Han er ansvarlig for terrorbombeberedskapen i Norge

Det var noe som ikke stemte med veibomben.

Dette var den femte kontingenten til Afghanistan for patruljeføreren Aril (33). Før det hadde han tjenestegjort i Irak og Makedonia, foruten 12 år med å uskadeliggjøre miner og bomber under vann i Norge.

Den lange erfaringen med å uskadeliggjøre skarpe bomber har lært Aril og de andre patruljeførerne hvordan hver eneste veibombemaker i Afghanistan har sin egen signatur i måten de konstruerer sprengladningene på. Bare ved å studere mekanismen kan han se om konstruktøren er keivhendt eller ikke.

Nå stakk han forsiktig med bajonetten i grusen rundt artillerigranaten som lå delvis nedgravd på grusveien i Khwaja Kinti vest for Meymane, bare kalt K2 blant soldatene.

Han reagerte på at den hadde vært så lett å oppdage. Kanskje var det ikke soldatene som var målet, men ham, eksperten?

Den 40 kilo tunge beskyttelsesdrakten lå igjen i Ivecoen. Siden soldatene var under beskytning, var det viktigere å kunne løpe raskt i dekning hvis skuddene ble for nærgående. Bomberoboten var sendt inn først, men de kunne ikke ofre den.

Antagelsen var riktig. Etter litt forsiktig pirking oppdaget han trykkplaten som granaten hvilte på. Under den igjen en mindre sprengladning som ville gå av når den norske operatøren løftet vekk granaten.

Les også:

Hoppet ned i verdens dypeste grotte

- Livsdrømmen ble til et mareritt

Nåløyet

- Det var en ny erfaring at det var jeg som var målet, forteller Aril. Vi treffer ham på marinebasen Haakonsvern der også Minedykkerkommandoen holder til, et år etter at han fikk uskadeliggjort sprengladningen. Løytnanten er for tiden patruljefører for et av teamene som har ansvaret for uskadeliggjøring av terrorbomber i Norge. På fire timers varsel skal de kunne rykke ut for å bistå politiet hvor som helst i landet. I en periode er han også fagleder for utvelgelsen av aspiranter til Minedykkerkommandoen.

Med kun et trettitalls operatører er Minedykkerkommandoen et lite miljø hvor nåløyet er trangt for å komme inn.

Egentlig skulle reportasjen handlet om den beinharde utvelgelsen, men årets opptaksprøve ble stanset dagen i forveien. Da var bare to kandidater igjen.

- Mens flere andre avdelinger har fokus på selvstendige enere, er vi ute etter folk som fungerer i team. Med bare to igjen, var det ikke noen vits i å fortsette. Det er faktisk første gang i historien at det har skjedd, konstaterer Aril.

- Hva er det egentlig som foregår inne i hodet ditt når du skrur på en bombe som er laget for å blåse deg til himmels?

- Du føler deg nokså ensom når du går fram til bomben. Målet er å bli så fokusert at du kommer inn i en slags mental boble. At vi ble beskutt i K2, føltes mest bare som et irritasjonsmoment.

- Hadde det ikke vært enklere å plassere en sprengladning med roboten på bomben og fyre av på sikker avstand?

- Det ville vært langt mindre farlig. Men samtidig en katastrofe for fremtiden. Noe av det viktigste vi gjør er å samle bevismateriale og studere hvordan sprengladningen er bygget opp. Kreativiteten er stor, og det gjelder å holde tritt med utviklingen. I dette tilfellet oppdaget vi ytterligere tre bomber som var lagt ut på samme måte. Til slutt endte det med at selve bombefabrikken ble avslørt.

Det hører med til historien at de lokale afghanske bombemakerne lever farlig de også. Ved ett tilfelle kom patruljen over et hull i veien med kroppsdeler spredt rundt. Ladningen hadde gått av under utplasseringen.

- Kunne dere ha uskadeliggjort bomben i Regjeringskvartalet i sommer dersom den var blitt oppdaget på forhånd?

- Å desarmere utløsermekanismen, hadde vært helt uproblematisk. Den største utfordringen ville vært tiden vi hadde til rådighet før det smalt.

Miner på venteliste

For ti år siden besto hverdagen for minedykkerne i å rykke ut for å uskadeliggjøre bomber og sjøminer fra krigens dager som fortsatt finnes i rikt monn langs kysten.

- Rundt 100 skarpe oppdrag i året har vært vanlig, forteller sjefen for Dykker- og froskemannsenteret, kommandørkaptein Morten Andreas Høvik.

Han legger til at behovet for å ta seg av krigsetterlatenskaper her hjemme fortsatt er like stort, men på grunn av bidraget i Afghanistan er antall oppdrag i Norge halvert.

