Rev av seg håndjerna med rå kraft

Den forsiden i VG har brent seg fast i nordmenns hukommelse. Sven-Eirik Utsi (43), raneren med morderblikket, var mannen du aller minst ville støte på i en mørk bakgate. Eller midt på lyse dagen, for den saks skyld.

- Det er jo en del av greia i det miljøet. Være steinhard. Jeg tror til og med politiet var litt redd meg. En gang satt jeg bak i en fangetransport, på vei fra ett fengsel til et annet. Jeg ville leke litt med vokterne, og begynte å bende og vri på håndjernene. Til slutt kom jeg løs. Du skulle sett trynene på de gutta da jeg steg ut av bilen, slo armene til siden og ropte BØ! Ha-ha!

Les også:

Naken general spilte fotball med fiendenes hoder

Morder avslørt av tatovering

Flyktet fra fire voktere

De hadde all mulig grunn til å skjelve i knærne, vokterne. Utsi hadde nemlig et rykte. Et fortjent sådan. En gang han kjedet seg i fengselet, bestemte han seg for å fake en ryggskade. For å komme på legevakta i Oslo.

- Det var fire voktere som fulgte meg. Jeg klarte raskt å frigjøre meg fra de tre som fulgte meg inn til legen. Den fjerde som ventet utenfor, skubbet jeg unna. Så løp jeg. Men jeg kom ikke langt. Det tok bare noen minutter før hele Oslopolitiet var på beina.

Ola Stavnsborg er tidligere medlem av Beredskapstroppen. Han bekrefter at det alltid var storståhei når Utsi skulle pågripes.

- Det er ikke uvanlig at en sender ekstra mannskap når en har en kjeltring som er både sterk og villig til å bruke styrken, Utsi motsatte seg pågripelse hvis han kunne.

Kanskje var det det som til slutt endte Sven-Eirik Utsis kriminelle løpebane, en augustkveld i 2004. Politiet ventet på mannen de fryktet inne i banken på Jessheim, de hadde fått tips om det forestående ranet.

Da han kom, skjøt de med skarpt. Utsi ble truffet i hånda og låret, og et skudd sneiet hjelmen.

- Jeg hadde en klar følelse av at de skjøt for å drepe. Og de var jævlige nære å lykkes.

Mot alle odds

Det lå ikke i kortene at unge Sven-Eirik skulle bli en kriminell. Tvert imot, han hadde klart seg overraskende bra, oddsen tatt i betraktning.

Far var alkoholiker, og banket mor. Og barna. Mer enn én gang måtte Sven-Eirik rømme ut i kulda med lillebror og gjemme seg til onkelen kom og hentet dem.

- Til slutt orket ikke ho mor mer, og tok med seg lillebroren min og flyttet da jeg var ti. Den gang var jeg forbannet over at hun ikke tok med meg også, nå mener jeg hun skulle dratt mye før.

Første gangen han slo. Det ble en oppvekst der det gjaldt å overleve. Slåssing på skolen. Plageånder overalt.

- En bonde på en nabogård truet meg ved flere anledninger. Han skulle kaste meg i elva, og han rev av meg klærne og befølte meg i låven en gang jeg jobbet for ham. Men jeg tok aldri igjen. Ikke da.

Sven-Eirik holdt seg unna rus, han skulle i hvert fall ikke bli som faren. I stedet satset han på motocross og scootercross.

Han var et kjempetalent, blant de beste i Norge. Han hadde fått fabrikksponsing, og hadde en lysende karriere foran seg. Så kom 1. januar, 1990.

Skjebnesvanger hevn

- Fire unge gutter kommer hjem til meg, tre av dem er slektninger. De har jobbet på fiskebåten til den samme nabobonden som plagde meg så mye i oppveksten. Og så hadde han ikke betalt dem.

Vi bestemte oss for å stikke over og gi ham en lærepenge. Fike ham opp litt, få ham til å betale det han skyldte.

Naboen lukter lunta da han ser de fem komme, og lukker ikke opp døra. Som i stedet sparkes opp. Skjellsordene hagler. Det blir noen slag. Bonden vil ta igjen. Flere slag.

Da de unge mennene går, ligger bonden igjen på gulvet. Han dør senere av skadene.

- Juryen i lagmannsretten gråt da de hørte historien min. De mente ett år var passe straff. Lagdommerne ville også ha en mild straff, og var inne på å kalle det selvforsvar. Men det gikk ikke, siden vi oppsøkte ham, og ikke motsatt.

Utsi fikk to år av lagdommerne, men påtalemyndighetene mente det fortsatt var for mildt, og anket til Høyesterett. Der hadde de et helt annet syn på saken og omstendighetene.

De hevet straffen til fem år. Slik beseglet Høyesterett Sven Eirik Utsis skjebne:

- Med to år hadde jeg fått sone ferdig i kardemommefengselet i Vadsø, og gått rett ut til fast jobb og videre motorsykkelkarriere. I stedet ble jeg sendt til landsfengselet i Bergen. Eller høyskolen for kriminalitet, om du vil.

Krimkarusellen

Du rekker å få en del nye venner på fem år. Og alle Utsis nye venner hadde det til felles at de planla et større brekk - straks de slapp ut.

- Jeg kastet meg på karusellen, mine nye venner hadde masse opplegg på gang. Narkotika, torpedojobber, ran. Alt som genererte cash, var interessant.

På midten av 90-tallet var den såkalte Tveita-gjengen godt i gang med sin virksomhet. Utsi kom inn fra siden, ble med på noe, og kjørte andre opplegg ved siden av. Å gjøre et ran, handlet om å være godt forberedt.

