Første møte med en hvit mann på 19 år

Den smale stripa av grus og leire skjærer en rett linje gjennom det eviggrønne teppet av regnskog. Myggen biter, varmen er intens og lufta så fuktig at jeg nesten kan drikke den.

- Vi er litt sent ute, forteller min kjentmann, Jacques. Han ser litt bekymret ut.

- Kongo er tryggere nå enn på veldig mange år, hevder han. Men han innrømmer at det fortsatt finnes områder hvor en hvit mann ikke bør dra hvis han har livet kjært.

Å kjøre bil i et avsidesliggende område i det nordøstlige Kongo etter mørkets frembrudd, står på den lange lista over ting jeg ikke bør gjøre i Kongo. Men vi har hatt biltrøbbel, så her er vi. Sjåføren kjører så fort veien tillater. Akkurat idet regnet begynner å hamre på biltaket, skimter jeg tre menn som kommer ut av de grønne, massive omgivelsene. I kledd mørke solbriller, militæruniformer og tunge automatvåpen står de plutselig foran oss og sperrer veien. Jacques er vanligvis av den rolige typen. Ikke nå.

Les også:

Tøffest av de tøffe: Navy Seals Team Six

Mafiahistorien full av drap - og kallenavn

- Oh my God, Elvis is back! Petter Northug i Las Vegas

Krigen

Krigene i Kongo, som startet i 1996 og sluttet i 2003, har kostet 4, 7 millioner liv. Kort fortalt begynte det da ADFL, en milits opprettet av Rwanda og Uganda og sponset av USA, ble stablet på beina for å styrte diktatoren Mobutu.

Mobuto hadde hatt makten i Kongo siden 1965 og ble karakterisert som en av verdens mest korrupte og brutale despoter. Laurent-Desiré Kabila ble satt til å lede ADFL, som i grove trekk besto av gutter fra landsbygda.

Borgerkrigen ble offisielt avsluttet i 2003, men å si at det da hersket fred i Kongo, er å ta hardt i. Under krigsårene sto militser, betalt av land som Angola, Zimbabwe, Uganda, Rwanda, Namibia, Tsjad og Sudan, på hver sin ås og kjempet hver sin kamp.

I tillegg kom etniske grupper, væpnet til tennene, som ville ha makt og økonomisk kontroll over sitt lille territorium. Da borgerkrigen var "over", dro ikke alle de bevæpnede mennene hjem igjen. Det ble fortsatt kjempet kamper blant annet i det østlige Kongo. Da Laurent Kabila ble myrdet i 2001, og sønnen Joseph tok over, fant andre militser også grunn til å plukke opp våpnene igjen. Så de som står foran oss og vifter med sine automatgeværer nå, kan være alt fra banditter til regjeringssoldater eller gerilja sponset av et ukjent land.

Ikke hyggelig

Vi stopper bilen på deres kommando.

Jeg innrømmer at jeg er livredd. Jeg har reist verden rundt i mange år og har vært i situasjoner som kunne ha kostet liv. Men gi meg heller sultne kannibaler, store haier og giftige slanger - gjerne samtidig - enn kamuflasjekledde menn med solbriller og tunge våpen på en regntung kveld midt i Kongos jungel.

Jeg hopper ut av bilen. Prøver å skjule frykten ved å smile og hilse, men vet hvor lite et menneskeliv er verdt i disse traktene. Jeg kan bli skutt fordi jeg sier "hei" på feil måte. De bare vifter med børsene og ber om papirer.

Et godt tegn, tenker jeg, for da er det neppe banditter eller opprørere. Så retter en av karene våpenet mot meg og spør på fransk om jeg har sigaretter. Akkurat da skjer det. Brått får jeg igjen for alt bryderiet det kostet meg å få til et møte med en av sjefene for den såkalte Statssikkerhetstjenesten før jeg la ut på denne reisen.

Jeg fikk nemlig beskjed av Jacques, lenge før jeg dro til Kongo, om å kjøpe med meg to flasker Chivas Regale.

- Presang og bestikkelse, sa Jacques, som også hadde bidratt med to hundre dollar i "gave" til denne mannen.

Til gjengjeld skrev han et brev til meg, som lyder noe slikt som: "Haglund og jeg er kamerater". Soldatene vet tydeligvis hvem denne karen er, for plutselig skinner hvite tenner i tussmørket.

- Det er farlig å reise her nå, bli med oss, insisterer den eldste av dem. Vi parkerer i veikanten. Ti minutter senere er vi i en liten landsby.

- Sov her til i morgen, så kan dere dra trygt videre, forteller sjefen.

Neste morgen tømmer jeg lommene for dollar. Soldatene er greie nok, men de må ha en "gave" for at de passet på oss.

Vi kan trygt reise videre.

Eventyr

Målet med min reise i Kongo er først og fremst å finne ut av hvordan landet ser ut bak alle overskriftene om krig, massevoldtekter, korrupsjon og selvsagt Moland og French.

For uansett hvilket rykte eller historie et land har, finnes det alltid en annen side. Alle menneskene i Kongo kan ikke være onde, korrupte og fulle av hat. Og selv om jeg så absolutt opplever de kjente sidene av Kongo, finner jeg også et land som best kan beskrives som paradis for dem som ønsker eventyr.

