Kjempet med custer
Nordmennene som overlevde Little Bighorn
Da general Custer sendte sine menn inn i det senere så legendariske kavaleriangrepet mot indianerleiren ved elva Little Bighorn, red to norske soldater i spissen.
Hvor mange? spurte general George Armstrong Custer (36). Speideren kikket uttrykksløst på mannen indianerne kalte «Langhår», men som nå var kortklipt, med et skjær av rødt i håret i den stekende solen.
Speideren bøyde seg bare ned og dro løs en neve med gress. Åpnet hånden slik at stråene falt til bakken. Så gjorde han det samme en gang til. Og igjen. Og igjen.
Han ville si at det var den største indianerleiren noen soldat hadde sett. Det var telt overalt langs bredden av Little Bighornelva, minst fem kilometer fra den ene enden av leiren til den andre.
En enorm samling lakota-sioux, cheyenne, arapaho. Kvinner og barn og gamle. Men også et par tusen av krigerne til høvdingene Sitting Bull, Gall og Crazy Horse.
Godt bevæpnede krigere som var dyktige til hest, som visste at den hvite manns soldater var på vei -og som aldri viste nåde. Men general George Armstrong Custer var urokkelig.
- Jeg kan knuse hver eneste leir på prærien, hadde han skrytt noen dager tidligere, da han avslo et tilbud om forsterkninger.
Custer selv tok med seg fem kompanier og red langs skrentene til høyre for elven. Tre kompanier tok seg opp i åsene til venstre for å stanse rømningsveiene.
I midten skal tre kompanier under major Reno angripe rett fram over den brede dalbunnen. To kilometer fra leiren brøler Reno ut angrepsordren.
Snart tordner det i hestehover og drønner av skudd. 100 mann på linje.
Og midt i denne rekken av soldater: To nordmenn. John Sivertsen fra Fannrem. Og Olaus Hansen, en husmannssønn fra Nannestad.
Les også:
Overleveren
15 år tidligere, i april 1861, hadde Olaus gått til presten hjemme i Nannestad og skrevet seg ut av kirkeboka. Han hadde tatt farvel med foreldrene, ruslet ut av den beskjedne stua og kjent etter at papirlappen lå der den skulle i lomma.
Amerikabilletten hadde kostet 13 spesidaler. Ti år før hadde eldstebroren Ole gått ut av den samme døra for å finne seg en fremtid og en åkerlapp der borte på den andre siden av havet.
Nå var Olaus og broren Hans klare for det samme. Lite ante Olaus hva som ventet. Gutten fra Nannestad skulle få oppleve to av de mest berømte blodbadene på amerikansk jord: Borgerkrigsslaget ved Shiloh i 1862, og indianerkrigsslaget ved Little Bighorn i 1876.
- Olaus er trolig den eneste soldaten som kjempet begge disse stedene og overlevde, sier Asbjørn Sollien, hobbyhistorikeren som bit for bit har gravd den utrolige historien fram fra glemselen.
Rett inn i blodbadet
Olaus og Hans kom fram til eldstebror Oles farm i Iowa sommeren 1861 - og havnet rett i den amerikanske borgerkrigen, en konflikt de ikke visste noe om.
De skjønte bare at det var forventet at alle menn mellom 16 og 25 år skulle melde seg frivillig. De nyankomne brødrene hjalp til med slåtten, men deretter vervet de seg i Nordstatshæren, i likhet med rundt 6000 andre nordmenn.
Olaus fikk utdelt et Enfield munnladningsgevær og et nytt fornavn. Skriveferdighetene var nok så som så, og signaturen «Olaus» ble tolket som Olans. Hans og Olans Hanson kjempet i 12. Iowa Frivillige Infanteriregiment, i general Ulysses S. Grants legendariske Tennessee-hær, som gikk ubeseiret gjennom krigen.
