«Berserk» mot Sydpolen:
– Livsdrømmen ble til et mareritt
Berserk seilte hedersseilas for Roald Amundsens 100 årsjubileum gjennom Nordvestpassasjen og mot Sydpolen. Ekspedisjonen startet i Arktis 2009 og tidlig februar 2011 ankom Berserk kysten av McMurdo-sundet. Den korte antarktiske sommeren er på hell og isforholdene optimale for å seile inn i legendenes farvann.
Berserk lå oppankret i naturhavnene rundt Ernst M Shakeltons vinterkvarter.
Imotsetning til Falcon Scott var Shacelton en god sjømann som forstod viktigheten av å velge en base nære gode naturhavner som gir le for skip og mannskap.
- Her er det faen meg perfekt" utbrøt Kaptein Gisle fornøyd der lyden av kjetting og anker hamret i havbunn le av land. Mannskapet hamret is av båten etter en ramsalt seilas over Ross - sørishavet, hvor isbelter og isnende oversjøer er regelen - ikke unntaket.
Arbeidslisten var enorm. Små menn i majestetisk natur hamret is av dekk og utstyr, klargjorde, og la siste planer før Ekspedisjonen skulle deles opp i ett pollag og ett båtlag
Den viktigste oppgaven å finne god beskyttelse for fartøyet i beskyttelse for alle vindretninger var fullbyrdet. " Hold Fast" skrev Lenny i kartet og merket en rød ring rundt Berserks nye base og mulige overvintringshavn. Dernest sovnet vi utmattelsens tunge søvn.
Les også:
En helt vanlig milliardærbolig
Morgen 10.2 viste Antarktis seg fra sin beste side. Dresskledde keiserpingviner tittet på oss fra isbiter som duvet forbi og solen stod høyt over mount "Terror" og smilte mot oss.
Det var perfekt vær for å seile de siste milene til havets Sørligste slutt i Mc Murdo Sundet. Robert serverte sin spesialrett bestående av Egg, Bacon og mors sjokoladekake og fikk dyttet i oss en energibombe av sukker og kakao.
- Vi har ingen tid å miste" sa jeg, men Tom Gisle hadde allerede lest tankene mine å begynt og hive anker.
Samuel gned søvnen ut av øynene, men vi gnukket alle godt i blikket da ett hvitt teppe med tallerkenis etterfulgt av hvit tung is dekket horisonten inn mot Ross Breen. Lenny skjøv is forut, Robert klatret i toppen av masta og gav retningsanvisninger mot de letteste isområdene.
Slakteren fra Alta dro opp turtallet i maskineriet og begynte å skyve is de siste milene med kurs mot Syd. Samuel og jeg pigget de siste beltene og grov frem rustningene til Sydpolfremstøtet, men lyden av skroget som jamret i tung is dro oss opp på dekk.
Dørken bulet og ristet, men kaldt stål presset nådeløst gjennom kraslende hvitt.
Slakteren fra Alta smilte skjevt, Robert jublet fra kråkereiret og Lenny sang sjømannsviser på ett gledesfylt dekk.
Det ble mye slalomkjøring og var tunge mil inn mot helårsisen, men etter en halv dag hadde vi passert Scotts vinterkvarter - Cape Evans og skimtet helårsisen - isråken utenfor MC Murdobasen. Amerikanernes isbryter hadde åpnet farvannet langs helårsisen, så Tom Gisle seilte oss enkelt til havets slutt ved foten av Ross breen. Midnattssolen lyste opp landskapet rosa og fyllte oss med en andektig stemning der pingvinene ønsket oss velkommen til helårsisen.
Longside slo Robert en salto ned på isen, mens Samuel og Lenny dro frem boret og lagde fortøyningsfester. Berserk trengte gode fester for å losse 5 tonn utstyr av dekk. Timene raste av sted i spektakulære omgivelser uten nattemørke. Det ble 48 søvnløse timer med lossing og ATVklargjøring. Mannskapet jobbet som et tysk krigsmakineri, og de eneste problemene var drivisen som rev løs fortøyningsfestene av isen og Lennys verkende tann.
Pingvinene kikket nysjerrig på oss, men kvakk til av arbeidshestene i stål, som vi kjørte ned på isen. Landekspedisjonen startet dårlig, og jeg ble molefunken da det viste seg at to batterier hadde sprukket av overfarten over Sørishavet og den ene ATV`n var livløs. Men med litt bjarnemekk så fikk vi banka maskineriet i gang og døpte jernhesten "Fram" etter den Norske polarskuta og "Endurance" etter Shackeltons familiemotto - "In endurance we conquer"..
