I guyanas regnskog
Gullgraverne som frykter Jens
Gullgraverne i Guyana er hyggelige og gjestfrie til de får vite at jeg er nordmann. Da blir de sinte og hevder at statsminister Jens Stoltenberg vil ta fra dem levebrødet.
Et stort arr åpenbarer seg i den ellers så massive og uberørte jungelen. The White Hole, Det Hvite Hullet, som stedet så treffende heter, består av leire, sølevann, trestubber, sand og steiner.
Midt i denne herligheten står menn og arbeider. Store og små groper er blitt fylt av brunt vann, som med stor kraft blir pumpet gjennom slanger opp til karer som spyler veggene i de kraterlignende hullene.
Veggene kollapser gradvis, blander seg med vannet og renner tilbake til midten av hullet. Omtrent midt i gropa, ved siden av den ekstremt støyende pumpa, står en mann med gjørmevann til livet.
Han har den farligste jobben av dem alle. Han styrer innsuget til pumpa. Maskinen pumper vann og slam opp av gropa og over på en renne av «gullmatter».
- Er det gull i slammet, blir det meste liggende igjen i disse mattene, sier Roger.
Han forklarer hvorfor jobben er risikabel: - Røret jeg styrer, og som suger opp slammet, har en slik styrke at hvis jeg får beinet borti innsuget, knekker det som en fyrstikk, sier han.
Plutselig ler han. Kom nettopp på en «morsom» episode:
- En av arbeiderne på naboskjerpet klarte å sette baken mot innsuget for noen måneder tilbake.
Gutta merket det ikke med en gang, for han sto jo med gjørme til brystet. De så bare at mannen ble litt bleik om nebbet, samtidig som pumpa sluttet å pumpe vann.
- Først da det havnet noen meter med tarmer på gullmattene, forsto de hva som hadde skjedd. Roger ler så han nesten mister kontroll over plastrøret. Så stopper latteren brått.
- Ja, den har drept noen gullgravere, medgir han.
Les også:
Fiendtlige
Jeg har møtt gullgravere mange steder i verden, og det har vært klare likhetstrekk ved dem alle. Harde karer, tøff og farlig jobb, landsbyer som oppstår i isolerte strøk hvor prostitusjon, vold og kriminalitet regjerer. Og ikke minst - uendelig mange knuste drømmer.
Men her, i Guyanas regnskog, er det annerledes.
For det første: Gullgraverne, som for øvrig kalles porkknockers, er usedvanlig hyggelige. De møter meg med smil, ikke den mistenksomheten jeg er vant til fra andre gullgraversamfunn.
Jeg kan faktisk vandre uforstyrret rundt med mitt kamera, helt til noe merkelig skjer. Noen av dem undrer hvor jeg kommer fra.
Når jeg nevner Norge i slike sammenhenger, må jeg vanligvis også si Europa, for knapt noen har hørt om vårt lille land. Slik er det ikke her. Straks jeg forteller at jeg er fra Norge, blir folk både sure og sinte.
- Han Stoltenberg er en banditt, sier en av karene og ser meg hatsk i øynene.
Han hevder at Stoltenberg og Norge forsøker å ta jobbene fra Guyanas gullgravere.
- De sitter der i sine fancy hjem med slips og dress, god inntekt og barn som er garantert skolegang, og tråkker på fattige og hardt arbeidende mennesker som oss, sier en annen gullgraver.
Nå står det plutselig 10-12 karer rundt meg. Alle er sinte. På Stoltenberg, Norge og meg, fordi jeg er nordmann. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Og det føles ikke bra. Men jeg vet hvorfor.
I 2009 tegnet Norge en intensjonsavtale om økonomisk støtte for bevaring av Guyanas regnskog. Fram til 2015 kan denne støtten komme opp i hele 1,5 milliarder kroner.
Forutsetningen er at Guyana opprettholder den svært lave avskogningsprosenten landet har. Det er her gullgraverne frykter for sin arbeidsplass.
Gullgraving krever at skog blir hugget ned, og det har jo «Stoltenberg og han andre, Sol-et-eller-annet, sagt at vi skal slutte med», forfekter karene hissig. Jeg prøver å forklare at dette overhodet ikke er Norges intensjoner.
