Giftøya i Oslofjorden
Fra luften ser Langøya ut som en råtten jeksel. Knapt noe sted har fått så mye juling som den langstrakte øya i Oslofjorden utenfor Holmestrand.
I nesten hundre år fra 1899 ble øya uthult med store kraterbrudd i nord- og sørenden for utnytte kalksteien som råvare til sement - helt til sementproduksjonen ble nedlagt.
Hva skulle man så bruke kratrene til? Jo, de passer ypperlig til å lagre farlig kjemisk avfall. Når man blander svovelsyre med kalkstein blir resultatet ufarlig gips som nøytraliserer giftstoffene.
Og slik ble det, med daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen som pådriver og på tross av iherdige protester.
Lagres til evig tid
Når vi i dag stiger i land ved Torbjørn Berntsens Park, virker øya fortsatt grønn og urørt fra sjøsiden, selv om den jevnt og trutt er blitt fylt opp med gift siden midten av 1980-tallet.
Det norske samfunnet genererer én million tonn farlig avfall i året og Langøya tar imot det aller meste.
- Det skal han ha som credit, Thorbjørn Berntsen. Det er en usedvanlig utakknemlig oppgave å starte et giftdeponi, fastslår adm.dir. Carl Hartman i NOAH (Norsk Avfallhåndtering).
- Ingenting er for giftig for oss, kunne vært motto for bedriften. Hit kommer alt fra cyanid til svovelsyre, aske fra forbrenningsanlegg, forurenset jord og annet industriavfall.
- Og her skal det lagres til evig tid uten å skade det omkringliggende miljøet, garanterer Hartmann.
- Men hvor blir det av all dritten?
- Hvis du tar ett tonn forurenset jord, vil ca. 100 gram av dette være ren gift. Giften skilles ut og stabiliseres i anlegget. Til slutt nøytraliserer gipsen alt, forteller Hartman.
Slurv kan drepe
Ved mottaksanlegget på midten av øya tømmer tankbilene og vogntogene lasten sin. De kommer hit jevnt og trutt med fergen de tre kilometerne fra Holmestrand. På syrekaien losser lekteren 180 000 tonn syre fra Kronos Titan. Før 1989 gikk syren rett ut i Glomma og forurenset skjærgården i Østfold helt ned til Svenskegrensen.
En som har direkte kontakt med kjemikaliene er faglaborant Petter Nord. Iført magnumstørrelse vernemaske øser han opp prøve etter prøve fra syrefatene med dødningskalle-markering.
Årlig analyserer han 5000 prøver. Noen av dem, som cyanid, er i stand til å drepe ham hvis han slurver med sikkerheten.
- Du må ha med deg maske hele tiden, forteller.
Det føles som om vi er kommet til en annen planet. Gipssjøen utenfor anlegget lyser i rødbrune fargesjatteringer. Helt i nord er gipsen stivnet og krakelert i digre brune firkanter. Det minner om bildenesom nylig ble sendt fra romsonden på Mars.
80 meter under havet
Nordkrateret har tatt imot mesteparten av alt norsk uorganisk miljøavfall siden oppstarten. For å unngå at det snart renner over, er en armada med gravemaskiner og dumpere i ferd med å grave seg nedover i sørkrateret.
12 tonn i hver jafs. I august skal arbeidet være avsluttet. Da skal 12 millioner tonn stein være gravd ut.
- Jeg drømte om å kjøre gravemaskin som guttunge. Her ser du hvilke konsekvenser det kan få, roper anleggslederen, Thomas Stange, fra kalkskyen.
Kraterbunnen befinner seg 80 meter under havflatenivå. Det må være det dypeste sted i kongeriket, kanskje i hele verden, der man kan være og fortsatt se himmelen. Meningen er at man skal avslutte på 100-metersnivået.
- Riktignok ser øya ut som en hultann. Men hvis du tenker deg øya i tverrsnitt, så vider den seg kraftig utover under vannet sideveis. Det er mer enn nok stein til at den ikke brekker.
Uansett. I år 2030 vil også sørkrateret være fullt. Etter avtale med SFT skal hele øya tilbakeføres som en naturperle igjen. Nordkrateret vil være dekket med jord og beplantet mens sørkrateret skal få nok vann på toppen til å bli en lagune for båtfolket.
De som fortøyer her ute om 22 år vil se om det stemmer.
LES MER I VI MENN NR. 26 - I SALG NÅ!