"CMA CGM Amerigo Vespucci"
Verdens største containerskip
Legger du containerne om bord på dette skipet etter hverandre, vil de strekke seg fra Kongsberg til Oslo en avstand på 82,4 kilometer.
Fra broen, 60 ragende meter over havnivå, kan man skue ut over de 13 800 containerne som ligger stablet som legoklosser på skipsdekket. Forskjellen er bare at disse måler seks ganger to og en halv meter.
Man aner dimensjonene allerede på vei ut til det gedigne, nybygde havneområdet Yangshan utenfor Singapore.
Det som sies å være verdens største maritime plattform, er forbundet til fastlandet med en av verdens lengste bilbroer, 32,5 kilometer lange Donghai Bridge.
Her er det full aktivitet døgnet rundt, samtlige dager i året. Takket være invitasjonen fra den franske shippinggiganten CMA CGM får jeg i det hele tatt lov til å komme inn på dette havneområdet, som er forbeholdt shippingaktivitet.
Jeg skal få være med på en reise med gigantskipet CMA CGM Amerigo Vespucci. Turen går fra Singapore utenfor Kina, via Malaysia og Suez-kanalen, til endepunktet Hamburg i Tyskland.
Jeg entrer skipsgiganten om kvelden, og blir mottatt av kaptein Gilles Saint-Jalme. I løpet av de neste seks ukene skal jeg følge ham og hans mannskap på ferden rundt halve kloden.
Grytidlig neste morgen, omgitt av tett tåke, forlater Amerigo Vespucci havnen. Jeg står på broen sammen med Saint-Jalme. Først når tåken letter, får jeg et skikkelig inntrykk av hvor digert dette skipet er.
Et annet 250 meter langt lasteskip passerer oss, men blir som en dverg ved siden av oss.
Les også:
Enorme dimensjoner
Førstestyrmannen inviterer meg med på en spasertur langs rekka på styrbord side av skipet. Den dekker hele skipets lengde på hele 365 meter, tilsvarende tre og en halv fotballbane!
Her ute blir vi mennesker de reneste lilleputtene. Man undrer seg på hvordan man kan få et slikt monster av et skip opp i en fart av 25 knop (45 km/t). Fullastet veier herligheten intet mindre enn 203 000 tonn!
Svaret får jeg mange etasjer under dekk. Nærmere bestemt i det som vel må betegnes som maskinhallen. Her blir jeg møtt av risting og en lydmur som trenger igjennom hørselsvernet.
14 digre stempler, med diameter på en meter, pumper i vei med 90 rolige slag i minuttet. Den enorme motoren veier hele 2500 tonn og betjenes 24 timer i døgnet av 12 mann.
Av økonomiske og miljømessige grunner går motoren på såkalt Eco-speed, tilsvarende 12-15 knop. På den måten reduseres både drivstofforbruk og utslipp til et minimum.
Like fullt forbrenner motoren 50 tonn drivstoff i døgnet.
Styrer med mini-joy stick
Tilbake på broen står jeg igjen sammen med kaptein Saint-Jalme. Med rolig stemme angir han kursen. Styrmannen kontrollerer denne metallkolossen med et slags ror som ikke er større enn rattet på en lekebil.
Når vi er ute i fritt farvann, kobles autopiloten inn. Mannskapet holder likevel nøye oppsyn med alle instrumenter. Men en bitte liten joy-stick, på størrelse med en finger, kan offiseren ta kontroll over skipet på et blunk.
Men det er ingen enkel sak å stanse dette skipet. Med en fart på 12 knop, vil operasjonen ta 20 minutter.
Skipet vil på denne tiden ha tilbakelagt en distanse på nesten fire kilometer. På vei ut det sterkt trafikkerte Singapore-stredet må Saint-Jalme derfor holde et skarpt øye med alle instrumenter og monitorer.
Logistisk utfordring
Første stans er Tanjung Pelepas i Malaysia, der en stor mengde containere venter på å bli lastet om bord i Amerigo Vespucci. Skipsfrakt utgjør i dag hele 95 prosent av all varetransport i verden.
Tiden da arbeidere bar rissekker på ryggen er definitivt forbi. Her er det aller meste automatisert. Lasting og lossing av containerne er naturligvis et gedigen logistisk utfordring.
Containerne er sirlig merket med nummer og fargekoder. Det skal tas hensyn til vektfordelingen, innhold og hvor de skal på og av.
For farlig innhold, som sprengstoff eller våpen, gjelder selvsagt spesielle sikkerhetsregler. Shippingselskapet overlater intet til tilfeldighetene.
Førstestyrmannen overvåker lastingen sammen med logistikere på selskapets hovedkontorer i Marseilles.
Cargoturisme
Neste etappe går over Det indiske hav. Suez-kanalen ligger ti dagers seilas unna.
Nå kan man virkelig nyte privilegiet å la tiden passere. Amerigo Vespucci tillater faktisk noen passasjerer om bord.
Forholdene for gjestene står i sterk kontrast til cruicetrafikkens overdådige luksus. Turistene deler mannskapets rolige hverdagsrutiner.
Skipet har riktig nok to 30 kvadrats luksusleiligheter, men de fleste gjestene bor i vanlige lugarer.
Det er bare dekket under landgangen som er åpent for passasjerer. Måltider inntas sammen med mannskapet i messen. Reisen passer definitivt for den som vil nyte en rolig tilværelse, uten hverdagens mas og tidspress.
Under overfarten mot Rødehavet, får vi også oppleve skikkelig ruskevær. Sjøsprøyten når helt opp til broen, containerne blir oversprøytet av millioner av saltvannsdråper.
Etter en stund går det opp for meg at gigantskipet bare så vidt duver i de digre bølgene.
Ruver over minaretene
Når vi nærmer oss Suez-kanalen, er været imidlertid strålende. Passeringen gjennom selve kanalen er organisert i konvoier. Vår innbefatter 33 skip.
Passasjen er smal. Fra broen virker det nesten som om man kan lene seg ut og berøre hustakene på land. Minaretene i byen Suez rager ikke høyere enn broen vi står på.
Etter 12 timer er vi fremme ved enden av kanalen. Mannskapene som akkurat er ferdige med sitt skift, kommer opp på broen for å nyte synet av Middelhavet som åpenbarer seg foran oss.
Etter et kort stopp på Malta, settes kursen ut Gibraltar og nordover. Den engelske kanal er alltid en utfordring, med sin enorme trafikk, inkludert fiskebåter og småbåter som seiler mellom Frankrike og Storbritannia - på tvers av skipstrafikken.
Helautomatisk havn
Rotterdam er neste stopp. Europas ledende havn, også innen teknologi. Hele havneområdet er så å si helautomatisert. Utallige kraner og kjøretøyer løfter og sorterer containere. Intet menneske er å se.
Fra kontrollrommet kan vi overvåke den nøye planlagte koreografien. Fra Rotterdam er vi 30 timers seiling fra Elbe-deltaet. Elbe er en av Europas lengste elver og skal føre oss fram til vår endelige destinasjon, Hamburg.
Reisen opp elven inn i Tyskland byr på en helt annen opplevelse enn det endeløse havet. I Hamburg er det tid for skifte av mannskap.
Etter seks uker om bord er det er også tid for meg å mønstre av. Det er med tungt hjerte jeg takker kaptein Saint-Jalme for reisen.
Jeg har lært både ham og skipet svært godt å kjenne. Gjennom drosjevinduet på havna gir jeg ham et siste vink.
Les også:
Viking-triumfen over Atlanteren
Denne saken ble første gang publisert 15/08 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.