Han bløffet psykiaterne

Den 11. mai 1945. Krigen er over. Hitler er død. Tyskerne kapitulerte tre dager tidligere. Rikskommisar Terboven har sprengt seg selv til fillebiter. Vidkun Quisling er arrestert.

Samme dag på Skallum gård i Bærum: Sverre Parelius Riisnæs (justisminister i Quisling-regjeringen), Jonas Lie (politiminister) og Henrik Rogstad (hirdsjef) driver krigen på overtid.

Hardcore-nazier alle tre, som de siste fem årene har hatt mye makt og utøvd mye ondskap. De har forskanset seg. Men eiendommen er omringet av Hjemmefronten. De kan ikke unnslippe. De vet de vil ligge syltynt an i et rettsoppgjør - dødsdom overveiende sannsynlig.

De inngår en selvmordspakt. Sannsynligvis avtaler de at Lie og Rogstad skal skyte seg først. Dernest skal Riisnæs forsikre seg om at de to er døde - for så å avvikle seg selv. Jonas Lie trenger ikke et skudd i pappen. Han dør av seg selv, fordreid av tung fyll gjennom hele krigen, stress og et hardt liv.

Han får kanskje litt hjelp av en neve benzaphenyl. Rogstad skyter seg selv - i spisestuen. Riisnæs trekker sin egen pistol og setter et skudd til i Rogstad, for sikkerhets skyld. Så er det Riisnæs' tur. Men sogningen har aldri vært av den tøffe sorten - snarere tvert imot. I ettertid forklarte han at Gud hadde grepet inn og forhindret selvmord. Trolig var han bare feig.

Han finner seg en hvitt lommetørkle, holder det i hevet hånd og vandrer nedover oppkjørselen til hjemmestyrkene og lar seg arrestere. Kanskje har han alt en plan i hodet sitt: Om jeg spiller gal, slipper jeg kanskje dødsstraff.

Les også:

Kvinner som dreper

Verdens verste arbeidsplass

Apatisk

Bedre enn de aller fleste andre jurister var Riisnæs kjent med straffelovsendringene fra 1929, som hjemlet bortfall av straff hvis tiltalte etter psykiatriske undersøkelser var å anse som sinnssyk (nå psykotisk) i gjerningsøyeblikket.

Han var statsadvokat før krigen og hadde selv interessert seg mye for skjæringspunktet strafferett/ psykiatri. Han hadde endog holdt foredrag om temaet og gitt innspill til psykiater Gabriel Langfeldt da denne skrev sin lærebok i rettspsykiatri. Og nettopp Langfeldt var blant psykiaterne som vurderte Riisnæs' mentale tilstand etter krigen. Tyskerne kapitulerte natt til 8. mai. Den dagen forlot kona Aslaug ham - sønnen også.

Riisnæs ble sittende apatisk i sitt hjem i St. Edmunds vei på Ullern. Han fingret med en eske giftampuller. Quisling-regjeringen var splittet i nederlaget. Quisling oppholdt seg på Gimle og ville forhandle.

Jonas Lie var på Skallum gård og ville ikke gi seg på tørre møkka. Den gamle, velsmurte værhanen Riisnæs oppførte seg i tråd med sin personlighet: Han kunne ikke velge side, og han hadde ikke mot til å knekke en ampulle mellom tennene. Så da SS Hauptsturmführer og stabsleder i germanske SS-Norge, Olav Trygve Lindvig, dukket opp - etter ordre fra Jonas Lie - og ville ha ham med til Skallum gård, tuslet Riisnæs med ut og inn i bilen.

Truet med selvmord

Sverre Riisnæs ble født i Vik i Sogn, inn i en ultranasjonalistisk familie, der faren Harald var sakfører og senere politimester. Ikke alt var harmonisk og idyllisk i Riisnæs- hjemmet - pappa Harald var blant annet glad i en dram og glemte noen ganger at han var gift.

Men det var én ting som samlet familien: Kjærligheten til det norske - og til «frendefolket i sør»: Tyskland. Men ennå var det lenge til nazistene kom til makten i Tyskland. I 1919 tok Sverre Riisnæs juridikum, foreløpig helt i tråd med farens ønske om at sønnen skulle drive det lenger enn ham selv.

I 1920 giftet han seg med kjøpmannsdatteren Aslaug Welle, som gjennom forlovelsestiden hadde bange anelser om sin tilkomne. Petra Riisnæs takket sin svigerdatter varmt for at hun hadde sagt ja til hennes sønn.

Aslaug Riisnæs ble ikke mer beroliget da svigermor sa: «Jeg var jo forberedt på at Sverre måtte gifte seg tidlig. For han kan jo aldri være alene.»