- Norge ønsker å stoppe de store aktørene, de som hugger ned områder på ti fotballbaner om dagen. Det dere driver med, er i så liten skala at det ikke har noen betydning for skogen eller miljøet i det hele tatt.
Dere har ingenting å frykte fra Norge, roper jeg så diplomatisk og overbevisende jeg kan. Karene titter på hverandre, og med litt hjelp av kjentmannen min kjøper de forklaringen.
Men det herlige er at jeg faktisk ikke farer med løgn. For det er også en av ulikhetene her i forhold til andre gullgravere i tilsvarende land: The porkknockers er - utrolig nok - miljøvennlige...
Må ha litt spenning...
Kvikksølv er vanligvis et stort problem i andre gullgraversamfunn. Ikke her. Myndighetene i Guyana har gitt gullgraverne utstyr til å behandle kvikksølv både som arbeidsverktøy og som avfall.
Men selv før de fikk dette utstyret, blir jeg fortalt at de brukte en type blader da de separerte gull, jord og stein. Disse bladene absorberte det overflødige kvikksølvet, slik at ikke noe forsvant ut i naturen.
Dessuten er det forbudt å lense vann fra en slik grop full av slam og gjørme og ut i en elv.
- Regnskogens elver blir så misfarget samtidig som faren for forurensning øker, derfor tillater vi ikke det, blir jeg samme kveld fortalt av guvernøren Señor Bell.
Han forteller videre at når et område i jungelen er tømt for gull og gullgraverne går videre, planter de trær i det store arret. Etter få år er jungelen tilbake i full blomst. Dessuten finnes det et slags gullgraverpoliti i Guyana - Mining Officiers.
De kontrollerer kvikksølvbehandlingen og at ikke noe sølevann havner i en ren jungelelv. Men deres viktigste oppgave er å sjekke at det ikke graves for dype hull i bakken.
- Jo dypere et hull er, dess større er sjansen for at hele gropen skal kollapse, advarer Bell. Han innrømmer at altfor mange porkknockers er blitt begravd levende.
- Men nå dør ikke mer enn 10-15 menn i året, sier han stolt.
- I hele Guyana, undrer jeg?
- Eehh, nei, bare her ved The White Hole, svarer Bell litt oppgitt og legger til:
- Gutta må jo ha litt spenning i hverdagen... Hva Bell forteller må selvsagt tas med en klype salt, for jeg blir også fortalt om utstrakt korrupsjon blant gullgravepolitiet, drap mellom gullgravere på grunn av konflikt om skjerp, kvikksølvforurensning og masse annet som hører et gullgraversamfunn til.
Men her er i alle fall intensjonene gode.
Ikke alt gull skinner
I den nærliggende byen Mahdia bor det nærmere 8000 mennesker. Med unntak av en håndfull indianere lever samtlige av gullgraving og alt den genererer av jobber.
En av dem er Chockey. En svær, tjukk og smilende kar. Chockey er tydeligvis litt belest, for han bare smiler av oppstyret jeg opplevde rundt min nasjonalitet.
- Disse karene er født med træl i hendene og svette i panna, så jobbe, det kan de. Men lese...? Nei, nei.
Chockey står i en gate og drikker vodka - midt på dagen. Han kjører en dyr bil, deler ut tips med rund hånd til dem som henter is til drinkene hans og legger ikke akkurat skjul på at han er ganske velbeslått.
- Gullrushet til disse jungelområdene startet rundt 1911, forteller han og drar et par historier om hvor vilt og lovløst det var i gamle dager. Nå hevder han det er trygt, men ikke så veldig lukrativt.
- Hver gang jeg selger gullet mitt, må jeg betale skatt, klager han, før han med et stort smil røper en aldri så liten hemmelighet:
- Det finnes andre måter å tjene penger på... - I vårt naboland Brasil er det millioner av single kvinner, og mange av dem trenger en jobb. Samtidig finnes det her tusener av gullgravere, som ikke har sett kona og familien på uker eller måneder.
Tjukken humrer mens han forteller om alle kvinnene han har «berget» over grensen og «hjulpet » videre i livet med både «jobb og bopel».
- Ikke alt gull skinner, avslutter Chockey og gulper nedpå nok en vodka.
Les også:
Elven med de mange overraskelser
Denne saken ble første gang publisert 24/04 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.