- Du må ha informasjon. I Drammen hadde vi en mann på innsiden i en bank. Fikk vite at det var mest penger i hvelvet på mandager. Fikk vite om vaktrutene. Da vi slo til, var det et lynangrep. Men jeg var uheldig, og skar meg på en finger da vi slo oss gjennom en glassrute. Jeg tok nakkegrep på en bankansatt, og spurte om det var mer penger noe sted. Det kom blod på skjorta hans. Det skulle føre til at jeg senere var den første raneren i Norge som ble felt av DNA-bevis.

Flyktet til Brasil

Men Utsi og kompanjongen kom seg unna med 2,5 millioner kroner i sekken. De flyktet på motorsykler, opp Spiralen, og ut i Drammensmarka.

- Vi hadde lagt ut planker på forhånd, der det var bløte stier.

Ola Stavnsborg husker godt denne jakten. Politiet var ganske nære, men måtte gi opp da motorsykkelen dro til skogs.

- Jeg husker dere glapp for politiet, men visste faktisk ikke før nå at det var dere vi jaktet på. Dere kom dere jo unna. Utsi gliser.

- Men jeg skjønte at politiet luktet lunta, og jaktet på meg. Med 200 000 kroner i hver sko dro jeg til Brasil og levde herrens glade dager. Etter en stund måtte jeg imidlertid hjem og ordne en del ting, men skulle returnere til Brasil fra flyplassen i Göteborg. Da jeg satt og tygde på en hamburger i avgangshallen, kom plutselig en gjeng menn mot meg fra venstre - og det samme fra høyre. Jeg reiste meg, men da kom også flere menn midt imot. Min impuls var å sette meg til motverge. Men én av dem pekte på meg med pistol - og han skalv lett på armen. Jeg skjønte han var nervøs, og at skudd kunne komme til å løsne. Da strakk jeg henda i været, og tenkte at "ja, ja, det ble i hvert fall én tur til Brasil".

Skutt av politiet

Det gikk nedover for Utsi sommeren 2004, han fikk aldri i gang vaskefirmaet sitt. Han fikk ikke banklån, og slet med avdrag på huset. Han trengte cash. Raske cash.

Et kjapt ran kunne berge økonomien. Sammen med en partner plukket han ut en av DnBs filialer på Jessheim som et nokså soft mål.

- Det lå en møbelforretning vegg i vegg. I kjelleren var det en dør mellom de to lokalene, og den var lett å ta seg gjennom. Vi var flere netter inne i banken for å rekognosere, uten å gjøre anslag mot hvelvet.

Den natta ranet skulle skje, var imidlertid politiet på plass. Noen hadde tipset de om Utsis plan.

- Det ble løsnet minst fem, seks skudd, tre av dem traff meg. Jeg gikk rett i bakken og spredde armer og bein for at de skulle slutte å skyte. De ga seg ikke til kjenne før etter at de hadde skutt, de ga meg ingen mulighet til å overgi meg, slik instruksen sier. Jeg mener det var et regelrett drapsforsøk.

Utsi har gått flere runder i retten etterpå, for å få skytterne i tale.

- Jeg bryr meg ikke om navnet deres, de kan gjerne hete Ole, Dole og Doffen. Men jeg vil ha fram hendelsesforløpet, hva som egentlig skjedde i DnB-banken på Jessheim.

Fikk lån

Sven-Eirik Utsi hadde sonet ferdig i 2009. Og denne gangen har det gått bedre i friheten.

Han har startet et maskinfirma, som driver med trefelling, graving og sprenging. Det er nok ågjøre. Men det er tøft å ha et kjent rulleblad. Og et belastet navn:

- Jeg trengte lån til å kjøpe en ny lastebil, og saksbehandleren som satt med søknaden i banken, ringte og spurte om jeg var den Sven-Eirik Utsi. Det bekreftet jeg, og fortalte om mitt nye liv og mine planer.

Det ble stille en stund i den andre enden, så sa han OK, jeg skulle få lånet. Han måtte bare sjekke, sa han.

Akkurat det føltes som en veldig stor seier for meg. Han trodde på meg, og på planene mine i det lovlydige livet. For det å skifte navn er helt uaktuelt. Jeg står for den jeg er, og har sonet for det jeg har gjort.

Håp for den rusfrie

Det er nok av dem som rister på hodet når Utsi sier han har startet et nytt liv. Kanskje særlig politifolk.

Men eks-superspaner Johnny Brenna, som selv jaktet på Utsi på 90-tallet, har tro på ham:

- Sven-Eirik mener alvor, det har han allerede bevist de to årene siden han slapp ut. Han er ressurssterk, sta og bestemt. Og så er han rusfri. Det er en avgjørende grunn til at jeg tror på ham.

Rusa ekskriminelle som doper seg straks de er tilbake i friheten, faller nesten uten unntak tilbake i kriminaliteten.

- Dessuten er Sven-Eirik nå 43 år, og de fleste kriminelle mister noe av drivkraften når testosteronet gradvis forsvinner. Man blir eldre, rett og slett.

Det siste er imidlertid ikke Utsi enig i:

- Langt ifra. Jeg kunne fortsatt gjort mye dævelskap, og det dukker opp skumle planer i huet hele tida. Det er ikke alderen som gjør at jeg har forlatt den kriminelle løpebane. Men du kan ikke være litt kriminell. Det er enten eller. Derfor har jeg kuttet ut.

Og Utsi måinnrømme at selv om økonomien ikke er som den var, føles det litt godt:

- Det er deilig å kunne våkne om morgenen uten å tenke på hvor forfølgerne er, og hva som blir neste trekk. Det er faktisk veldig deilig.

Les også:

Anders lurte nigeriasvindlerne trill rundt

Et helvetes liv

Djevlenes sønner

Denne saken ble første gang publisert 02/12 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.