Frøken Welle hadde tidligere brutt en forlovelse med unge Riisnæs, etter at han hadde laget dramatiske sjalusiscener og endog ved en anledning truet med selvmord. Det var for øvrig godt kjent at flere i Riisnæs-slekten var kjennetegnet ved varierende stemningsleie. Aslaug Riisnæs angret, og i årene fremover tenkte hun på skilsmisse.

Da de fikk en sønn i 1927, la hun vekk tankene om brudd.

Drukkenbolt

Som fersk jurist fikk Riisnæs jobb som fullmektig hos sorenskriveren i Luster i Sogn. Omtrent samtidig pumpet han liv i Arbeiderpartiets lokallag. Medlemstallet var ikke så høyt; Riisnæs ble fylkessekretær. Men han erklærte seg som motstander av Arbeiderpartiets flørt med kommunismen.

Pappa Harald likte ikke sønnens befatning med Arbeiderpartiet, som han mente ville hemme sønnens karriere som politiembetsmann. Etter avtjent verneplikt fikk han stilling som politifullmektig i Kristiansand og senere i Oslo. Riisnæs' karriere var godt i gjenge, og han hadde meldt seg ut av Arbeiderpartiet. Han var partiløs.

Søsterens ord i denne forbindelse var profetisk: «Nåde oss den dagen Sverre finner sitt parti.» Samtidig som Riisnæs utøvde sitt embete, ble han kjent som et fyllesvin. Han nøyde seg ikke med en drink i ny og ne; når han først drakk, greide han ikke å stoppe før han var døddrukken.

I 1931 fikk han sitt første vikariat som statsadvokat, først i Skien, senere i Buskerud og Oppland. Det var her, i 1936, Sverre Riisnæs opplevde noe som preget ham resten av livet. Han førte en sak mot en gjeng unge NS-medlemmer som hadde begått innbrudd hos Leo Trotskij, som året før hadde fått asyl i Norge.

Brekket skjedde i leiligheten som Trotskij og hans frue disponerte i Heradsbygda utenfor Hønefoss.

Riisnæs var aktor, tøff i trynet og sparte ikke på kruttet. Han sammenlignet de tiltalte NS-medlemmene med «mormoner, bigamister og anarkister» med «unorsk, fremmed mentalitet». Etter denne saken var Riisnæs' lite påaktet i NS-kretser.

Hans reaksjon på denne antipatien sier litt om hans mangel på mot og ryggrad: Han ble rett og slett redd - og hysterisk. Hans kone kunne ikke huske å ha sett ham så nedfor siden han true truet med selvmord som 17-åring.

Hysterisk

9. april 1940 fikk Riisnæs nerver. Ikke fordi tyskerne invaderte landet, men fordi Quisling og NS forsøkte statskupp.

Riisnæs løp forvirret rundt i sin hage på Ullern. Naboen hans hørte et stønn og ytringen: «Nu er det ute med meg». Han fryktet gjengjeldelse fra -36. Til tross for angstriene fungerte Riisnæs som statsadvokat i ukene fremover.

Men i månedsskiftet juni/juli - da tyskerne hadde vært her en stund, Terboven var varm i trøya, Paris var falt og nazismen virket som fremtidens ideologi - snudde Riisnæs kappen med vinden og meldte seg til tjeneste på Quislings kontor. 6. juli var han medlem av NS. Sverre Riisnæs var blitt nazist - til rett tid. Snart var han statsråd i Quislings regjering.

Riisnæs gikk til verket med liv og lyst - og i full mundur: Hirduniform, blanke støvler og bandolær. Riisnæs blir en minister etter tyskerne smak, han går med på domstolsreformer med tanke på å legge nordmenn i tyske «rør». Ganske snart er også politietaten nazifisert.

Riisnæs var i mangt og meget en hysterisk mann, som så rødt da han fikk øye på røde toppluer, som han mente var tegn på utbrudd av bolsjevisme og Moskva-sympati. En morsom historie fra 1943: Riisnæs og en politikaptein i bil på vei til Holmestrand. Politikapteinen sitter og halvsover da Riisnæs plutselig skriker. «Stans! Stans! Staaans!»

Kapteinen tror det er attentat på gang og skriker «ut av bilen». Han og sjåføren kaster seg ut, ned i veigrøfta ¿ de tar ladegrep på pistolene sine. Riisnæs blir stående på veien og venter på ei jente som kommer syklende. Hun har rød topplue på; underlig midt på sommeren, men hun er neppe mer enn 12 år. Riisnæs insisterer på å ta henne med i bilen. Der holder han et forvirrende ideologisk foredrag hun ikke skjønner det dugg av.

