Ville redde faren:
Anne Marie ble gestaposjefens elskerinne
Anne Marie Breien ble Gestaposjef Siegfried Fehmers elskerinne for å redde faren fra tysk fangenskap. Siden reddet hun 90 andre fanger.
Juni 1945. Anne Marie Breien blir arrestert som Gestaposjef Siegfried Fehmers elskerinne. Vil hun virkelig bli dømt for landssvik - til tross for at hun reddet faren og nesten 90 andre motstandskjempere fra tysk fangenskap?
Mai 1942. Anne Marie står utenfor Victoria Terrasse, Gestapos beryktede hovedkvarter i Oslo. Hvordan skal hun klare å komme seg forbi alle vaktene og helt inn til Siegfried Fehmer?
Anne Maries far Roald Breien er distriktssjef for Milorg i Øvre Buskerud. Helt siden han ble arrestert natt til 8. januar samme år, har den blonde 26-åringen spekulert på hvordan hun kan få ham ut av tyskernes klør.
Hvis faren sprekker under avhør, risikerer en rekke motstandsfolk i distriktet å bli arrestert, deriblant Anne Maries eldste bror. Faren vil få dødsstraff. Anne Marie må få ham ut.
Til sist bestemmer hun seg for å henvende seg direkte til Gestaposjefen. Men det er ikke enkelt å få møte Fehmer. Etter å ha søkt skriftlig en rekke ganger, mister Anne Marie tålmodigheten. Hun drar til Victoria Terrasse. Hun skal få Fehmer i tale. Til VG mange år senere forklarte hun:
- Jeg løp forbi vakten. Jeg skal til Fehmer! ropte jeg og regnet med at han ikke ville skyte meg når jeg sa Fehmers navn.
Breien kommer seg uskadd inn, men må forbi flere vakter. Hun bruker et bøttekott til dekningssted.
Fehmer sjarmeres
Til slutt står hun foran Fehmers kontor. Kanskje blir 31-åringen imponert over at en ung kvinne har klart å komme seg forbi alle vaktene. Kanskje blir han blendet av hennes skjønnhet. Han inviterer henne i hvert fall inn.
Av Fehmer får hun vite at faren vil bli dømt til døden hvis beskyldningene mot ham bevises.
Men Anne Marie skjønner at hun sitter på det alle beste kortet. Fehmer er blitt sjarmert. Utover sommeren møtes de to en rekke ganger og diskuterer både politikk og personlige forhold. Allerede i september skjer det Anne Marie har drømt om: Faren blir satt fri.
Nå er hun i en kinkig situasjon. Hun kjenner fortsatt mange som sitter fengslet. Fehmer er ikke en kontakt hun bør gi slipp på hvis hun vil hjelpe flere fengslede nordmenn.
På tross av at hun vet hun vil miste mange venner, opprettholder Anne Marie kontakten med Fehmer.
Det er sagt om Fehmer at kvinner var hans akilleshæl. Utrolig nok får Anne Marie raskt satt fri alle som ble arrestert samtidig med faren. Hun får også løslatt venner av familien. Hun besøker fanger på Akershus fengsel og blir en viktig kurer.
Forfatteren Sigurd Evensmo er blant dem Breien får løslatt. Kona Randi har senere beskrevet Anne Marie slik:
«Anne Marie var ung og vakker, med lyst hår og blå øyne, intelligent og slagferdig, og i besittelse av utbredt humoristisk sans Hun gikk i bresjen for alle dem som oppsøkte henne og ba om hjelp.»
Ekteparet Evensmo skulle senere forsøke å hjelpe Anne Marie i rettsoppgjøret etter krigen, og de oppkalte sin yngste datter etter henne.
Anne Marie får løslatt oppunder 90 fanger fra tyskernes fangenskap. Hun klarer å få bedret soningsforholdene for mange andre. Ryktet om henne sprer seg, og hun får stadig flere henvendelser.
Ektemannen får nok
I påska 1943 blir Knut Reidar Bergwitz-Larsen løslatt ved Anne Maries hjelp. Han blir hennes viktigste kontakt i hjemmefronten. Fra nå av rapporterer hun regelmessig alt hun hører i Victoria Terrasse og i samtalene med Fehmer.
Blant annet varsler hun om planlagte aksjoner mot hjemmefronten. Dessverre blir de ikke alltid tatt alvorlig. Som da tyskerne slår til mot en av Milorgs viktigste radiosendere, «Cornkrake» på Nesodden like utenfor Oslo. Anne Marie varsler to ganger om den forestående aksjonen. Men om kvelden 4. juli 1944 aksjonerer Gestapo. Fehmer selv leder aksjonen. Alle de tre operatørene blir drept. Fehmer blir skadet.
