Gruve i India:
Verdens verste arbeidsplass
Som eneste norske fotograf fikk Johnny Haglund pris i verdens mest prestisjetunge fotokonkurranse, World Press Photo. Vi Menns ekstremreporter har utallige tøffe jobber bak seg rundt om i verden, men verre enn den vi presenterer her, har han aldri gjort. Flere hundre meter under jorden i en usikret kullgruve ...
Klokken halv seks om morgenen beveger jeg meg mot et stort hull i terrenget. En eldre kar vinker min kjentmann og meg ned en vaklevoren trapp av bambus.
Vi forlater det skjøre morgenlyset. Alt rundt oss blir svart. Helt nederst blir jeg møtt av unge, møkkete fjes. De bare titter på meg, mens svetten renner ned i ansiktene deres og blander seg med kull og støv.
Jeg svetter ikke, jeg fryser. Det er to minusgrader og pokker så surt. Til tross for at dagen knapt har begynt, får jeg inntrykk av at disse guttene allerede har holdt på i timer.
- De begynner å arbeide klokka tre om natten, forteller kjentmannen min. Han vinker til seg en av de unge guttene, de veksler noen ord. Så nikker han til meg.
- Gopal sier han kan ta deg meg inn i gruven, men det må gjøres med en gang, sier han. Grunnen er enkel - ingen av gruveeierne i området ønsker besøk av journalister.
At det brukes unge gutter til å utføre farlig arbeid i disse traktene, er noe alle vet. Men for noen uker siden kom det fram at en guttunge døde i gruven (heller ikke noe nytt, dessverre).
Deler av gruvegangen raste, og gutten, som bare var 13 år gammel, ble klemt i hjel 200 meter under jorda. Eieren av gruven sendte to av kameratene til 13-åringen ned for å hente ham ut, samtidig som familien fikk 1500 kroner i kompensasjon.
Under vanlige omstendigheter ville saken dermed være ute av verden. Men akkurat denne gangen ble det litt oppstyr, barnearbeid er tross alt forbudt i India. Derfor er kullgruveeierne på vakt.
De ønsker for all del ikke mer negativ omtale nå, og har bannlyst journalister i gruvene. Men det er utrolig hvor mange dører noen få rupier kan åpne...
Les også:
Ekstrem rasfare
Jeg tar på meg hjelm og lykt, like etterpå er jeg omgitt av evig mørke. Gopal har ikke samme utstyr - bare en dårlig stavlykt som henger i en strikk på hodet hans.
Jeg forstår raskt hvorfor gruveeierne i området foretrekker smågutter som arbeidskraft. På det høyeste er gruva en halv meter fra tak til gulv.
Gopal er neppe mer enn 1,55 høy, og myk som en katt. Jeg er en 1,85 og ikke akkurat noe slangemenneske. Med armer og bein åler jeg meg etter Gopal, mens jeg dytter min lille Pelicase med kamerautstyr foran meg.
Lengre og lengre inn i det svarte helvetet. Etter hvert blir det tyngre å puste. I lysstrålen min konstaterer jeg at det er er enn oksygenfattig luft jeg trekker ned i lungene. En blanding av sot og fuktighet danser som en tjukk grøt foran meg.
Hvor langt skal vi, undrer jeg bekymret. Det jeg puster inn er ikke det verste. Kullgruvene her i Jaintia-åsene er beryktet for å være ekstremt rasfarlige.
Men det er ingen vits i å spørre Gopal hvor langt det er igjen, for han kan ikke engang si «nei» på engelsk. Men jeg sliter med å holde følge. Og jeg må for all del ikke miste Gopal av syne.
Denne gruven er en labyrint av utgravde tunneler og passasjer. Jeg har ingen mulighet til å finne veien tilbake på egen hånd.
Barneslave
Etter en halvtime hører jeg endelig svake lyder. Godt er det, for jeg er helt gåen. Det er så trangt at jeg enkelte steder ikke kan løfte hodet høyere enn noen centimeter før jeg stanger i taket.
Selv om jeg har en sterk lampe på hodet, svelger det svarte kullet og den tunge luften nesten alt lyset. Heldigvis er jeg ikke plaget av klaustrofobi.
- Sånn ser Helvete ut, tenker jeg i mitt stille sinn. Så dukker de første arbeiderne opp og forsterker den følelsen. De ligger sidelengs eller sitter halvveis på huk i en forkrøplet stilling og hugger ut klump for klump med kull. Kroppene er svarte av fuktighet, kull og svette.
Noen er menn tidlig i 20-årene. Andre er unge gutter på rundt 13-14 år. Og noen er enda yngre. Som Dorje. Han ligger i en krok og hugger ut kull. Jeg spør på dårlig hindi hvor gammel han er. Gutten ser litt engstelig på meg, titter på Gopal, og stammer fram: -18...?
Men Dorje er maks 12 år. Mest sannsynlig bare ti. Senere får jeg vite at Dorje ble solgt av sin nepalske familie til eieren av denne gruven. Gutten er rett og slett en barneslave.
Ved siden av arbeiderne står små, lave traller av tre, som de skal fylle opp med kull. En ni til ti timers arbeidsdag gir arbeiderne rundt 450 rupier (ca. 52 kr), ifølge min kjentmann.
Så er det Gopals tur til å arbeide. Han skal ikke hugge, for oppgavene her nede er delte. Noen hugger kull, mens andre trekker kjerrene med kullet ut og inn av gruva.
Gopal og hans likemenn tjener ca. seks kr for hver tralle de trekker. Ingen lett jobb, for en tralle full av kull veier rundt 80 kilo og skal trekkes et par hundre meter gjennom denne trange labyrinten.
Dynamitt
Jeg tar mine bilder og etter noen timer er jeg rimelig klar for å se himmelen igjen. Jeg kan ikke annet enn å føle med de stakkars unge guttene. De er dømt til et liv i helvete, uten å ha gjort det minste galt.
Men jeg begynner å få kraftig hodepine og er kvalm, det bekymrer meg. Det brenner ulmebranner i det underjordiske kullet mange steder. Dette frigjør farlige gasser som svoveldioksid og nitrogenoksider.
Straks Gopal kommer tilbake fra en tralletur, signaliserer jeg at Haglund begynner å bli desperat etter å trekke frisk luft.
Akkurat da skjer det jeg fryktet mest av alt: En dynamittladning går av et eller annet sted og hele gruva rister. Stein faller ned fra veggene, jeg er sikker på at hele greia skal kollapse.
- Er det her jeg skal dø, raser det gjennom hodet mitt. Jeg ser åpenbart helt skrekkslagen ut, for når Gopal lyser mot meg, ler han rått.
- Enda godt jeg kan spre litt glede her nede, tenker jeg med redselen pumpende som gift gjennom kroppen.
Les også:
Elven med de mange overraskelser
Denne saken ble første gang publisert 02/05 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.