Ved ankomst politikammeret greier noen andre politifok å få til en smidig løsning. Piken blir kjørt tilbake til sykkelen sin. Og hun fikk ikke vite at hun var anholdt av selveste justisministeren.

Bøddel

1942 var året da justisminister Riisnæs for alvor rotet det til for seg. Han var sjefen for det som i ettertid er blitt kalt «det svarteste kapitlet i det norske politis historie »: 767 jøder ble arrestert og sendt til utryddelsesleirer i Polen.

Dagen etter en av arrestasjonene skrev Riisnæs til politiminister Jonas Lie: «Men no gjør vi det av med jødene og det ettertrykkelig». Han fikk rett, av de 767 overlevde bare 26. Politiembetsmann Gunnar Eilifsen var degradert til politifullmektig etter at han i 1941 meldte seg ut av NS.

Og da han som leder for Oslo-politiets krimavdeling fikk beskjed om å avgi fem menn til arrestasjon av fem unge kvinner som ikke hadde møtt til arbeidstjeneste, nektet han. Terboven ble forbannet og mente at Eilifsen straks burde dømmes til døden.

Riisnæs påpekte at det ikke fantes lovhjemmel for slikt, hvoretter Terboven forlangte en ny lov i full fart og opprettelse av en helt ny domstol: Politites særdomstol. Riisnæs slo hælene sammen. Gunnar Eilifsen ble henrettet 16. august 1943.

Nå begynte Riisnæs å bli redd. Han hadde masse blod på hendene og hans drøm om et pangermansk storrike med ham selv i en sentral rolle var i ferd med å smuldre hen. Han begynte å bli desperat.

Han gråt om nettene og hans kone måtte trøste ham. Han skyldte på Jonas Lie og Quisling i Eilifsensaken. Han gjenopptok gamle drikkevaner og mistet tidvis all dømmekraft, som da han på Ernst hotell i Kristiansand fektet med en pistol og på flekken dømte portieren til ti års fengsel fordi denne - i henhold til hotellreglementet - nektet Riisnæs champis.

Det gikk nedoverbakke med Riisnæs. Han drakk sent og tidlig - og dyttet i seg store mengder piller. Og det ble verre: Morgenen 8. februar 1945 slår Hjemmefronten til i Blinderveien. Statspolitisjef Karl A. Marthinsen, «Norges Heinrich Himmler», kommer kjørende i sin tjenestebil.

Han sitter foran, i passasjersetet. Ut i veien hopper hjemmefrontgutta og peprer Marthinsen. Han dør.

Riisnæs tar dette tungt. Marthinsen var hans venn og meningsfelle. Rikskommisar Terboven blir grinete og foreslår henrettelse av 50 nordmenn. Det blir 28. Eksekusjonspelotongen består av politifolk.

Sverre Riisnæs i ganske beruset tilstand er til stede på Akershus under henrettelsene. Justisministeren ikke bare ser på, han retter sin tjenestepistol mot de dømte og skyter.

«Vill og hvesende»

11. mai 1945: Riisnæs blir kjørt rett fra Skallum gård til arresten i Møllergaten 19. Nå er han ikke lenger justisminister. Han er krigsforbryter. Utpå høsten foreligger tiltalebeslutningen. Den er signert høyesterettsadvokat og aktor i saken, Annæus Schjødt, og bærer bud om dødsdom.

Men ingen i Norge kan dømmes hvis det kan påvises sinnssykdom i gjerningsøyeblikket, selv om «gjerningsøyeblikket » har strukket seg over fem år. Gjennom sommeren 1945 hadde Riisnæs ukentlig hatt samtaler med de psykiatrisk sakkyndige Jon Leikvam og Johan Lofthus.

24. oktober blir dødsdommen over Quisling effektuert. Nyheten når også Riisnæs, som straks hengir seg til apati og dødsangst. Ifølge de psykiatrisk sakkyndige mistet Riisnæs virkelighetsgrepet en stund. Riisnæs uttrykte at Norge var styrt av Moskva, og han hevdet at han hadde sett selveste Stalin utenfor celledøren en kveld.

Han lanserte en hel rekke vrangforestillinger som Leikvam og Lofthus var tilbøyelig til å anføre som symptomer på galskap. Påtalemyndighetens plan var å fremstille Riisnæs for lagmannsretten i slutten av 1945. Men hans mentale situasjon ble oppfattet som et hinder. I stedet ble han fremstilt i forhørsretten - «vill og hvesende», ifølge avisene.

