Det Putin-vennlige fjellandet
Kirgisistan huser enorm natur og gjestfrie innbyggere. Dessverre herjer også fattigdom og korrupsjon. Men Putin ønsker samling av gamle sovjetstater, og Kirgisistan har sagt ja.
Jeg er i utgangspunktet ingen utpreget kjøttspiser, men det tror ikke Kader Birk (50) på. Han bare rister på hodet, blotter gulltennene og kommanderer:
- Smak på geitetarmene... de er nydelige.
Jeg befinner meg i Kirgisistans fjellverden, nærmere bestemt landsbyen Kemin. Her finnes ikke annet enn små hus, bønder og deres husdyr. Men hva de ikke har av materielle goder, tar de igjen så det monner med gjestfrihet. Men det kan bli litt for mye av det gode...
Jeg ankom i dag tidlig og ble møtt av en halvliter kyms, gjæret hoppemelk.
- Drikk opp alt, formante Batma Gul (48), og informerte via tolken min at kyms gjør deg frisk, sterk og ung. Da jeg endelig hadde fått i meg denne
grusomme drikken, prøvde jeg å gjemme meg bak kamera.
- Går ut og tar noen bilder, smilte jeg og gikk mot døra. Men jeg ble regelrett holdt igjen av den lille, blide damen. I hånda hold hun en kopp makscem.
- Laget av korn, drikk dette og du trenger ikke spise på mange timer, hevdet hun... og hadde rett. Da jeg endelig klarte å klemme i meg denne gjærsmakende, sure drikken, var jeg så kvalm at det skulle ta timer før jeg fikk mat i tankene igjen.
- Spis tarmene dine
Praten om mitt besøk nådde mange i landsbyen, og for å ære meg, slaktet Kader en geit.
- Spiser aldri noe jeg ikke selv har drept, fortalte mannen, og svingte kniven. Deretter begynte damene i huset å koke og steke. Slik gikk kvelden. Og nettopp det er problemet med å bo hos folk, du må følge deres rytme. Jeg ville gjerne gå til sengs kl. 21, men først to timer senere ble det duket for middag.
Og her kom hele geita på bordet - med mer. Og selvsagt måtte gjesten få den største porsjonen. Jeg prøvde via tolken min å si at jeg gjerne skulle hatt noe vegetarmat, men hun svarte enkelt: - Ordet «vegetarianer» finnes ikke på kirgisisk, - så spis tarmene dine...
Fulle muslimer
Det hviler noe fjernt, eksotisk og underlig over dette lille fjellandet i Sentral-Asia. Her finnes fortsatt nomader og enda flere semi-nomader, samtidig som hovedstaden Bisjkek er en moderne by. Det er som om landet har en fot i nåtid og en fot plassert langt tilbake i tid.
Islam er den største religionen, men de aller fleste er langt fra fanatikere. Mange steder, som for eksempel ved landets største turistseverdighet, innsjøen Issyk-Kul, treffer jeg lokale jenter og gutter som drikker alkohol. Også blant de litt mer konservative muslimene på landsbygda kommer vodkaflaska fram med jevne mellomrom, til tross for at alkohol er bannlyst i islam.
Og folk er usedvanlig gjestfrie. Overalt blir jeg invitert på te og brød av smilende kirgisere. Og naturen er mildt sagt fantastisk. Kirgisistan er langt mindre enn Norge, men har over 7000 meter høye fjell.
Men om deler av landet kan smake litt av Shangri-La, kan de fredelige innbyggerne brått eksplodere i raseri hvis de blir provosert. Slik som i 2010.
1500 drept... minst
Den brutale virkeligheten, som møtte Kirgisistan etter at Sovjet-unionen kollapset i 1991, kom som et sjokk. Og den vestligvennlige presidenten Askar Akajev, som hadde styrt landet siden 1990, begynte å miste grepet få år etter selvstendigheten. Etter omfattende demonstrasjoner ble Akajev avsatt i 2005. Kurmanbek Bakijev tok over, men han var intet godt valg. Bakijev misbrukte sin makt og var dypt involvert i korrupsjon.
