Johnny Haglund
Alexander må le litt av nordmenn – selv fyrer han opp to tonn kull i året
I den kasakhstanske byen Karaganda utdannes ungdom til en fremtid i kullindustrien. Her betyr kull først og fremst strøm, varme og sikker jobb. Forurensning og livsfarlige kullgruver snakkes det mindre om.
Aldar Birgen (18) er påfallende ren i tøyet og i ansiktet, der han står i det svake lyset fra lampen i taket. Luften er kald og rå. 18-ringen legger pent noen kullklumper på toppen av en allerede velfylt gruvevogn. Så ser han på kvinnen som følger med. Olga Toporkova nikker tilfreds tilbake. Hun er ekspert på utvinning av kull, men bryr seg lite om at Aldars kontrafei ikke er mer preget av omgivelsene. Hun nikker tilfreds til svar.
− Aldar skal bli maskinoperatør, og ha minimal kontakt med kull, forklarer Olga. Hun kjenner disse gruvegangene veldig godt − noe som i og for seg ikke er så vanskelig. Selv om vi er flere meter under bakkenivået, omgivelsene er mørke, kullklumper ligger i krokene og alt ser ut som innsiden av en gruve i tidligere Sovjetunionen, er ikke dette en kullgruve, men et klasserom.
− Jeg får litt ekstraundervisning, sier han sjenert. Men han tør opp foran et beist av en maskin.
− Denne spiser seg innover i fjellet, og kan lage tunneler som er fire meter brede.
Aldar vil han vise hva han kan, og skrur på det store maskin-beistet. Bråket starter, boret begynner å bevege seg. Men Aldar har full kontroll.
− Det holder, roper Olga gjennom støyen. Aldar nikker fornøyd, slår av maskinen og drar frem mobilen. Friminutt.
Garantert jobb
Skolen i Karaganda har rundt 500 elever. I Kasakhstan er et spesialrom innredet som kullgruve i kjelleren like naturlig som en gymsal på en norsk skole. Ingen stiller spørsmål ved om gruveutdannelse har noe for seg i 2024. Aldar lurer på hvorfor jeg i det hele tatt spør om dette.
− Rundt 10 prosent av elevene på skolen ender opp med å bli nettopp kullgruvearbeidere, bekrefter Olga.
Elevene på kullgruvelinjen har også fag som matematikk og historie.
− Men fordi arbeid i gruvene lønnes bedre enn veldig mange andre yrker i dette området av Kasakhstan, og du nesten er garantert jobb straks du er ferdig med skolen, ender de fleste opp som gruvearbeidere, sier Olga.
− Storebroren min jobber i kullgruve, han fikk jobb rett etter skolen og han tjener godt, supplerer Aldar. Han er overbevist om at kullindustrien vil gi ham og storebroren trygg jobb langt inn i fremtiden.
Årsaken ligger muligens i undervisningen; Aldar og hans medelever lærer om maskiner og sikkerhet under bakken. Forurensning og klimaproblematikk har ingen fremtredende plass i pensum. At land som India og ikke minst nabolandet Kina har forpliktet seg til å kutte ut kull som brensel, og at Norge vil bruke fornybar kraft i utvinning av olje, er ikke noe tema her.
− I Kasakhstan er det lite snakk om at kull forurenser, innrømmer Olga. Hun påpeker at vi i rike Norge har råd til å tenke på andre ting enn lønn og trygg jobb.
− I Kasakhstan skal vi forsørge familien, det hjelper ikke at lufta er ren om barna dine sulter.
Hun forstår likevel problemet, men av lojalitetsgrunner er hun veldig forsiktig med å si noe negativt om kull. Årsaken er enkel: Uten kull, stopper Kasakhstan opp.
Det kan Alexander Koševoj bekrefte.
Ler av Norge
Utenfor byen Karaganda bor Alexander i et lite hus med tynne vegger. Til tross for 20 minusgrader på utsiden, er det nærmest badstue på innsiden.
− Jeg har én ovn i huset, den lager jeg mat på, samtidig som den varmer opp hele huset, forteller han.
I hagen har han et lite uthus fullt med kull.
− Uten kullet hadde jeg fryst i hjel, sier Alexander og anslår at han fyrer opp to tonn kull i året. Jeg forteller at også Norge kan ha både 20 og 30 minusgrader. Han nikker bekreftende og lurer på hvor mye kull jeg bruker i løpet av en vinter.
− Vi fyrer med strøm og ved, ikke kull, forklarer jeg.
Han ler litt. Alexander tror jeg tuller. Så rister han på hodet.
− Dere har kanskje ikke kullgruver i Norge? Tonefallet røper en smule medfølelse.
− Jo da, det har vi. På Svalbard, og der hadde vi også et kullkraftverk. Men det ble avviklet i fjor.
− Dere kutter ned skog for å fyre med noe som brenner opp med en gang og ikke gir på langt nær så mye varme som kull?
Jeg prøver å forklare at kull forurenser lufta og at de fleste land i verden nå går vekk fra kull for å redde klimaet. Alexander slår litt ut med armene og ser rundt seg på det store, åpne landskapet.
− Nesten alle hus her fyres med kull, og har alltid gjort det. Likevel er lufta frisk. Og vi holder oss varme hele året, sier Alexander smilende.
Han ler litt av oss nordmenn og antyder at vi er lurt opp i stry av folk som ønsker å tjene seg rike på salg av fyringsved og strøm.
