Skulle kidnappe Murdochs kone
Kidnappet feil dame
Kona til mediemilliardæren Rupert Murdoch skulle kidnappes. Men kidnapperne gjorde en bommert: De tok feil dame.
Etter en lang dag på kontoret kom redaktøren i den nå nedlagte skandaleavisen News of the World, Alick McKay, hjem til Arthur Road i Wimbledon, London.
Klokken var kvart på åtte, kvelden 29. desember 1969.
Til sin store forbauselse oppdaget McKay at ytterdøren til huset var ulåst. Dette var høyst uvanlig, for familien hadde hatt ubudne gjester bare noen uker i forveien. Alick og Muriel McKay hadde derfor avtalt at han skulle ringe på dørklokken på en bestemt måte, slik at hun visste at det var han som kom hjem.
Men i dag var det ingen som svarte da Alick McKay presset pekefingeren på dørklokken og trykket inn det avtalte antall ring. Han ropte flere ganger på kona, men fikk ikke svar.
Da han også så at det knitret og sprakte i noen vedkubber på peisen i det tomme huset, skjønte han at noe var alvorlig galt og kontaktet politiet.
Politiet rykket ut. De trykket opp løpesedler og store plakater med etterlysning ble delt ut til naboer og hengt opp i det fasjonable boligstrøket i sørvest-London.
Dagen etter ringte telefonen hjemme hos McKay:
- Vi er mafia M3. Vi prøvde å ta Rupert Murdochs kone. Vi klarte ikke å ta henne så vi tok din i stedet. Du må skaffe en million pund innen onsdag kveld, ellers dreper vi henne.
Det var den styrtrike australske mediemogulen Rupert Murdoch som eide skandaleavisen hvor McKay jobbet. Allerede på 1960-tallet var Murdoch en kontroversiell person som trengte en viss beskyttelse.
Han bodde derfor på hemmelig adresse når han oppholdt seg i London.
Pengesterke Murdoch og familien var et attraktivt mål for kidnappere. Det viste seg at for å finne det de trodde var Murdochs bopel i den engelske hovedstaden, bestemte kidnappere seg for å skygge mediekongens Rolls-Royce på vei hjem fra den kjente avisgaten Fleet Street.
Skjebnen ville det imidlertid slik at Murdoch hadde reist på juleferie med familien og overlatt den lekre doningen med privatsjåfør til Alick McKay.
Da kidnapperne fulgte Murdochs standsmessige bil, endte de derfor opp hos familien McKays hjem i Arthur Road i Wimbledon, like ved de verdensberømte tennisbanene.
Les også:
Resultatløst
Under den første samtalen fortalte kidnapperne også at et brev, skrevet av Muriel McKay selv, var blitt sendt som bevis på at hun fremdeles var i live.
Brevet kom neste morgen. Håndskriften var både rotete og ujevn og dessuten spredt utover hele arket, trolig fordi kvinnen hadde hatt bind for øynene.
"Vær så snill å få meg hjem. Jeg tenker på deg hele tiden. Hva har jeg gjort for å fortjene slik behandling", skrev Muriel McKay.
Til tross for den rotete håndskriften var Alick McKay sikker på at det var kona som hadde skrevet de desperate ordene.
Så ble det stille fra kidnapperne. Politiet fikk verken nye ledetråder eller instrukser fra kidnapperne å forholde seg til. Etterforskningsgruppen som var satt på saken hadde økt i omfang, og var nå en av de største etterforskningsenheter som noensinne hadde vært samlet i Storbritannia.
Resultatene var imidlertid like mangelfulle og fraværende som Muriel Mckay selv.
I et desperat forsøk på å finne henne, kontaktet familien den klarsynte hollenderen Gerard Croiset fra Utrecht. Han "så" Muriel McKay bli holdt fanget på en hvit gård, flere mil nord for London. Men om hun ikke ble funnet innen 14 dager ville hun være død, mente han.
Politiet bestemte seg for å lytte til hollenderen. Delvis fordi de ikke hadde noen bedre alternativer selv, men trolig også fordi FBI, som var blitt rådført i saken, var helt enige med det siste punktet i Croisets spådom.
Hundrevis av polititjenestemenn gjennomsøkte skogen Epping Forest nord for London. Alle gårder man kom over ble gjennomsøkt, men letingen var resultatløs.
Tragisk nok skulle det senere vise seg at kidnapperne bodde på en gård bare noen kilometer unna det området søket hadde begrenset seg til.
