Lever på bunnen av Nordsjøen

Trykkammeret om bord på verdens største dykkeskip Skandi Arctic er både arbeidsplass, et hjem og samtidig et slags fengsel for nordsjødykkeren Einar Flaa de neste tre ukene.

De første to ukene går med til å jobbe på havbunnen med å koble sammen gassrørledningen fra Trollfeltet på 169 meters dyp utenfor Kollsnes. Men på grunn av den enorme trykkforandringen i kroppen hans, tar det en hel uke med gradvis dekomprimering i trykkammeret før han er i stand til å tåle det vanlige lufttrykket her på landjorda.

En brå ukontrollert oppstigning fra dette dypet ville fått blodet til å koke av gassbobler og medført døden i løpet av sekunder.

Dykkerne jobber i team på tre mann i dykkerklokken. To av dem jobber på utsiden. På videolinken fra de fjernstyrte undervannsfarkostene i vannet rundt dykkerne kan vi se hvordan de halvveis går, halvveis svømmer rundt på bunnen.

Hver mann har sin navlestreng bort til dykkerklokken som foruten pustegass også sørger for samband med overflaten. Nesten like viktig er varmtvannstilførselen til drakten. Heliox-gassen gjør at man fryser mye lettere, så vannet sørger for behagelig spatemperatur inne i drakten.

Tredjemann har jobben som "Bellman". Han oppholder seg på innsiden av dykkerklokken, klar til å hale inn gutta gjennom bunnluken hvis de skulle få problemer.

Les også:

Den farlige reisen til eventyrland

Her er rotter snaddermat

Big Brother

Jobben består i å sveise fast en tredje rørledning fra gassfeltet inn på koblingsstussen utenfor Statoilanlegget på Kollsnes i Øygarden. Her skal gass til en verdi av 230 millioner kroner i døgnet ilandføres når kranen åpnes.

For å unngå forsinkelser jobber man døgnkontinuerlig på havbunnen. Åtte timer arbeid, så 16 timer søvn og hvile for hvert av skiftene.

Totalt 24 dykkere, to av dem norske, resten briter og en svenske er samtidig i såkalt metning på dykkerskipet. Einar Flaa har akkurat utført sin andre arbeidsøkt nede på havbunnen.

Etter at han svømte tilbake inn i dykkerklokken, ble den heist om bord og koblet tilbake på trykkammerenheten som de tre på teamet deler.

Plassen til å bo, sove og spise på er ikke stort større en campingvogn, men det er allikevel et stort sprang i komfort på Skandi Arctic.

Tidligere delte dobbelt så mange på den samme plassen. Privatliv er det dårlig med. Hvert eneste hjørne av kammeret er videoovervåket av hensyn til sikkerheten til dykkerne.

Big Brother-tilværelsen er total med kamera selv på toalettet. På skjermen på kontrollrommet er imidlertid bildet hvitt. En av guttas privilegier er å få lov til å henge opp et flak med toalettpapir foran linsen for å gjøre sitt fornødne uten innsyn.

Hver gang en av dykkerne snakker, er det som å høre på et ekorn i en Disney-film.

Når trykket inne i kammeret er 16 ganger så høyt som på utsiden, blir vanlig luft tung som sirup å puste i. Dessuten blir nitrogenet giftig, slik at den er erstattet med helium som forvrenger stemmen. Jo dypere man skal dykke, jo lysere blir den.

- Man venner seg etter hvert til å forstå hva som blir sagt, selv når britene snakker med tykk skotsk aksent, forteller Flaa. For at jeg skal forstå hva han sier, snakker vi via en scrambler som gjør stemmen hans mørkere.

Likevel må jeg be ham gjenta flere ganger under samtalen.

- Føles det som å være i fengsel når du skal sitte der inne i tre uker?

- Fengsel har jeg aldri prøvd, så det vet jeg ikke, svarer Sunndalsøringen kjapt. Men han legger til at når man er mentalt innstilt på oppgaven på forhånd, går det greit. Han innrømmer at det er forskjell på de tre ukene.

Den siste uvirksomme uken med dekomprimering i kammeret er tilværelsen mest preget av å få tiden til å gå med nettsurfing, lesing og se på filmer.

- Da går tankene hjemover. Nå gleder jeg meg intenst til å treffe ungene, og ikke minst til å dra på hjortejakt i høstfjellet. Du kan si at kontrasten med å sitte her får meg til å verdsette livet hjemme i større grad enn ellers, forteller Einar Flaa.