Aller helst ville jeg ha med hunder da de er uovertruffne i Antarktisk ferdsel og kan spises når man blir sulten, men i 2011 er det dårlig klima for hunder i Antarktis. Ironisk nok valgte jeg modellen til Scottekspedisjonen, som brukte store ressurser på og utvikle mekaniske sleder til sitt Sydpolfremstøt. Men for dem startet det dårlig da den ene sleden gikk gjennom isen og sank allerede før den var kommet på det Antarktiske fastland. I dag er det Scotts modell som rbesørger hovedtransporten av fuel ned til Sydpolen - og årlig kjører enorme monstertrucks enorme mengder fuel fra Mc Murdosundet til Sydpolen over den Antarktiske "Highway", som kun mangler pølsebu.
Etter pakking og organisering av sleder, utstyrskontroll, utstyrskontroll og atter utstyrskontroll ble det en varm avskjeds seremoni imellom båtlag og landlaget. Jeg var stolt over mine skipskamerater som hadde vært igjennom de hardeste prøvelser for å nå til havets ytterste kant i syd. Det var sterke personligheter som gjorde bevisste valg for å leve.
Da kavalleriet var klargjort med 7 sleder fullastet med utstyr serverte Robert mors sjokoladekake, som en siste smak av hjemme før vi skulle deles opp og ta fatt på krevende oppgaver.
Samuel fant i siste liten ut at han hadde glemt å kjøpe ullsokker og lurte på om han kunne få byttet bort gitaren sin med noen skikkelige sokker. Robert gav Samuel sine ullsokker, som han hadde fått strikket av kjærlighet av sin bestemor fra Skoklavika i Lofoten.
Han var raus. Robert ville helst være på Sydpollaget selv, men forstod min og kaptein Gisles ønske om å ha den mest erfarne riggeren, islosen, berserkmatrosen og dykkeren om bord i båten. Hver mann var tildelt sin oppgave som enhver ekspedisjon krever, med de beste menn på riktig plass. Jeg rakte Robert FRAM banneret som skulle heises i riggen. "Robert" / Oksens sterke vilje og lojalitet var like hard som Nansens egen professoravhandling: "Fram eller død". Nansens motto handlet stikk i strid med fjellvettregelen om å snu i tide, og begrunnet suksessen for sine bedrifter med fraværet av en retrettlinje. "Man må fokusere og putte all energi i og komme FRAM, fremfor å se seg tilbake", uttrykte Nansen, med den begrunnelse at retrett vil være et enkelt valg når man blir våt på tærne.
- Ta vare, ropte jeg idet Berserk slapp loss av iskanten.
- Kjør hardt, sa Robert.
- Det viktigste er og komme hele hjem igjen og FRAM for Norge" ropte Gisle idet vi vinket avskjed.
Det føltes rart å se Berserk seile uten meg, men jeg likte holdningen til mannskapet som vinket oss farvel. "Vi spiser den feiteste først hvis vi må overvintre, så det gjelder å rasjonere"! lo Robert der Tom Gisle styrte båten ut mellom isflakene.
Da båten forsvant av synet ble det stille der små menn forberedte seg for stor natur. "Nå merker jeg at jeg er litt nervøs" flirte Samuel og lurte på hvordan han best kunne stuve pizza for poltur. Det føltes fantastisk å kjøre fra helårsisen til "tierra fierma" og den historiske porten til Antarktis. Det var et hælvetes slit å få flere tusen kg last fra havis til fastland, men omsider stod vi på Rossbreen og kunne ta fatt på den lange reisen mot Sydpolen.
I godværet med hvit horisont og majestetiske fjell føltes det som å kjøre inn i evigheten. Det føltes som å kjøre på månen, men hverdagen oppover mot polplatået var monoton, dirrende og vibrerende dager i motvind avbrutt av dytting av fastkjørte Atv`r, sikring og søketurer for og unngå bresprekker. "It`s along way to the top if you want to Rock`n Roll" spelte Ghettoblasteren til kulda sugde ut stømmen av høytalerne.
Tempoet raste avgårde i imponerende 25 - 50 km / t avhengig av føret, og vi gjorde god nytte av Amerikanernes highway. I godværet var det ingen grunn til søvn og døgnene skled av sted i islandskapet. Kommunikasjonsplattformen med Berserk / kaptein Gisle dreide seg om status og planer, som i ankerområdet / basecampen var og holde fast i nærheten av Shakeltons hytte. Ekspedisjonen forløp nesten for enkelt selv om det var seint på året. De varslet om gode isforhold, god ankerplass og at Gisle hadde trukket den verkende tanna til Lenny med en nebbtang. Vår engelske mann ville helst til Mc Murdobasen for å sjekke kjeften hos en tannlege og forhåpentligvis treffe ei vakker pingvinteller.
