Finstemt hjemmekino

Hjemmekino i stua er ikke noe nytt her for oss.

Vi har sett flere hjemmekinoer i stuer, både i eneboliger og i leiligheter, men fellesnevneren har i de fleste tilfelle vært et kompromiss der kvalitet har gått på bekostning av waf (wife acceptance factor).

Peis og møbler er sjelden fullstendig kompatible med feinschmeckerens krav til lyd og demping.

Og har du ikke en stue som fungerer til hjemmekino, trenger du nødvendigvis ikke en stor kjeller for å lage din egen private kino.

Et lite rom på 12 kvadratmeter kan være nok.

Den svarte hulen

Roald Thorsens hjemmekino viser at det ikke nødvendigvis er et enten eller.

I det gamle, nyoppussede rekkehuset i Ekebergskrenten i Oslo er han så heldig å disponere en stue på nærmere 50 kvadratmeter, tolv meter lang og rundt fire meter bred.

Besøkende kommer inn gjennom et kjøkken som ligger i ett med den ene enden.

Her finner vi den tradisjonelle sittegruppen, som i en hvilken som helst stue.

Ved første øyekast legger vi ikke merke til noe spesielt, bortsett fra den minimalistiske stilen og designmøblene, samt en bærbar Mac, en bærbar proff-PC og diverse tekniske duppeditter.

Men i den andre enden i den lange stua er ikke som i stuer flest.

Den virker nærmest som et stort svart hull i det duse kveldslyset.

Herfra kommer den dempede musikken som har fulgt oss siden vi kom inn, nærmest som fra enden av en tunnel.

Her ligger husets «aller helligste», en sort verden som begynner der den lyse og blide stua slutter.

Trerammene på de digre høyttalerne er det eneste som ikke er sugende sort.

Man synker ned i den midterste av de tre liggestolene og alle andre inntrykk enn lyden blir borte i svarte diffusjonshimlinger og svarte dempematter.

Store flate høyttalere står på hver sin side av åpningen.

De danner nærmest en portal rundt de forskjellige boksene i midten og gir oss inntrykk av å sitte foran en scene.

Det kompakte mønsteret på den svarte veggen innerst i denne scenen er diffusjonsmaterialet som bryter opp reflekslyden.

Ser en nærmere etter består den av to dører, som åpner inn til et lerret som okkuperer hele synsfeltet.

Men stereo står Roalds hjerte nærmest, og til hverdags er dørene lukket og lerretet skjult.

Del Tweet

Magnestater

Selve juvelen i denne svarte hulen er høyttalersettet, Infiniti IRS Beta, de fire mannshøye kassene til høyre og venstre for «godstolene».

De ble produsert tidlig på 90-tallet og kostet den gang veiledende rundt 225.000 kroner.

Nå er de ifølge Roald umulige å få tak i og uerstattelige.

De to store, flortynne høyttalerne er ikke elektrostater, som først antatt, men magnestatpaneler.

Han forklarer forskjellen med at det ikke er spenning som skaper og regulerer lyden, som i elektrostatene, men statiske magneter som ligger på hver sin side av membranen:

- Det dreier seg om en dipolkonstruksjon, som sender lyden ut like sterkt foran og bak. Den sprer seg som i et 8-tall i motsetning til lyden fra for eksempel hornhøyttalere, som sender den forover i vinkel.

- Servostyrte basser har mindre forvrengning fordi «de gjør det de blir bedt om», fortsetter Roald og peker på de tilhørende basshøyttalerne som består av fire 12-tommere montert over hverandre.

På elementene sitter et akselerometer som registrerer bevegelsen til membranen og sender resultatet tilbake til servokontrollen.

Den sammenligner kontinuerlig inn signalet med det som høyttalerne leverer og output korrigeres fortløpende.

Lyden til magnestatene besørger en 2 x 600 watts McIntosh 602-forsterker, mens to 600 watts Vincent monoblokker driver hvert sitt av de to basstårnene.

Roald har alltid likt musikk. Han ble bitt av basillen for rundt 25 år siden og legger størst vekt på HiFi og lyd, selv om interessen også utviklet seg til å omfatte hele hjemmekinokonseptet.

- Jeg jobbet mange år som DJ og har alltid likt store ting på lydfronten og den måten stort utstyr formidler lyden på, forteller han.

- Det begynte med Seas Disco, som var store på den tiden, og så ble det bare mer og mer.

Å bo i et horisontaltdelt rekkehus hindrer ikke musikkgleden:

- Naboene er snille, men jeg holder også et rimelig lydnivå og spiller ikke så vanvittig høyt. Lyden går sjelden over 80-85 desibel, fordi jeg vil bevare hørselen lengst mulig.

Tilpasningen viktigst

Roald har teknisk bakgrunn og jobber til daglig med IT, nærmere bestemt med trådløse nett.

Selv om det ikke har direkte tilknytning til HiFi, mener han det er en viss synergi, i og med at det dreier seg om bølgeteknikk og det i prinsippet blir det samme om man da jobber med lyd, vann, elektrisitet og så videre.