Det er ikke bare folk flest som reagerer på den vakre kvinnens omgang med fienden. Ektemannen Kjell Langballe klarer ikke å forsone seg med konas stadige møter med den velbygde tyskeren. Anne Marie har skjønt hvor mye hun kan utrette gjennom Fehmer, og argumenterer med at man må sette den slags hensyn til side.
Men Breien har innrømmet at hun fikk en viss sympati for Fehmer. Til sist ble situasjonen uutholdelig for Langballe, og høsten 1944 skilte de to lag.
Forholdet til Fehmer har hittil vært på det vennskapelige plan. Nå begynner de å møtes i hennes leilighet, og det blir åpenbart at tyskeren ønsker noe mer. Men Fehmer skjønner at Anne Marie vil få store problemer hvis de utvikler et kjærlighetsforhold. Oppunder jul i 1944 vil han derfor bryte kontakten.
Blir elskere
Men Anne Marie har vært igjennom sine kvaler. «Jeg hadde for lengst tatt mitt standpunkt og kunne ikke lenger tenke meg å gi opp mitt arbeid.»
Breien blir Fehmers elskerinne og trapper samtidig opp sitt motstandsarbeid. I høyeste grad en risikosport. Hun får enda større innflytelse, og det er et mysterium at den svært intelligente Gestapo-lederen ikke skjønte hva Anne Marie drev på med.
Breien forblir på Victoria Terrasse helt til krigens slutt. Hun vil gjøre alt hun kan for å forhindre at Gestapo og SS fortsetter kampen i Norge etter Tysklands kapitulasjon. Natt til 8. mai 1945 fungerer hun som mellomkvinne mellom Fehmer og ledelsen i Hjemmefronten.
Stemningen er ganske uhyggelig denne siste natten. Det koker i gatene utenfor, og det singler i glass. Tidlig om morgenen ringer Anne Marie til sin fetter og ber ham hente henne i bil. Hun føler det ikke er mer hun kan gjøre. Hun tar farvel med Fehmer, vel vitende om at dette vil være ett av deres aller siste møter.
Fehmer blir senere arrestert etter å ha forsøkt å kle seg ut som menig tysk soldat. «Er De Max Manus?» skal han ha spurt da han ble arrestert av to norske motstandsmenn.
Anne Marie reiser til venner i Kristiansand i de lykkelige maidagene, men gleden skal ikke vare. Hun får raskt høre at tungt bevæpnede briter og heimevernsfolk har møtt opp på hennes bopel i Oslo for å arrestere «Fehmers elskerinne, fru Langballe». Foreldre og slektninger opplever rassiaer.
Breien melder seg straks til landssvikavdelinga i Kristiansand, der hun blir arrestert. Samtidig pågår en intens kamp blant kontaktene i hjemmefronten for å få henne renvasket. Breien slipper fri og reiser til Oslo, men blir arrestert på nytt og føres til Akershus.
«Det var en underlig følelse å bli ført som fange til Akershus etter at jeg i tre år hadde trasket den samme veien i alle slags illegale ærend for mine landsmenn.»
Forfølges av rykter
Anne Marie slipper raskt ut igjen, men opplever en fiendtlig holdning både fra politifolk og andre nordmenn. Til sist klarer Breiens støttespillere å samle hele 34 gode attester fra motstandsfolk. Men politiet nekter å frafalle tiltalen om landssvik.
Først halvannet år etter krigens slutt blir saken endelig henlagt, men den lange ventetiden er en stor belastning for Anne Marie. Ryktene forfølger henne også etter henleggelsen.
I juni 1947 må hun igjennom en opprivende rettssak. Nå er det Fehmer som skal stå til rette. Gestapisten og torturisten er en av landets mest forhatte menn. Anne Marie er forsvarets hovedvitne. Randi Evensmo husker henne slik:
«Rank og modig sto hun i vitneboksen og uttalte seg rolig og klart om de saker hvor han beviselig hadde vist andre sider. Hun visste hva hun utsatte seg for overfor journalistenes jag etter avsløringer, men hennes uredde og ærlige opptreden avfødte respekt og beundring.»
Anne Maries følelser må være blandet. En del av Fehmers ugjerninger er nok ukjent for henne. Samtidig har Fehmer stilt opp for henne og familien en rekke ganger. Hun føler nok at hun skylder ham å si sannheten i vitneboksen. Har hun også følelser for denne landsfienden?
Fehmer blir dømt til døden og skutt på Akershus festning 16. mars 1948.
Anne Marie får ingen heltestatus for sin krigsinnsats. To ganger må hun flykte fra ryktene til USA. Hun opplever også å få sparken på grunn av mistenksomhet.
Først i 1981 blir hun omsider tildelt krigspensjon. Endelig får hun en formell aksept fra staten for sin enestående krigsinnsats. Men noen krigsmedalje for de 90 fangene hun reddet, får hun aldri.
Denne saken ble første gang publisert 17/02 2012, og sist oppdatert 29/09 2020.