Men hver tredje soldat i 12. Iowa mistet livet, de fleste av sykdom. Brødrene fra Nannestad sloss i slagene ved Fort Henry og Fort Donelson, og Grants hær tok kontrollen over Tennessee-elva.
I begynnelsen av april 1862 gikk Sørstatene til et overraskende motangrep. Dette skulle bli kjent som slaget ved Shiloh, navnet kom fra en tømmerkirke som lå der. Fremst i unionshærens linjer, langs en veistrekning som siden er blitt berømt som «Vepsebolet», lå nordmennene i Iowa-brigaden.
Denne dagen holdt Gud seg unna tømmerkirken. I seks timer kastet rebellene seg i angrep etter angrep gjennom bomullsåkrene og skogen foran stillingene. I seks timer ble de slått tilbake.
Til slutt var soldatene i «Vepsebolet » omringet, og under retretten ble 2200 mann, deriblant Olaus og Hans, tatt til fange. Men general Grant hadde fått tid til å trekke seg tilbake og sette en ny forsvarslinje som holdt.
Brødrene var heldige. 24 000 mann ble drept i slaget ved Shiloh. Bare fem steder var dødstallene høyere under hele Borgerkrigen.
Tiden i fangenskap ble kort. På grunn av matmangel i Alabama, dit fangene ble brakt, ble de benådet og sendt hjem til nord.
Olaus må ha likt soldatlivet bedre enn plogen. Han vervet seg for tre nye år i desember 1863, ble forfremmet til både korporal og sersjant og fulgte Iowa-regimentet til krigens slutt i 1865.
Han kjempet ved Nashville og Vicksburg. Og han kom fra det uten en eneste skramme.
Mot vest
Han hadde dessuten lagt seg opp nok penger til å besøke familien hjemme i Norge, og sommeren 1866 så han foreldrene sine for siste gang. Så, i mars 1867, ble en «Olans H. Northeg» innrullert i kavaleriet.
- Det er vår mann.
Etter turen hjem til Norge tok han navn etter gården Nordeeg, som hans søster da eide, forklarer Asbjørn Sollien. I flere år tok krigsveteranen seg av opplæring av kavalerirekrutter i Pennsylvania.
Men noen mønstersoldat var han ikke alltid. Olaus var plaget av revmatisme, og den foreskrevne kuren var først og fremst alkohol og opiumsmikstur, laudanum.
I jula 1874 mistet han sersjanstripene sine fordi han forfalsket en permseddel for å gå på fylla. Det er mulig hans overordnede skjønte at nordmannen trengte nye utfordringer. Eller kanskje de bare ville bli kvitt ham.
I februar 1875 ble Olaus overført til 7. Kavaleri. Han fikk stripene tilbake, og i mai 1876 ble han sendt vestover til Fort Abraham Lincoln - utposten mot det virkelige ville vesten.
Der satt general George Armstrong Custer og planla et felttog som en gang for alle skulle sette de frekke, opprørske indianerne på plass. Var det tenkt.
Indianernes siste krig
Black Hills, de svarte høydene, var hellige for siouxindianerne.
I 1868 skrev den amerikanske presidenten under på en traktat som sa at ingen hvite hadde lov å ta seg inn i området og at indianerne skulle få ha det for seg selv - for alltid.
Dette «for alltid» viste seg å være omtrent fire år. Da ble det funnet gull der. Hvite lykkejegere strømmet inn «som gresshopper» og myndighetene gjorde ingenting for å stanse dem eller overholde traktaten.
I stedet ville de forhandle på nytt. Høvdinger som Red Cloud og Spotted Tail møtte presidentens menn og ble spurt om de ville selge, eller leie ut, Black Hills.
- Nei. Vi gir ikke fra oss våre siste jaktmarker, svarte indianerne. Amerikanerne gjorde da som de alltid hadde gjort. De laget nye spilleregler.
I stedet for å bruke hæren til å beskytte indianerne fra den hvite manns vanvittige gulltørst, besluttet man å bruke den til å beskytte gullgraverne.