Selv om han har valgt å satse på magnestater, ser han ikke den som det eneste saliggjørende og understreker at plassering og tilpassing vanligvis er viktigere enn teknologien.

- Jeg tror alle systemer kan bli bra om man jobber med dem. Man må gjøre det som trengs i rommet.

Noen sier horn er mer dynamisk, men jeg opplever det ikke slik.

Elektrostatenes og magnestatenes styrke er mikrodynamikken. De fremhever de små fine detaljene, og man hører de små lydene, selv om lydbildet også inneholder kraftigere elementer.

Det viktigste er å utnytte mest mulig av høyttalerne sitt potensial.

Roald mener det viktigste er at høyttalerne er plasseres riktig slik at de og rommet samarbeider best mulig.

Han bruker først måleinstrumenter for å finne den best mulige fysiske plasseringen.

Først når den fysiske korrigeringen er unnagjort, kan eventuell digital korrigering finne sted.

Han har hørt anlegg der de har gått direkte til digital korrigering, men synes ikke det blir bra nok.

Rundt høyttalerne er rommet dandert med en blanding av dempemateriale og diffusjonsplater, for henholdsvis å redusere romklangen og å bryte opp den reflekterte lyden. I forhold til RT 60-tar det i dette anlegget 0,35 sekunder å dempe romklangen 60 db.

Det skjer i hele frekvensområdet, unntatt i den laveste bassen, der dette er nærmest umulig.

- Siden man vanligvis ikke hører musikk i dempet rom, bør heller ikke hjemme-kinoen være heldempet, fordi det er naturlig at lyden spiller sammen med rommet.

Hører vi kun opptaket blir det annerledes enn når musikken skjer i et rom. Noen gjør feilen å overdempe, noe som ofte betyr mer demping i det øverste enn i det midterste frekvensområdet og nedover.

Resultatet blir mer døll lyd. Her har jeg lagt opp til ikke å avdempe fra mellomtone og oppover.

Vår klassiske musiker tar plass i den midterste av de tre liggestolene, lener seg tilbake til den ideelle lytteposisjonen for riktig stereolyd.

Han lukker øynene og kommenterer snart at lydbildet er bredt og likevel har med seg detaljene. Vi hører kraftige smell.

- Er det noe jeg elsker, så er det en god paukelyd, kommer det fra liggestolen. Den rene bassen trekker han også fram.

Ingen surroundløsning

Både lyden og videoen kommer fra en HTPC som står utenfor kinoen.

Roald har bygd den selv, og falt for det store kabinettet, både fordi han synes det er stort og stilig, og fordi det leveres med integrert 10-tommers touchskjerm.

Komponentene er rimelige standard PC-komponenter, bortsett fra RME-lydkortet som skal være i den øvre klassen.

Her ligger musikken på harddisken og går digitalt til den store Dac-en som prosesserer lyden videre til de forskjellige forsterkerne.

Filmene sendes til projektoren fra den integrerte Blu-ray-spilleren.

Det er tid for å se på den fulle kinoløsningen.

Diffusjonsplatene bak høyttalerne er i virkeligheten to dører som skjuler lerretet.

Når de åpnes, okkuperer det to meter brede lerretet nesten hele synsfeltet og sørger for at både hørsel og syn er fanget.

Filmen «Avatar» med de fargerike, nærmest tredimensjonale bildene fra projektoren og den tilhørende lyden trekker deg inn i opplevelsen.

For dem som sitter til høyre og venstre for selve godstolen i midten og lyttepunktet, kommer ikke lyden fra midten, som man ville forventet.

Det viser seg at Roald har overlatt all lyd til stereoanlegget og verken benytter seg av senterhøyttaler eller surroundhøyttalere.

Stereoeffekten er riktig stilt inn, så det merkes ikke i lyttepunktet, bortsett fra at man ikke hører jagerfly og romskip gå bakover i rommet.

Utenfor lyttepunktet har ikke lyden den samme presisjonen i forhold til bildet. Kinoen er med andre ord optimalisert for en person som sitter på riktig plass.

Roald har bevisst valgt å la være å satse på surround- og senterhøyttalere, både fordi han mener det ikke gir noen vesentlig ekstra dimensjon til opplevelsen sammenlignet med slik det er nå, og fordi de stjeler plass.

Dessuten er musikken hans førsteprioritet, og han synes ikke surround er noe han vil bruke pengene sine på. I en del tilfeller har han opplevd at det blir litt «hørte du det»-fokus, der enkelteffektene blir et mål i seg selv i stedet for totalopplevelsen.

Kinoen er først og fremst til rekreasjon for ham selv i de sene timer, og når han har funnet plassen sin i godstolen gjør stereoanlegget nytten for både surround- og senterhøyttaler.

Les også:

Denne rydder opp i kabelsalaten bak TV-en

Fem kule ting du kan gjøre med mobilen

God og gratis treningspartner til mobilen

Denne saken ble første gang publisert 12/11 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.