De tre nye dykkerskipene i Nordsjøen har gjort livet lettere for dykkerne. Men fortsatt minner tilværelsen om livet på en romstasjon, helt fysisk avstengt fra livet på landjorda. I motsetning til astronauter, kan heller ikke metningsdykkerne returnere på kort varsel.

Kravet til dekompresjonstid er absolutt for å unngå helseskader eller i verste fall døden.

Veteraner

Selv den norske regjeringens statistikk over dødsfallene blant pionerdykkerne i Nordsjøen er noe usikker.

Den antar at 55 dykkere omkom under oppdrag i Nordsjøen fra 1967 til 1990. 17 skjedde på norsk sektor, og fem av de omkomne var nordmenn. Siden den gang har det skjedd minst fire dødsfall.

Det siste skjedde på britisk sektor i april. Ifølge Nordsjødykkeralliansen har ytterligere 16 norske dykkere begått eller forsøkt selvmord. På begynnelsen av 1990-tallet tok Statoil en policybeslutning om ikke å bruke dykkere mer på grunn av ulykker og helseskader. I stedet skulle ubemannede undervannsfarkoster (ROV-er) ta seg av det risikable arbeidet.

Etter at teknologien er blitt videreutviklet, gjorde oljeselskapene helomvending. I dag gjør ROV-ene de fleste rutinejobbene som inspeksjoner og renhold. Men for å gjennomføre de mer krevende jobbene er menneskedykkerne blitt uunnværlige igjen.

- Mange av de tidligere dykkeroperasjonene ville vært meningsløse i dag. En høytrykkspylingsjobb som vi ville brukt åtte timer på, gjør en undervannsrobot unna på en time i dag, forteller dykkerveteranen Jon Are Hvalbye.

Han er Statoils mann om bord som påser at dykkingen på dette prosjektet skjer etter gjeldende regler og krav. Da han begynte som dykker i 1983, hadde han 200 norske kollegaer.

Plutselig var det bare 12 mann igjen, de fleste med jobb på britisk sektor. Nå har etterspørselen etter dykkere i løpet av kort tid fått en ny boom.

- Betyr det at dykking med ett er blitt ufarlig?

- Du kan i hvert fall si at dykking har gått fra å være temmelig basic til å ta 20 årsutvikling i en jafs med de nye dykkerskipene, forteller Hvalbye.

Mens dykkerne i begynnelsen i større eller mindre grad var overlatt til seg selv for å løse arbeidsoperasjonene på havbunnen, er ingenting overlatt til tilfeldighetene på Skandi Arctic. Planleggingen av rørsveisingen startet for halvannet år siden, og hver eneste arbeidsoperasjon er planlagt i detalj.

Selve skipet fra operatørselskapet Technip til 1,5 milliarder kroner er dessuten utstyrt med dobbelt opp av alt viktig utstyr med både reserve maskinrom og reserve kommandobru hvis noe skulle svikte.

Selv om skipet skulle synke, har metningsdykkerne egen trykkammer-livbåt til å redde seg i. Flere pionerdykkere har hevdet at den første tiden var preget av kunnskapsløshet og stor risikovilje.

I klondykeperioden laget dykkerselskapene sine egne dykkertabeller i konkurransen om å komme seg fortest mulig opp fra havet. Den gang tok det gjerne 3-4 dager å komme seg opp fra 150 meters dyp. I dag tar det en uke. -

Begynnelsen var nok preget av at gründerne testet ut tabeller på seg selv for å se hvor fort man kunne komme opp noenlunde sikkert, sier Hvalbye. Han legger til at all dykking på norsk sokkel er pålagt å følge de samme tabellene.

Maksimal rutinemessig dykkedybde er satt til 180 meter, mens for eksempel på sokkelen utenfor Brasil er den satt til 300 meter.

- Har nordsjødykkerne fortsatt et risikoyrke?

- Nei, risikoen er ikke større for dykking enn for annet offshorearbeid. At det er høye lønninger som driver får folk til å velge yrket, mener Hvalbye er en myte.

- Den er etter min mening ikke god nok motivasjonsfaktor til å skulle utsette seg for belastningen med å bo i full isolasjon. Det har nok vært noen som prøvde én metningsperiode og fant ut at dette ikke var noe for dem.

Selv tilhører Hvalbye og Flaa en liten norsk gruppe som knapt har hatt noen rekruttering over en lang periode.

Med en snittalder på over 40 år er de fleste dykkerne veteraner, og det finnes faktisk noen aktive 60-åringer blant dem.

Les også:

På ville veier med Norges nye rallystjerne

Stripper ble bankraner

Ofrer livet for Kinas lengste fjellvei

Denne saken ble første gang publisert 04/11 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.