− La skogen stå, bruk strøm kun til TV-en og hold dere varme samtidig, foreslår Aleksander Koševoj og konkluderer med at fyringsved skaper like mye røyk, om ikke mer, enn kull.
− For det kan du se med det blotte øye, understreker han.
− Vestlig greie
Myndighetene i Kasakhstan har slått fast at landet skal nå nullutslippsmålet innen 2060, Karaganda-regionen sjak gradvis over til gass i de kommende årene. Likevel er det spådd at kullproduksjonen i Kasakhstan vil øke frem mot 2026.
− De aller fleste nord i Kasakhstan fyrer med kull og får strøm fra kraftverk som går på kull, forteller gruveekspert og -lærer Olga Toporkova. Hun peker på at selv Kasakhstans første president, populære Nursultan Abishuly Nazarbayev, jobbet en tid i Karagandas kullgruver. Han hyller både kullets verdi og industriens arbeidere. Hvert år i august feirer hele landet «kull og kullgruvearbeidernes dag».
− Kull er litt som en nasjonal skatt i Kasakhstan, noe det har vært i mange tiår. Derfor er det litt vanskelig for mange å akseptere de negative sidene ved kull, påpeker Olga og legger til:
− Dette med klima er liksom en vestlig greie, sier hun.
Men forurensningen merkes likevel. Landets største by Almaty er en av verdens mest forurensede storbyer.
Mirakel etter Sovjet-exit
I Sovjet-tiden var Karagandas enorme kullforekomster viktig for hele unionen. Kull fra Karaganda ble brukt til å produsere varme og strøm for innbyggere og industri over store deler av samveldet. Alt var velorganisert, og arbeiderne fikk sine lønninger.
Så kollapset Sovjet i 1991.
− Kasakhstan var rett og slett ikke forberedt på selvstendighet. Vi hadde ikke kunnskap om gruvedrift, for eksempel, forteller Olga. Selv var hun ungjente på starten av 90-tallet, men husker godt hvordan foreldrene strevde.
− Min far var kullgruvearbeider og opplevde at ledelsen forsvant. Mange følte at Sovjet-regimet og gruvene skyldte dem penger. Mye av utstyret ble derfor tatt ut av gruvene og solgt. Men noen gruvearbeidere fortsatte å jobbe, selv om de ikke fikk lønn. De håpet på et mirakel, samtidig som de tjente litt på å selge kull selv.
Mirakelet kom i form av et indisk selskap som kjøpte kullgruvene i Karaganda-området.
Da kullproduksjonen skjøt fart igjen, var gleden over å få jobb og inntekt stor. Sikkerhet kom i andre rekke.
− Vi har ett problem med kullgruvene: metangass, påpeker Olga.
Dårlig erstatning
Metan blandet med luft gjør jobben i Karagandas gruver livsfarlig. Gruvearbeiderne skal alltid skal ha med seg en SCSR, et slags nød-pusteapparat som sikrer oksygen i opptil fire timer i en nødssituasjon.
Karaganda-gruvene har alltid brukt SCSR produsert i Ukraina, og disse har fungert utmerket. Men så invaderte Putin Ukraina, og fabrikken som produserte disse, ble stengt. I dag bruker gruvearbeiderne SCSR produsert i Kina. Og de har, ifølge Olga, kostet liv.
− I november 2022 ble fem gruvearbeidere utsatt for metangass, forteller hun.
− Arbeiderne dro på seg sine medbrakte SCSR-apparater. Likevel døde alle fem. De ble kvalt selv om de brukte utstyret slik det skal brukes.
Hun ramser opp flere dødsulykker fra de siste årene. 28. oktober 2023 døde 46 arbeidere i en voldsom eksplosjon i en av gruvene i Karaganda. Eksplosjonen var så kraftig at de døde arbeiderne måtte identifiseres med DNA – de var rett og slett sprengt i filler. Deretter forteller hun om hvor utbredt lungesykdommer er blant gruvearbeiderne.
Og mens Olga forteller, står den fremtidige gruvearbeideren Aldar og lytter. Han forstår ikke mye engelsk, men nok til å skjønne at Olga sier det er livsfarlig å jobbe i Karagandas kullgruver. Men han virker nærmest uanfektet.
Står ut med farene
− Jeg vet om disse farene, og jeg vet at min bror hever lønnen sin − og at selv om den er god, ikke står i stil til farene han utsettes for, erkjenner Aldar. Så ble han brått litt hemmelighetsfull.
− Du vet, jobb i kullgruven er egentlig bare en back up. Jeg skal bli profesjonell idrettsmann i «kokpar», en lokal idrett med hester hvor det er mye penger involvert. Det er det jeg skal leve av, sier kullgruve-eleven fra slettene i Kasakhstan.
Frykter kollaps
Kasakhstan regnes som det rikeste landet i Sentral-Asia, og er verdens tiende største produsent av kull.
Landet har 19 millioner innbyggere, og er omtrent så stort som Vest-Europa som til sammenligning har 196 millioner innbyggere.
Kullgruvene i Karaganda har på mer enn én måte har formet byen;
− Under store deler av Karaganda ligger gamle kullgruver, forteller Olga. Derfor bygges få høyhus i Karaganda, maks fire etasjer. Myndighetene er redd bakken under skal kollapse.
− Først i senere tid har det blitt bygget noen høyere hus i. Nå mener ekspertene at grunnen er trygg nok, forteller Olga.
Denne saken ble første gang publisert 02/05 2024, og sist oppdatert 02/05 2024.
