Hitlers norske nazireportere

Soldater og journalister. De norske nazijournalistene ved Østfronten var begge deler:

- Jeg rykket fram og tømte magasinet, 32 skudd, inn gjennom gluggene på bunkersen. Det er typiske orientalere i denne bunkersen, pågrensen mellom mennesker og dyr i levesett, som i innstilling. Livet betyr heller ikke noe særlig for dem.

Dette skriver Egil Hartmann i NS-avisen Fritt Ord.

Han var den første nordmann som var med på invasjonen av Ukraina,han meide ned sovjetrussere med sitt maskingevær, og satte seg etterpå ned og skrev hjem om nødvendigheten av å stanse bolsjevikene.

Les også:

Bakken var i veien

Vant poker-VM og 51 millioner

Norsk presse farges brun

Hvordan få med et helt folk - det tyske - på blodig røvertokt over hele Europa? Hitler og hans nære medarbeider Joseph Goebbels hadde en klar strategi: Med propaganda skulle opinionen vinnes.

Kontroll over pressen var tvingende nødvendig. Propaganda skulle frata bolsjeviker og jøder alt menneskeverd ved å umenneskeliggjøre dem med ord.

Over en måned før Tyskland invaderte Norge, 1. mars 1940, hadde korvettkaptein Klaus- Friedrich Hahn planen klar for hva som skulle skje med norsk presse etter invasjonen.

Norske journalister og redaktører måtte ta et valg: Skulle de underkaste seg Terboven, Quisling og Hahns nye regime og bli verktøy i Hitlers propaganda? Eller skulle de slutte seg til undergrunnsmedia og dermed motstandskampen?

Mange valgte det første, og ble værende i stillinger de allerede hadde. Mellom 40 og 50 norske journalister vervet seg for Nazi Tyskland som korrespondenter og soldater på Østfronten.

Det spesielle med disse var at de ble innrullert som soldater. De skulle krige - og de skulle skrive. De norske journalistene som dro, ble utstyrt med maskingevær - og kamera.

Palassrevolusjonen

Bjørn Westlie har skrevet bok om tre av Hitlers norske budbringere: Egil Hartmann, Osvald Olsen og Ulf Breien. Egil Hartmann var en usedvanlig krigersk innstilt journalist, som hatet jøder og bolsjeviker, og støttet nazistene i ett og alt.

Han «kunne ikke vente» med å komme seg av gårde til Berlin, hvor han fikk militær trening, før han ble sendt til fronten i Ukraina med regiment Nordland, som en del av Waffen SS.

Han skjøt bolsjeviker og rapporterte stolt hjem til Fritt Folk. Etter et halvt år ved fronten ble han kalt hjem til Oslo, høsten 1941, for å dra på foredragsturné.

Nå trengte tyskerne norske menn til fronten i øst, og Hartmann dro rundt og oppildnet unge menn til «å kjempe for vår felles fremtid, mot bolsjeviker og jøder».

Da han dro tilbake til fronten i 1942, var det som reporter for Aftenposten, hvor det i mellomtiden hadde skjedd en palassrevolusjon: Den nazikritiske sjefredaktør Johs Nesse og hans redaksjonsledelse fikk sparken, inn kom nazilojale medarbeidere i avisen som nye ledere.

Tonen i avisen snur fra forsiktig kritisk til direkte pro-Hitler propaganda. Det betyr utmerkede arbeidsforhold for Egil Hartmann, som får breie seg i spaltene. Han drar til fronten på ny, og fortsetter å rapportere hjem om tyske fremganger.

Men Hartmann hadde flere skyggesider, også noen som gikk ut over ham selv: Han hadde et voldsomt temperament, særlig i fylla. Og på en fuktig kveld i Berlin i september '42 havner han i bråk med en tysk offiser, som han slår rett ned.

Slaget får store konsekvenser. Hartmann dømmes til tre måneder fengsel, blir sendt hjem til Norge, og mister jobben i Aftenposten.

Deretter starter en omflakkende periode i mindre aviser, som Sarpsborg Dagblad og Morgenbladet. I mars 1945 sier han opp, og flytter hjem til foreldrene i Kristiansand.

Tysklands nederlag ble også Egil Hartmanns nederlag.

Etter krigen dro han til sjøs, før han kom tilbake på 50-tallet og levde en ensom tilværelse i Oslo, på siden av samfunnet. 7. juni 1958 ble han funnet død, etter en hjerneblødning, på et enkelt pensjonat i Oslo, hvor han bodde. Hartmann ble 50 år gammel.

Jødehater og krigsreporter

Osvald Olsen hadde bygget en karriere som journalist i Oppland Arbeiderblad, men fikk sparken i 1938. Han var en oppviglersk faen, som henfalt til drukkenskap og hor på fritiden, og til slutt fikk redaktøren nok.

Etter tre år som selger av kontormøbler, skulle han revansjere seg på alt og alle, og vervet seg for Nasjonal Samling. Tyskerne ville gjerne ha en skrivefør mann på Østfronten, og lot Olsen verve til Waffen-SS og regiment Nordland.

Fra fronten i Ukraina skrev han hjem om de grusomme bolsjevikene: - Det er blitt meg en livsoppgave å fortelle nordmenn om de forferdelige tilstander og den kjempemessige fare Norge lykkelig har unngått.