Å reise her er som å bevege seg tilbake i tid. Regnskogen er enorm og uberørt, og folket ukjent med mennesker fra min del av verden. Bak hvert jungelkratt oppdager jeg noe nytt, eller noe jeg aldri trodde jeg ville finne i disse traktene. Dessuten ramler jeg over underlige landsbyer i jungelens dyp...

Første på 19 år

Sørøst for Kisangani dukker noen enkle hytter opp i den tykke regnskogen. Til tross for at jeg er milevis unna hva vi nordmenn vil definere som sivilisasjon, har alle på seg klær. Til og med hagemøbler har de.

Det er innbyggerne tydeligvis stolte av, for jeg blir umiddelbart geleidet ned i en stol av massivt tre. Der blir jeg sittende ... og sittende.

- Vi må først møte høvdingen, forteller Jacques. Og han er visstnok langt unna.

Til tross for at vi er omringet av sikkert hundre unger og folk, er det ingen som snakker. De hvisker litt til hverandre og stirrer nysgjerrig på meg. Men hvis jeg møter øynene deres, ser de ned og løper. De yngste står helt bakerst med et skrekkslagent uttrykk i ansiktet. Godt over en time senere dukker en mann i slagstøvler og jakke opp.

Jeg hadde håpet på fjær i håret og et bein gjennom nesa, men nei, høvdingen i Ecokumo ser ikke spesiell ut. Men jeg ser tydeligvis veldig annerledes ut for ham.

- Vi har ikke hatt en hvit mann her siden 1992, forteller han og tar meg forsiktig i hånda.

Det går et slags "ooohhh" gjennom tilskuerne når han gjør det. Etter en lang og omstendelig samtale, hvor høvdingen stiller meg 100 spørsmål, gir han meg endelig tillatelse til å besøke landsbyen deres. Akkurat dette er viktig når jeg er på landsbygda i Kongo. Å bare trampe inn i en landsby uten høvdingens velsignelse, er i deres øyne respektløst og bør i verste fall straffes.

Jeg har til og med gaver i sekken, dermed brytes isen, i alle fall i forhold til de voksne. For ettersom det ikke har vært et hvitt menneske her på 19 år, har de aller fleste unge aldri sett en hvit mann før. Og mange av dem er livredde.

Indiana Jones

Nettopp slike opplevelser gjør at jeg til tider føler meg som selveste Indiana Jones når jeg seiler opp små elver, vandrer inn i regnskogen eller kjører bil på elendige jungelveier. Jeg er liksom alene om dette eventyret.

Det er ingen hvite å treffe utenfor de store byene. Bare uberørt jungel, hytter av pinner og leire ... og meg. Det er mange ting jeg stusser over. Først og fremst harmonien i menneskene jeg møter. Det antas at mer enn 20 millioner av Kongos innbyggere ble merket av krigen, og mange av dem jeg møter har grusomme historier å fortelle.

Likevel klarer jeg ikke å spore hat i øynene deres. Alt jeg ser er håp for fremtiden og takknemlighet for at de i øyeblikket kan leve i fred. Men den herlige stemningen jeg opplever i jungelen, står i sterk kontrast til byene jeg må innom. Særlig Kisangani.

Nakent triks

En kveld jeg er nede ved elvebredden i Kisangani, smetter plutselig nakne menn foran kameralinsa. Noen gutter og menn tar en kveldsvask noen titalls meter bak meg. Jeg passer selvsagt på ikke å rette kamera mot dem, men forgjeves, for plutselig ser jeg flere av dem i søkeren. De kjefter og skriker mot meg.

- Hvis du tar bilde av en naken mann, vil han forlange penger, forteller Jacques.

Han forklarer at enkelte derfor vil forsøke å smette inn i motivet mitt, for deretter å kreve penger fordi jeg tok bilder av dem nakne. Slike og tilsvarende episoder opplever jeg hele tiden straks jeg beveger meg ut av regnskogen. Alle vil ha penger av meg.

Enkelte steder står barn med utstrakte hender og roper "muzungu nzala" (hvit mann, jeg er sulten), mens kvinner og menn står ved siden av med et bedende blikk og klapper seg sultent på magen. Andre ganger er tiggingen mer aggressiv. Men av alt jeg opplever i Kongo, er det en ting som overskygger det meste: Korrupsjon!

Jeg skal fly innenriks med Hewa Bora Airways. Jeg tropper opp på flyplassen i Kisangani med en bag i hver arm og en stor kamerasekk på ryggen. Tre politimenn kommandere meg inn på et lite bakrom.

- Åpne alle bager og ta ut alt, beordrer den ene bryskt.

I stedet for å gjøre som mannen sier, fisker jeg fram seks dollar - to til hver av mennene. De putter sedlene i lomma, gir meg en militærhilsen og sier: Bon voyage, monsieur!

De åpnet ikke en eneste bag. Med andre ord: Skal du smugle atombomber om bord i et fly i Kongo, koster det deg rundt 35 kroner.

Denne saken ble første gang publisert 15/07 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.