Allahs diamanter

Svetten renner i strie strømmer fra Sanul Basris magre kropp. Han er omgitt av regn, mygg og leire, men etter mer enn 20 år på jakt etter jordens edleste steiner, er dette en helt vanlig hverdag for Sanul (46).

Han bare patter på den våte røyken sin, mens kroppen arbeider i et jevnt og trutt tempo. Mellom hvert spadetak hører jeg han mumle:

- Dette er god diamantsand...

Når jeg ser rundt meg, på all jord og leire, sand og søle, som er blitt snudd og gjennomsøkt i årevis på jakt etter Borneos diamanter, undrer jeg hvordan i all verden det fortsatt er mulig å finne noe som helst her?

- Vi finner diamanter hver dag, hevder derimot Sanul og trekker fram en liten, blinkende stein fra lomma.

- Vil du kjøpe?

Indonesias største

Cempaka er Indonesias største diamantgruve, ja, noen hevder den til og med er verdens største. Men det er vanskelig å si, for i motsetning til de fleste andre gruveområder av samme størrelse, står det intet stort firma bak Cempaka - men mange små. Dermed er det ingen som har full oversikt. Men de som kjenner området, hevder mer enn 1000 menn og kvinner daglig søker lykken i denne gjørmeverdenen.

- Vi er våre egne sjefer... til en viss grad, smiler Sanul når den første delen av arbeidsdagen hans er over. Da har han arbeidet i ni timer.

Det finnes over 100 arbeidslag i området, men alle lagene slutter å arbeide klokken fem... da går de fleste hjem til familiene sine.

Jeg husker godt møtet jeg hadde med diamantarbeiderne i Kongos regnskog i 2013 (Vi Menn nr. 02 - 2014). Der var banditter, korrupte politifolk og uærlige kollegaer et stort problem, så gruva måtte voktes 24 timer i døgnet.

- Når kommer vaktene hit, undrer jeg derfor?

Sanul gliser og rister på hodet. - Her trengs ingen vakter, etter klokken fem er gruva åpen for alle, hvem som helst kan da komme og grave etter diamanter.

- Ja, selv du kan søke lykken, påpeker Sanul og gjør seg klar for arbeidsøkt nummer to.

Når Sanul arbeider med laget sitt fra klokken 08 til 17, blir alle diamanter de finner, fordelt på følgende måte; 40 % går til eier av maskiner og redskap, 40 % til arbeiderne og 20 % til eieren av jorda de graver i.

- Men når jeg graver på egenhånd etter kl. 17, blir alt jeg finner mitt, forklarer Sanul med håpefull stemme. Sammen med en håndfull andre arbeidere står han derfor igjen i gjørmehavet og graver og vasker diamantsand til langt på kveld.

Allah «ryddet» opp

Da jeg besøkte Cempaka for første gang i 1996, var det dobbelt så mange som arbeidet her. Ikke bare det, den gang opplevde jeg en rekke barnearbeidere samtidig som historier om banditter og mafiavirksomhet florerte.

- Min far var med og fant den berømte 166, 75 karat tri-sakti diamanten i 1965 og jeg håper å finne en lignende, forteller Suheimi (50). Han er sjef for et arbeidslag og har jobbet her siden han var 15. Suheimi husker godt hvordan forholdene var her inntil for rundt ti år tilbake.

- Kjeltringer, barnearbeidere og mafia, forteller han og forklarer stolt hvem som har ryddet opp: - Allah!

- Dette er Allahs diamanter, så samtlige som jobber her må være gode muslimer og de må be en spesiell bønn hver dag før de begynner arbeidet, forkynner Suheimi med hendene rettet mot himmelen.

Diamant i underbuksa

Under mitt opphold i området bor jeg sammen med Sanul og familien hans bare et steinkast fra et av stedene hvor diamantutvinningen foregår. Dermed får jeg et ganske unikt innblikk i alt som foregår her. Og om diamantene tilhører Allah, og samtlige involverte i diamantbusinessen er trofaste muslimer, er det ikke bare fryd og gammen...

- Myndighetene har i flere år forsøkt å stenge av Cempaka, forklarer Sanul en fredag morgen. Dette er muslimenes hviledag og er den eneste dagen i uka gruveområdet er tomt for arbeidere.

- De hevder diamantutvinningen forurenser elver og drikkevann og ødelegger landskapet. Sanul forstår problemet, men undrer hva myndighetene vil gjøre med de over 1000 menneskene som da brått vil bli arbeidsledige?

- Men vi må være på vakt, hevder han og tror myndighetene følger med og vil bruke alle unnskyldninger de kan for å stenge av området. En grunn kan være mafia og banditter.

Derfor slår de veldig hardt ned på de som blir tatt for å stjele. Alle som er i et arbeidslag, plikter å dele alt de finner med sine kollegaer, men det hender de ikke gjør det.

- Da blir de sparket ut av både arbeidslaget og den lokale moskeen, forklarer Sanul, men legger til: - Skulle en tyv derimot ikke bli tatt på fersken med en diamant i underbuksa, så bør han likevel ikke føle seg for sikker.

Hvis en av arbeiderne brått kjøper seg en ny moped, nye klær og slikt uten at arbeidslaget hans har gjort et stort diamantfunn, vil han straks bli mistenkt for tyveri.

- Da vil alle hans nye eiendeler bli konfiskert av arbeidslaget og fordelt på arbeiderne, advarer Sanul og innrømmer at dette skjer en gang i blant. Men han påpeker også at det er viktig å være måteholden med innkjøp, selv om du har tjent pengene på riktig måte.

- Ja, vi har nok straffet noen ærlige arbeidere feilaktig opp gjennom årene, medgir han motvillig.

Men diamantarbeiderene har også et annet problem å stri med...

Dårlig kvalitet

- I Cempaka er det blitt gravd etter diamanter i flere hundre år¿ og det begynner å bli tomt, hevder diamantselgeren Mr. Siniapar.

Rundt gruveområdet finnes en rekke karer, som lusker rundt og selger diamanter de brått drar opp fra lomma når en potensiell kjøper kommer forbi. Men Siniapar har tatt skrittet enda lenger, han har startet eget verksted og butikk i den nærliggende byen Martapura. Og her blinker det fra diamanter, gull og sølv... og i blikket til Siniapar selvsagt.

- Vi kjøper, polerer og selger diamanter, forteller han og skryter av å ha kunder fra hele verden.

Men han er litt bekymret for fremtiden.

- I tillegg til at det i dag blir funnet langt færre diamanter enn før i Cempaka, er også dagens diamanter av så dårlig kvalitet at de aller fleste kun kan brukes i industrien, hevder han.

Derfor er det langt færre som graver i gjørma i dag, hvilket er et problem for Siniapar.

- Alle mine diamanter er fra Cempaka, så hva gjør jeg hvis det ikke stadig vekk kommer en strøm av edle steiner til meg, sutrer diamantselgeren og rynker bekymret på panna.

- Jeg har jo akkurat kjøpt meg en ny Toyota...