- Finner noen en flybombe i byparken, blir den tatt med en gang. En mine på 30 meters dyp havner nok på ventelisten, sier han.

Minedykkerkommandoens to egne skip ble utrangert og senket som sjømål for noen år tilbake. I dag er det en pansret Iveco i Meymane som har overtatt navnet KNM Sarpen fra det ene fartøyet.

Allerede i 2002, da det bare var 300 utenlandske soldater i Kabul, var Minedykkerkommandoen det første norske bidraget. Siden den gang har bruken av improviserte bomber, såkalte IED-er, bokstavelig talt eksplodert. I dag står IED-er for 70 % av ISAF-styrkens tap. Seks av ti omkomne norske soldater skyldes veibomber.

- At det kan være en risikofylt karriere å bli minedykker, er ikke noe vi legger skjul på, tvert imot, forteller Høvik.

- Hvordan har dere klart dere i ti år uten tap?

- Vi velger ut folk med gode grunnholdninger, trener med de store og skjønner vår egen begrensning. Vi tar aldri snarveier verken med veibomber eller dykkertabeller.

For de heldige som kommer seg gjennom utvelgelsen, er veien til fullverdig operatør fortsatt lang. Den første tiden brukes på dykkerutdannelsen. Etter drøyt to år er man kvalifisert for skarpe oppdrag. Først etter ytterligere et par år er man kommet langt nok til å legge hånden på skarpe IED-er. Da har operatørene underveis gått kurs i å lage sine egne improviserte terrorbomber for å lære hvordan fienden tenker.

I trykktank

Lyden av luft som blir presset inn i trykktanken, hveser infernalsk samtidig som trommehinnene verker. Vi klemmer igjen neseborene og blåser for harde livet før dybdemåleren stanser på 60 meter.

Jeg har takket ja til tilbudet om å kjenne litt av grunnutdanningen som minedykker på kroppen.

For å bli dus med å ha vann over hodet, startet vi med fridykking i den 18 meter dype oppstigningstanken.

På syv meters dyp hadde jeg fått nok, mens Aril fortsatte helt ned til bunns og opp i igjen på en lungefull med luft.

Nå har vi syv minutter til rådighet på 60 meters dyp i trykkammeret før vi må starte en halv times gradvis oppstigning for å unngå dykkersyke med nitrogenbobler i blodet som kan gi livstruende blodpropp.

Her ned på dypet er egentlig alt fryd og gammen, selv om luften er blitt varm og fuktig mens ballongen vi hadde med inn er skrumpet inn til en tredel av størrelsen. Den oksygenrike luften kjennes tykk og tung å puste, og når jeg snakker, blir jeg overrasket over å høre min egen Donald Duck-stemme.

Nå begynner alt å bli morsomt for alvor. Selv Aril og makkeren Vidar ler og fniser av det meste. Dette er jo like trivelig som å være på puben. Kan vi ikke gå dypere?

- Dybderus. Nitrogenet på dypet gir samme virkningen som å drikke seg full, forklarer Aril før luften blir kald og fylt av tåke, en indikator på at luften blir tynnere. Vi er på vei opp igjen.

- Husk at du ikke kan fly hjem før om 12 timer dersom du ikke skal risikere bobler i blodet, formaner dykkerlegen. Men moroa er ikke over. Nå skal vi prøve selve dykkerutrustningen som minedykkerne bruker. Vi vandrer over i det nye idrettsbygget som blant annet kan skilte med et fem meter dypt olympisk basseng av rustfritt stål som skal tåle slitasjen fra spesialsoldatene.

Pusteapparatet er forskjellig fra det sportsdykkerne bruker ved at man puster i et lukket system for ikke å slippe ut avslørende luftbober under vannet. Luften, som består av tre ganger så mye oksygen som normalt, går gjennom en pustebelg hvor en filterpatron renser ut CO¿ fra den brukte luften.

I tillegg er apparatet umagnetisk og støysvakt for ikke å utløse sprengladninger.

På land føles vekten av «ryggsekken» som et halvt tonn. Under vann i bassenget er jeg vektløs.

Vidar gir et lynkurs i hvordan justeringsventilen fungerer for å få nøytral oppdrift, og dermed bærer det ut i den dype delen av bassenget.

Etter en halv time under vann er det bare å konstatere at det faktisk er gøy å være minedykker. I hvert fall så lenge man ikke skal skru på bomber og sprengstoff nede i dypet.

Les også:

Missilet som treffer hver gang

Slik ble Abramovich Russlands rikeste

Passasjerene fra helvete

Denne saken ble første gang publisert 24/01 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.