I februar 1876 fikk general Sheridan ordre fra Ulysses S. Grant, som nå var president, om å forberede operasjoner mot fiendtligsinnede siouxer - det vil si alle som ikke hadde meldt seg i sitt nye reservat.
Det var samme Sheridan som en gang hadde fortalt en kiowa-høvding at «den eneste gode indianer jeg har sett, var død».
Generalene planla en knipetangsmanøver, der general Custers 7. Kavaleri skulle angripe fra øst. 17. mai 1876 forlot han fortet, med 650 soldater, 31 offiserer, 40 speidere og en journalist, Mark Kellogg.
Og i tolvtiden 25. juni gikk de til angrep på leiren ved Little Bighorn.
Utslettet
Både Olaus Hansen og orkdølingen John Sivertsen befant seg i kompaniene som red under major Reno - rett mot leiren. De skulle snart oppdage at Custer hadde undervurdert motstanderen.
Rundt 200 krigere, ledet av Gall, kom plutselig ridende ut av en kløft til venstre. Angrepet stanset momentant. Soldatene hoppet av hestene og dannet skytterlinje, men den brøt snart sammen.
I stedet flyktet mennene mot et skogsområde til høyre, og derfra videre over elva til skrentene på den andre siden. Det var et kappløp med døden. Nordmennene var blant dem som vant.
På en høyde dannet de overlevende i all hast enkle forsvarsverker. Men forfølgerne var borte. De hadde føyet seg til et annet angrep, noen kilometer lenger bort i åssidene.
Tiden var inne for det endelige oppgjøret med nå kortklippede general Langhår. Ikke en eneste av de rundt 210 mennene i kompaniene som red ut med Custer overlevde den neste timen.
- Noen var modige og kjempet til det siste. Andre prøvde å flykte. Noen la ned våpnene, fortalte indianere som var der. Utfallet var det samme. Alle ble drept uten nåde.
Blant de døde var Custer, som var skutt i hodet og brystet, to av brødrene hans, en nevø, en svoger og journalisten Kellogg. Olaus og John måtte holdeuten natt og en dag på bakketoppen der de overlevende fra de andre kompaniene hadde samlet seg.
Enkelte angrepsforsøk ble slått tilbake. Verst var snikskyttere som skjøt ned i leiren, og tørsten i sola. Men om kvelden forsto indianeren at flere hvite soldater var på vei.
De brøt opp leiren og forlot Little Bighorn-dalen. De etterlot seg i alt 286 døde kavalerister. Noen ble funnet i selve leiren. De var torturert. Flådd og delt. Skutt i beina, stukket i øynene.
En hovslager fra Olaus kompani, som hadde blitt såret under flukten, ble funnet med en påle stukket ned i halsen.
En stille slutt
Seieren ved Little Bighorn ble indianernes siste.
Deres tid i frihet på prærien skulle snart være omme. Det gikk mot dårligere tider for Olaus, også. Han ble værende i vest. Han deltok i felttoget mot Nez Perce-stammen påfølgende år.
I juli 1878 ble han stasjonert ved Fort Meade. De iskalde vintrene i Dakota tæret på helsa. Olaus tydde som alltid til alkoholen og det behagelige smertedempende opiumet.
I mai 1879 kjøpte han whisky for 50 dollar på kreditt og skrev under med navnene på to offiserer. Olaus måtte sitte et år i fengsel og ble sparket ut av hæren i vanære. Han hadde vært soldat i 20 år. Han visste ikke om noe annet.
En novemberkveld i 1882, med en ny vinter på vei, bestemte Olaus seg for å ta litt ekstra med laudanum for å holde kulda og smertene på avstand. Kanskje hadde han på følelsen at han ikke kom til å våkne igjen. Kanskje tenkte han det ikke var så farlig, heller.
Det skulle bli godt å slippe unna bildene fra Shiloh og Little Bighorn.
Les også: