På rottejakt og fisketur i rismarkene

Jeg hadde håpet på vakre soloppganger og blå himmel, men forholdene er stikk motsatt. Tjukk tåke, overskyet og til tider regn. De imponerende rismarkene rundt meg blir derfor ikke fullt så flotte som de kunne ha vært.

Men Kina er jo aldri kjedelig, og en regntung morgen støter jeg på en liten guttegjeng. Flere av de mellom ti og 14 år gamle gutta er våte til skinnet, men de smiler som sola.

- Snacks, utbryter den ene litt sjenert da de møter meg, og vifter stolt med to halvstore rotter.

- Vanligvis fanger vi mellom fem og ti rotter på en god morgen innrømmer guttene, og beklager at det i dag bare ble to.

- Knapt mat nok til en, sukker den minst sjenerte gutten før han brått blir småstressa og lirer av seg noen gloser på det lokale språket. Så forsvinner de like brått som de kom.

- Guttene må på skolen, men vi kan bli med dem i morgen tidlig, forklarer tolken min.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

Rottejakt i mørket

Klokka halv seks neste morgen er det bekmørkt og tjukk, våt tåke. Men utenfor det lille huset der vi bor, står fem ivrige unge gutter og venter. - Ja, er dere klare?

Så bærer det i full fart gjennom risåkrene. Med trøtte øyne balanserer jeg på leirekanter og sleipe steiner. De unge guttene beveger seg som antiloper med nattesyn, så jeg har det svare strev med å holde følge.

Etter hvert finner de området hvor morgenens jakt skal foregå. De leter opp snarene de satte ut i går, samtidig som de setter ut nye snarer foran de mange rottehullene mellom rismarkene.

Regnet strømmer ned og jeg må innrømme at dette fascinerer meg, for disse gutta skal på skolen klokka åtte. De står opp tre timer tidligere enn de må for å fange rotter!? Og de gjør det nesten hver dag.

- Men rottekjøtt er jo både dyrt og veldig godt da, forklarer de når denne morgenens litt minimale fangst på bare ett dyr er talt opp.

Men jeg forstår jo etter hvert at rottekjøtt bare er en liten grunn til denne aktiviteten. Som gutter flest er også disse karene på utkikk etter eventyr og spenning. Og der ligger hovedgrunnen til rottejakten. Jeg vinker farvel mens jeg høflig takker nei til å smake på «snacksen».

- Dere fortjener rotta mer enn meg, slår jeg fast.

200 familier

Jeg har sett rismarker mange steder i verden. Men jeg har vel aldri vært i et lignende område som dette.

Danjo kalles himmelstrøket og ligger i Guizhou provinsen. Inntil for seks måneder siden, da den første smale veistripa dukket opp her, har området alltid vært avstengt fra omverdenen.

- De første rismarkene ble bygget og dyrket her for rundt 670 år siden, kan Cheng Chen (76) fortelle. Han innrømmer at han aldri har tenkt over hvor mange rismarker det faktisk finnes i området inntil han blir spurt av en nysgjerrig nordmann.

Med armer og fingre peker han ut i alle himmelretninger for å forklare at samtlige åser i området er kultivert og gjort om til rismarker.

Og det er eventyrlig å vandre her. Fjellene er hugget i terrasser på terrasser. Et fantastisk syn - til tross for tåka.

- Og alt er bygget og gravd ut for hånd, påpeker tolken min før han blir avbrutt av den gamle mannen: - 200 familier lever i de fire landsbyene her og alle rismarkene har gått i arv fra generasjon til generasjon, sier han etter en lang tenkepause.

Så går han tilbake til jobben med å samle inn mat til familiens bøfler. At det er rotter og bøffelmat i tillegg til ris å hente fra rismarkene,er kanskje ikke så overraskende.

Men det finnes noe annet her også, som jeg ikke hadde trodd. Rett utenfor landsbyen som bare kalles Danjo nr. 4, står Mingiurna (38) og hans kone Waglaoying (32) med rumpa i været og fyller bøtte på bøtte med vann.

Vi spør kvinnen hvorfor, men hun kan ikke et ord kinesisk. Jeg vet at fordi området har vært avstengt fra omverdenen, snakker mange av innbyggerne ikke annet enn en dialekt av «miao» språket. Men det er mer ¿ Mingiurna kommer til og forklarer at selv om det har vært skole her i 50 år, har det aldri vært vanlig at jenter går på skolen.

- Så eldre mennesker, uansett kjønn, samt voksne kvinner, kan bare den lokale miao-dialekten, forklarer Mingiurna før han forteller at han og kona fisker.

- Fra denne åkerlappen kan vi årlig ta ut rundt ti kilo fisk, forteller han og forklarer: - I mai måned, etter at vi har ploget, sådd og fylt risåkrene med vann, setter vi ut småfisk. Etter at risen er høstet i september og oktober,

tar vi inn fisken.

- De største spiser vi, mens de små legger vi i vann til neste sesong hvor de blir satt ut i risåkeren igjen for å bli store.

Tre milliarder spiser ris

De siste årene har prisen på enkelte råvarer, deriblant ris, økt voldsomt. Da den globale økonomiske krisen tvang folk til å spise mer av billige næringsmidler som ris, ble verdens forbruk større enn produksjonen.

Dette drev prisene opp. Det er antatt at rundt tre milliarder mennesker spiser ris som en del av den daglige kosten - risen er særlig viktig for de fattige. Prisøkningen har rammet dem hardt.

Men hva med dem som lever av å dyrke ris? Får de mer penger for produktet sitt, eller er det mellommennene som nok en gang sitter igjen med gevinsten?

- For å overleve som risbonde, er jeg nødt til reise ut fra landsbyen og ta meg jobb et annet sted tre måneder hvert eneste år, forteller risbonde Wang Wenge (60) og innrømmer i samme åndedrag at prisen de mottar i dag er 3,2 Yuan (ca. 2,9 kr) pr. kilo ris.

- Samme som i fjor og året før, forteller han og stiller seg undrende til min informasjon om at ris er blitt dyrere verden over de siste årene.

- Det er nok USA som tjener penger på det, tror han og jeg undrer: - Hvorfor akkurat USA?

Wang tenker seg om og ramser opp alle land han har hørt om: - Europa, Japan og USA... ja, det er USA, avslutter han med stor sikkerhet.

Denne saken ble første gang publisert 11/04 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.