Da han ble gjenvalgt i 2009, med sterke beskyldninger om juks, hadde folk fått nok. Resultatet ble voldsomme protester i byene Bisjkek og Talas. I løpet av to dager ble 88 mennesker drept og 500 skadet.
Bakijev rømte til Hviterussland, og Roza Otunbajeva tok over som midlertidig president. Men det
lutfattige landet var på randen av sammenbrudd, noe som kanskje er en av årsakene til sammenstøtene mellom kirgisere og usbekere sør i landet i juni 2010. Opptøyene varte ikke lenge, men uoffisielle tall forteller at mer enn 1500 ble drept.
Da den nåværende presidenten Almazbek Atambajev ble innviet i desember 2011, var dette den første fredelige presidentovertagelsen i Kirgisistans historie. Men det er ikke sikkert alle er like begeistret for den nye presidenten.
Kastet ut amerikanerne
I 2001 åpnet amerikanerne en militær flybase ved Manas Internasjonale flyplass like ved Bisjkek. Basen ble brukt til å støtte USAs militære operasjoner i Afghani-stan. Både Russland og Kina har siden 2005 presset på Kirgisistan for å få basen stengt, og 3. juni i år fikk de viljen sin. Nå har amerikanerne forlatt Manas, men den russiske flystripen ved Kant, to mil unna Bisjkek, er fortsatt i drift.
- President Akajev så i sin tid vestover etter samarbeidspartnere, men vår nye president ser andre veier, hevder Kader og sukker tungt.
- Jeg er gammel nok til å huske Sovjetunionen, og jeg vil ikke tilbake dit, minnes han og påpeker at han ikke behøver å være professor i historie for å forstå at Putin ønsker å gjenoppbygge Sovjet, eller en tilsvarende union.
- Putins fremtidige drøm om en Eurasiatisk Union, forteller jo alt, hevder han.
Foreløpig har den russiske presidentens prosjekt nådd hva Putin kaller en tollunion, hvor Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Tadsjikistan og nå også Kirgisistan har takket ja til å bli med.
- Men også Armenia har søkt medlemskap, forteller Kader, men antyder at de ble presset av Russland til å bli med, for de var jo egentlig på vei mot EU.
- Men i fattige Armenia bedrev Putin «bare» økonomisk krigføring, hevder han og påpeker at Ukraina også ble spurt av Putin om deltagelse i unionen... de sa nei...
- ...og du ser jo hvordan det gikk, sukker Kader og innrømmer at han er litt engstelig for fremtiden.
«Trygge» Sovjet Da jeg var i Kirgisistan i 1996, hadde Sovjetunionen akkurat gått ut døra og landet hadde så vidt begynt å merke hvordan den virkelige verden var. Derfor ønsket nær samtlige jeg snakket med, seg tilbake til det «trygge» Sovjet.
Jeg trodde jeg ville oppleve noe av det samme nå - i alle fall blant de eldre innbyggerne, som opplevde de «trygge» tidene. Men i stedet opplever jeg at mange av dem som husker Sovjet, og har klart å etablere et nytt liv etter kollapsen, ikke ønsker seg tilbake. Derimot møter jeg mange unge som ønsker forandring... ja, noen ønsker til og med et «nytt» Sovjet velkommen.
- Da jeg gikk på universitetet, måtte jeg betale hver av lærerne mine 1000 Som (ca. 118 kroner) for å få de karakterene jeg fortjener, forteller Aigerim Abylgazieva (21) og hevder 75 % av studentene i særlig de store byene i Kirgisistan, må bestikke lærerne for å komme seg gjennom studiene.
- Har du ekstra mye penger, kan du faktisk kjøpe deg en god utdannelse, hevder hun.
Verst synes hun likevel sykehusene er.
- Medisiner, som i utgangspunktet er gratis, blir ikke gitt til pasienter som ikke er villig til å bestikke legen sin, forteller hun, og hevder det florerer med historier om fattige pasienter som er blitt langt sykere eller til og med mistet livet fordi legen ikke fikk pengene sine.
- Jeg er glad vi er et selvstendig land, men Kirgisistan er lut fattig, korrupt og uten særlig fremtid, hevder hun og tror Putin kan redde showet:
- Slik det er nå, kan det jo neppe bli verre... tror jeg, avslutter hun litt usikker.