Han langer også ut mot Arbeiderpartiet, som han har hatet etter at han fikk sparken i Oppland Arbeiderblad. Olsen blir hentet hjem høsten 1941 for å fortelle om krigen i øst, men reiser fort tilbake til fronten.

Han vil være der det skjer. Og når rapportene kommer vinteren '42 om at tyske tropper fryser i hjel på grunn av dårlig utstyr, skriver Olsen at disse ryktene er falske:

- Kulden er slem, men det blir alltid sørget for at vi har nok klær og øvrig utstyr å møte den med. Om jødene i Lublin hadde han følgende å melde:

- Selv i de flotteste bygningene, hvor rike jøder bodde, var det en urenslighet som gjorde at man hurtigst mulig fjernet sig lengst mulig vekk fra denne avskyelige rase.

Osvald Olsen ble arrestert i Norge i mai 1945, og dømt i landssvikeroppgjørt våren 1946. Han fikk fire års fengsel for sin utrettelige nazipropaganda.

Da ha slapp ut, skiftet han etternavn til Floranger, og bosatte seg på Dokka, der han kom fra. I 1955 fikk han jobb som journalist i den Bondeparti-vennlige avisen Samhold.

Med det ble han den eneste SS-offiseren som fikk fast jobb i norsk presse etter krigen.

Olsen ble i Samhold helt til sin pensjon i 1977. Han la aldri skjul på sin fortid, og hadde et bilde av seg selv fra Østfronten, i SSuniform, på kontoret.

Han var gift fire ganger, fikk tre barn, og døde i 1985, 76 år gammel.

En ung jurist i krigen

Ulf Breien var en stor fan av felttoget mot Sovjetunionen. Jusstudenten fra Kristiansand ville gå foran med et godt eksempel, og dro til Tyskland for militær trening i 1941.

I juni ble han sendt til Leningrad for å være med på beleiringen av byen, en beleiring som kostet over en million sivile russere livet - de døde av sult.

Det skrev imidlertid ikke Breien om, hans artikler i fritt Folk og Aftenposten var fulle av panegyriske beskrivelser av de brave tyske og norske soldatenes heroiske fremganger.

Nazistene var svært nøye med å indoktrinere sine menn om russernes og jødenes mindreverdighet. Det synes i Breiens rapporter, som beskriver en samling russiske krigsfanger som følger:

- En broket forsamling fra menneskehetens underverden.

Følgende av et system som truet med å ødelegge hele Europa. Breien fortsatt å skrive tapre helteepos om nordmenn ved fronten, også etter at krigslykken snudde.

Vinteren 1943 talte Göbbels til det tyske folk og sa at nå måtte hele folket mobilisere til «den totale krig», ellers ville Europa gå til hundene.

Breien forlot selv den norske legion ved Stalingrad for godt vinteren 1943, men fortsatte å oppildne nordmenn til «den endelige kamp». Selv satt han seg på skolebenken igjen, og fullførte jusstudiene i 1944.

Han ble utnevnt til dommer - og siden byfogd i Fredrikstad. Denne stillingen hadde han i mai 1945, da krigen tok slutt.

Til Sør-Amerika - to ganger

Breien skjønte han måtte rømme for å unngå arrestasjon. Han gjemte seg noen uker i en hytte hos en NS-storbonde på Hedmark, hvor han til slutt ble arrestert. Han ble satt på Ila i Bærum, men klarte å flykte 1. august.

Med to hjelpere klarte han og en annen NS-er å flykte i seilbåt, fra Frognerkilen, ut Oslofjorden og over til Danmark.

Derfra gikk turen til Malmø, hvor svenske Per Engdahl hjalp flere NS-ere med dekkleiligheter. I Malmø ble Breien tatt vare på, og han møtte en svensk kvinne som han giftet seg med.

Men norsk politi var ute etter nazirømlingen, og en etterlysning gikk ut over hele Europa. Mer enn 30 norske nazister rømte landet før de rakk å bli arrestert og dømt, og mange av dem fant veien gjennom Europa og over havet til Argentina.

Ulf Breien og hans svenske kone kom til Buenos Aires sommeren 1948. Der slo han seg raskt opp, og som dyktig jurist fikk han venner i det Juan Peron-styrte landet.

Men da denne ble styrtet av de militære i 1955, falt også hans nye karriere i grus. Han ville hjem. Men skulle han straffes?

Det var aldri reist tiltale mot Ulf Breien i Norge, han flyktet før myndighetene rakk å reise sak. Hjemme i Kristiansand arbeidet venner for å gi ham et amnesti.

I november 1962 bestemte statsadvokat Karl Lous i Oslo at Breien ville få påtaleunnlatelse uten betingelser. I 1963 var Breien tilbake i Norge som en fri mann, 18 år etter at han hadde rømt landet.

Han fikk jobb i et ferdighusfirma, men slo seg ikke til ro. Så da ingeniør Thor Furuholmen skulle starte et entreprenørselskap i Colombia, søkte Breien jobben som direktør.

Den fikk han, og i februar 1968 skulle direktøren feire et nytt bygg i Medelin med en fest på taket. Breien skled og falt ned.

Kisten med den 49 år gamle nazipropagandisten ble fløyet hjem til Norge, og med det ble enda et kapittel om de norske nazistene lukket.

Les også:

Her ligger virkelighetens Silent Hill

Klodens mest ettersøkte

"Skyggen" som styrer Cosa Nostra

Denne saken ble første gang publisert 28/11 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.