På isen kjempet jernhestene seg trofast fremover, og nærmest lekte seg i skarp kontrast til den harde hverdagen som møtte Scott og hans menn. De sleit med hester og gamle øk inn mot Sydpolen. Ubrukelige hover brøt gjennom isen, og svetten ble til en rustning av is på de stakkars dyrene som tidlig frøs til døde på engelskmennenes tungvinte transportmetode - "Man howling", bestående av menn som dro sledene. Nøkkelen til Amundsens sukksee var overlevelsesteknikken han hadde lært av inuittene gjennom 3 vintre i Norvestpassasjen, og hundespann som effektivt og raskt dro de norske pioneerene over isen til Sydpolen. I tillegg hadde han ett mannskap som var de beste sønner av Norge som kunne oppdrives med imponerende kvaliteter få kan måle seg med den dag i dag.
Vår største utfordring var å holde ghettoblasteren i live, og fordele edle dråper nøysomt med økonomisk kjøring over enorme avstander bestående av is, sne, breesprekker og skavler. Jernhestene i stål hadde intet mindre enn imponert, men bensinen måtte rasjoneres strengt, fordi det er langt til nærmeste bensinstasjon i Antarktis.
Den 20.2.2011 var godværet avløst av hvitt, hvitt og atter hvitt i alle horisonter. Whiteout lå som tåke omkring oss og begrenset all sikt til ett minimum i en storm som raste over polarplateauet.
21.2.2011. Ulende vind og - 50°C.
Det var en verdig dag for å hedre landshelten Roald Amundsen.
Frosten beit i kinn og bein der snømassene blåste horisontalt. Små menn kravlet av jamrende mekaniske jernhester som klaget, klang og sleit i kulda. De måtte holdes i live og for all del ikke stoppe i den bitende frosten. Samuel dro flaggborgen ut fra sleden, og ble nesten dratt overende av hylende vind.
Det var noe riktig der Rødt, hvitt og blått med Framfanen vaiet stolt i vinden, side om side med sjørøver banneret.
Amundsens politisk ukorrekte erobringer av Nordvestpassasjen og Sydpolen satte fjellandet Norge i den polare eliteserie en tid da det unge Kongeriket bevisst forsøkte og skaffe seg en posisjon og identitet i verden. Lenge hadde vi blitt overskygget av danske og svenske unionsherrer, men tidlig på 1900 tallet var det slutt. Hvis verden ikke hadde fått øynene opp for fjellfolket i annerledeslandet i Nord, så våknet de i 1911 da punkeren og oppdageren Roald Amundsen lurte Konge, Statsminister, Regjering og Storting ved å karre til seg farkost, ekspedisjonsmidler og penger til en polarekspedisjon som skulle til Nordishavet.
Men istedenfor seilte motsatt retning for og utfordre Britenes Falcon Scott i tidenes kappløp til Sydpolen. Få kan forstå presset Amundsen satte seg selv og sine menn ut for da han på eget iniativ satset liv, lemmer, mannskap og sitt ettermæle for å vise at han var den som skulle beseire Sydpolen. I det storstilte polarkappløpet med Scott knuste Amundsen den engelske storebror, og fjernet all tvil om Norge som polarnasjon. Han degraderte Falcon Scott til postbud med brevet sitt på Sydpolen. Men Scott nådde aldri tilbake.
Flaggene slo vakkert i vinden og stod i skarp kontrast til "whiteout" tilværelsen rundt oss.
- For Berserkgutta, ropte Samuel!!!
- Hassel. Wisting, Bjaaland, og Roald Amundsen. Sønner av Norge - Vi takker dere! ropte jeg i vinden og plantet flagget i isen, men jubileumsfesten ble ikke som vi hadde planlagt.
Stemmene blåste bort i vinden, og vi hadde nok med å holde ekspedisjonen i gang i uværet.
Dessuten hadde jeg en snikende dårlig følelse. Jeg hadde forsøkt å ringe moderskipet Berserk, men fikk ingen kontakt. Vi startet returen, men været gjorde det umulig å bevege seg.
22.2. måtte vi grave oss ned for å søke ly av været og det var for kaldt til at jeg fikk liv i sattelittelefonene. Vi la oss til å hvile, men jeg fikk ingen søvn.
Tankene gikk til Berserk og mangelen på kontakt. Noe var galt, men jeg kunne ikke sette ord på hva. Ved første skybrudd fortsatte vi returen i medvind og raste av sted i full fart mot depotene og moderskipet, men kontakten uteble. Til slutt fikk jeg kontakt og beskjeden hjemme var den verste i mitt liv. Berserk hadde aktivisert nødpeilesenderen, og livsdrømmen hadde blitt til ett mareritt.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 12/01 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.