Vi ser på dette først og fremst som en løsning for entusiastene som vil ha den absolutt beste ytelsen kombinert med god plass.

Hvis du vil ha ytelsen PCIe-bussen kan levere og har hovedkort med riktig støtte, får du tak i en 512 GB M.2-SSD fra for eksempel Samsung for rundt 3300 kroner. Det finnes også mindre modeller til en lavere pris.

Uansett hvordan du vil koble SSD til PCIe-bussen, vil det altså foreløpig koste relativt mye. Inntil videre er nok også dette først og fremst løsninger du vil bruke til en mindre systemdisk, mens resten av lagringsbehovet ditt betjenes av SATA-baserte SSD-er og harddisker.

Denne saken ble første gang publisert 31/03 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.