Skulle lure kidnapperne
Alick McKay henvendte seg til kidnapperne på ny via TV:
- Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å få min kone tilbake, bønnfalt han.
Redaktørens appell virket.
1. februar ringte kidnapperne igjen.
Denne gangen med klare instrukser om når og hvordan løsepengene skulle leveres. Kidnapperne forlangte at Alick og Muriels sønn Ian skulle frakte pengene.
Men det var en politimann i forkledning som reiste til det avtalte stedet. I tillegg dro også flere andre polititjenestemenn i sivil. Politiets tilstedeværelse var derimot ikke godt nok kamuflert og kidnapperne luktet lunten.
Kort tid etter ringte kidnapperne igjen. Tydelig irritert og med klare trusler om at de ikke ville bli holdt for narr igjen. Denne gangen forlangte stemmen at Alick McKay selv skulle bringe pengene sammen med datteren Dianne.
Igjen var det politifolk som spilte rollene. De ble fortalt at de skulle ta seg til Bishop Stortford like ved flyplassen Stanstead.
- Legg pengene i to kofferter ved en varebil som vil stå parkert ved bruktbilhandleren Gates Garage, lød instruksen.
Koffertene ble plassert som avtalt, stort sett med falske sedler som politiet hadde fått trykket opp.
Et par som var ute på kveldstur så imidlertid koffertene og rapporterte det mistenkelige funnet det til det lokale politiet, som på sin side ikke ante noe om saken. De rykket sporenstreks ut og beslagla koffertene før kidnapperne rakk å plukke dem opp.
Mistenkelig Volvo
Men selv om det andre forsøket på å overlevere løsepengene var like mislykket som det første, hadde en av spanerne sett noe mistenkelig. En mørk blå Volvo hadde flere ganger kjørt forbi koffertene med løsepengene og sakket farten hver gang den passerte de to koffertene.
Spaneren hadde notert nummeret på bilen. En rask sjekk av nummerskiltene, viste at bilen tilhørte en Arthur Hosein som bodde på gården Rooks Farm ved Stocking Pelham, i Hertfordshire.
Politiet bestemte seg for å slå til.
Neste morgen rullet store styrker inn på gårdstunet på Rooks Farm. Arthur og lillebroren Nizamodeen Hosein ble fullstendig overrumplet.
På gården fant politiet nesten alt de kunne drømme om for å sikre tekniske bevis mot brødrene. De fant boken med de perforerte sidene som var blitt brukt til å skrive Muriels brev til ektemannen.
De fant kart over stedet der kidnapperne første gang forlangte at løsepengene skulle leveres og de fant Arthur Hoseins fingeravtrykk på utpressingsbrevene.
Men det var én ting de ikke fant: Muriel Mckay. Eller rettere sagt liket av Muriel McKay, for nå regnet politiet med at den arme kvinnen var tatt av dage.
En teori, og sannsynligvis den som er blitt brukt oftest, går ut på at liket av Muriel McKay ble delt opp i biter og fôret til grisene på gården som igjen spiste rubbel og bit.
Skyldte på hverandre
Lik eller ei, politiet hadde sine gjerningsmenn. Rettssaken mot de to brødrene startet, mandag 14. september 1970, og brødrene skyldte på hverandre.
Arthur og broren Nizamodeen var begge født i Trinidad, men Arthur hadde flyttet til Storbritannia for å søke lykken i 1955. Broren Nizamodeen kom noen år senere.
- Arthur drømte om en storslagen tilværelse med rikdom og berømmelse og hadde lånt tungt for å kjøpe gården Rooks Farm i 1967.
Arthur oppdaget nok at det å være farget i London på den tiden kunne by på visse problemer og livet ble på ingen måter så glamorøst som han hadde trodd, sier Jones.
Med en hel haug av tekniske beviser tok det ikke lang tid for juryen å finne de to brødrene skyldige på alle tiltalepunker.
Arthur Hosein fikk fengsel på livstid for drapet på Muriel McKay. I tillegg fikk han 25 år ekstra for kidnapping, ytterligere 14 år for utpressing og ti år for trusler.
Broren Nizamodeen fikk nesten identisk straff, riktignok ti år mindre for den delen som omfattet kidnapping.
Drømmen om rikdom og fikk en brå slutt for Arthur Hosein. Det eneste han fikk var en lang fengselsstraff og senere et opphold på et mentalsykehus.
Les også:
Her fanger ørna en flaggerhund
Islamsk turistmekka i forandring
Denne saken ble første gang publisert 29/09 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.