Det begynte å danne seg et bilde av Riisnæs som en gal mann. Dommeren leste opp kjennelsen som gikk ut på at tiltalte muligens var sinnssyk og måtte legges inn på asyl for nærmere observasjon. Riisnæs smilte bredt og lo.

Redd for månen

Riisnæs ble innlagt ved fengselssykehuset på Gaustad. De psykiatrisk sakkyndige syntes Riisnæs var et komplisert kasus. De snakket om «stemningslabil psykopat», men de snakket også om at hans sinnstilstand ved henrettelsen av 28 menn på Akershus ikke var verre enn at han kunne stilles til ansvar.

Legene så heller ikke bort fra at Riisnæs' tilstand simpelthen skyldtes frykt for dødsdom. Altså: Ikke mye å bli klok av. Selveste Ørnulv Ødegaard, ledende psykiater og direktør ved Gaustad, ble Riisnæs' nye lege. Han skred til verket med entusiasme. Han fikk hjelp av Jon Leikvam.

Ødegaard begynte å granske Riisnæs› familieforhold, hans forhold til kona. Riisnæs snakket villig vekk og etter hvert kom Ødegaard til at Riisnæs hadde en «tydelig homoseksuell tendens».

Riisnæs fortalte videre at han hadde angst for altaner, synåler og svarte katter, nonner og innsiden av kirker. Men mest av alt var han redd for at nymånen skulle skinne på ham - for da kunne han bli gal.

Som barn likte han ikke utedoer. Han var redd tarmen skulle falle ut og ryke. Tarm! Nå ble Ødegaard begeistret.

Riisnæs fortalte videre at han helt fra studiedagene hadde hatt et positivt forhold til avføring, om han i tørket tilstand oppbevarte i tobakkspunger og som han spiste som middel mot forstoppelse.

De to legene var oppglødd. Nå kunne de knytte et fint frem medord til sin pasient. Koprofagi - uvanen med å spise avføring.

Lurte alle

De to legene utelukket ikke at Riisnæs holdt dem for narr, og 28. oktober 1946 konkluderte de: Ikke sinnssyk, ikke mangelfullt utviklede sjelsevner i hans tid som justisminister. For tiden: Varig svekkede sjelsevner.

Riisnæs ble dødsredd og anket «dommen» til Den rettsmedisinske kommisjon, ledet av professor Gabriel Langfeldt, med medlemmene Ørnulv Ødegaard, Jon Leikvam, Johan Lofthus.

Det ble selvsagt en farseaktig behandling med disig konklusjon: På den ene siden oppviser Riisnæs trekk som tradisjonelt betegnes som psykopatiske. På den annen side er det et vurderingsspørsmål hvem som er psykopat i vanlig klinisk forstand. 3. juni startet straffesaken, som er blitt stående som en av norgeshistoriens underligste.

Riisnæs blir båret inn i salen av fire politifolk. Han skriker og skråler og ler, avbryter dommeren og holder et svare leven. Avisene fråtser. En dag kommer dette: Riisnæs hevder han var Hitlers etterfølger, etter Rudolf Hess. Aktor Annæus Schjødt er ikke i tvil om at Riisnæs spiller teater, simulerer gal.

Dommer Cappelen er fortvilet og vet verken ut eller inn. Aner ikke hva han skulle tro - galskap eller ei.

Så skjer dette: Dommer Cappelen forlater retten og ringer til psykiater Langfeldt. Innholdet i samtalen er ikke kjent, men man vet at begge var motstandere av dødsstraff.

Dessuten var Riisnæs og Langfeldt gamle venner; begge var interessert i rettspsykiatri, og Langfeldt hadde i forordet til sin lærebok i rettspsykiatri takket Riisnæs for faglige innspill.

Etterpå vender Cappelen tilbake til sitt dommersete og erklærer at saken skal avsluttes - uten dom. Riisnæs skulle undergis fortsatt psykiatrisk observasjon, helst ved Reitgjerdet sykehus. Det falt aldri noen dom over Riisnæs.

Han reddet skinnet ved at psykiatri og jus ble så grundig sammenrørt at man mistet helt oversikten over forholdet mellom premisser og konklusjon.

Ved flere anledninger etter rettssaken, sa Riisnæs: «I am the biggest simulant in the world».

I 1988 - rett før han døde - uttalte han offentlig at det var psykiaterne som reddet livet hans.

I avisintervju: «Jeg var heldig. De klarte ikke å få noen dom på meg. Jeg har mye å takke Jon Leikvam for.»

Les også:

Bankranerne som rystet Sverige

- Jeg er smartere enn Bill Gates

En seriemorder går løs langs denne veien

Denne saken ble første gang publisert 30/05 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.