En gang var Sahara et paradis:
På sporet av en tapt tid
Dagens Sahara er knusktørr. Men sånn har det ikke alltid vært. Fotograf George Steinmetz har funnet sporene etter fruktbare epoker, da menneskene befolket vidstrakte regnskoger.
Vinden får fart over de enorme slettene her i det sørlige Libya - i hjertet av Sahara. Endeløse slettelandskap domineres av stein, grus og sand i alle retninger, og menneskene har for lengst trukket nordover, til Middelhavskysten.
95 % av Libyas landområde er ørken. Men det fantes en tid da disse slettene blomstret. Da det falt masse regn over det nordlige Afrika.
Den tyske fotografen Georg Steinmetz har vært på oppdagelsesreise i Fezzan-regionen - på sporet av en tapt tid.
Les også:
Hoppet ned i verdens dypeste grotte
Eldgammelt vann
Fra luften kan det se ut som en falsk oase, man kan nesten lure på om det hele bare er en luftspeiling. Svart ørkensand omgir en sirkel i landskapet, og inne i sirkelen kan man skimte fjellformasjoner - og vann!
Men det er ikke en luftspeiling fotograf Steinmetz har fanget fra luften - det er et gammelt vulkankrater. Og oppe i krateret har små innsjøer kommet til overflaten. Hvordan i all verden kom det vannet dit, her renner ingen elver, og det regner nesten aldri?
Ikke nå nei, men det gjorde det før. Vannet i Namus-krateret er regn som falt for flere tusen år siden - da klimaet på Jorden var helt annerledes. For 130 000 år siden var Sahara en fruktbar savanne med rikelig tilgang på regnvann. De første menneskene kom hit da, og de var jegere og samlere.
For 70 000 år siden sluttet det å regne, og da forsvant også menneskene. Men både regnet og menneskene kom tilbake, sammen med løver, elefanter og neshorn. Før alt forsvant - igjen.
Sahara-pumpa
Denne flyttingen ut og inn av Nord-Afrika kalles «The Saharan pump» - og det er klimaet som styrer det hele. Akkurat nå er vi inne i en tørr periode. Det er «bare» 5000 år siden den siste våte perioden forsvant i Sahara.
Med den forsvant elver og innsjøer, og også levevilkårene for de fleste mennesker og dyrearter. Den siste sivilisasjonen som kloret seg fast, kalles Garaman-sivilisasjonen, som levde av jordbruk tilknyttet oasene - de siste innsjøene etter den våte perioden.
De bygde underjordiske vannkanaler som tappet av grunnvannet, og tillot dem å dyrke hvete, rug, dadler og oliven. Men til slutt tok også det «fossile vannet» slutt, og med det kollapset også Garaman-sivilisasjonen.
Millitære anlegg
Nå er det 1500 år siden garamanerne forsvant, men Fezzan-regionen er slett ikke folketom. Den største byen i området, Sabha, har over 100 000 innbyggere, og har vokst mye de siste årene.
Det er en militærstasjon nær byen, og ryktene skal ha det til at Muammar Gaddafi skal ha forsøkt å utvikle atomvåpen her. Men den nå drepte diktatoren hadde også flere fredelige prosjekter på gang i regionen: Utgravingen av akvedukter og menneskebygde vannveier, som henter opp grunnvannet under Sahara-ørkenen, har pågått lenge.
Tanken er å blåse nytt liv til regionen og få ørkenen til å blomstre. Så spørs det om de nye lederne i Tripoli vil fortsette der Gaddafi ble tvunget til å slippe, eller om sanden igjen vil viske ut menneskenes spor i hjertet av Sahara.
Les også:
- Livsdrømmen ble til et mareritt
Motekonsulent som trener submission wrestling
Denne saken ble første gang publisert 20/01 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.