Padler med bøfler
I Borneos enorme sumpmarker har cowboyene byttet ut hesten med kanoer. Daglig padler de flere kilometer gjennom sumplandskapet med bøffelflokken.
Uten særlig forvarsel åpner plutselig himmelen seg. Enorme mengder vann strømmer ned. For en nordmann er følelsen befriende. Brått forsvinner den blodtørstige myggen og ikke minst kjøler regnet ned kroppen.
Om disse sumpene er aldri så spennende og mystiske, er ikke dette en behagelig plass. Likevel, vanskeligheten med å komme hit og ubehaget med å være her, er ikke uten en betydelig premie. Og her kommer den, svømmende og padlende ut av den regnfulle tåka.
50 store og små vannbøfler sklir gjennom vegetasjonen med snuta så vidt over vannflata. Regnet hamrer ned på dyrene, men de kunne neppe brydd seg mindre. Bak dem derimot, kommer en som muligens bryr seg litt.
I en liten kano sitter Zukran (71) ikledd en plastduk. Med en lang kjepp jager han forsiktig flokken av bøfler i retning en stor treplattform, plassert midt ute i disse enorme sumpmarkene.
Men alt går i slow motion. Ingen, verken dyr eller mann, har dårlig tid. Bøflene stopper her og der for å forsyne seg av de grønne vekstene, mens mannen i kanoen nærmest ser ut til å padle sin lille farkost i søvne - været til tross.
Straks dyrene når treplattformen, klatrer de opp langs en rampe med tydelig innøvde bevegelser. Zukran følger etter og når alle dyrene er på tørt land, stenger han utgangen og tusler inn i sitt lille hus.
Zukran er en av Borneos utrolige kanocowboyer. Unike i verdenssammenheng og en opplevelse verdt alle brysomme plager denne sumpen gir meg.
Shangri La
Jeg var her første gang for 16 år siden. Den gang ble jeg stoppet av regntiden. Været var så ekstremt at jeg så vidt rakk ut til en av sumpens bøffelplattformer, før jeg måtte tilbake til tørt land igjen.
De påfølgende dagene regnet og blåste det så mye at ingen med båt var villig til å frakte en fotograf tilbake ut i sumpene. Nå er klima litt annerledes og i landsbyen Negara fant jeg en båteier som var villig til å tilbringe tre netter ute i sumpene med en hvit mann sovende i telt på båtens tak.Disse kanocowboyene er verdens hyggeligste menn, men det er sparsomt med plass i deres små hus.
Men selv om jeg ikke bor i cowboyenes hjem, har jeg ingen problem med å bli smittet av atmosfæren rundt disse karene. For i sumpene, til tross for ekstreme mengder mygg, brutale regnbyger og kokende hete, hersker det en usedvanlig avslappende og behagelig stemning her.
Det er liksom litt Shangri La over det hele. Ja, selv de flere hundre kilo tunge bøflene er snille. Jeg vandrer inn i innhegningen deres og de bare står der, gomlende og fornøyde.
- Dette er paradis for både menn og dyr, hevder Zukran. Han har vridd opp sine søkkvåte klær og satt seg under et lite tak på utsiden av huset sitt. Selv om han i hele dag har vært ute i sumpene og gjetet bøflene under en tidvis regnfull himmel, virker det som om han ikke har fått nok. Han sitter i lotusstilling og lar blikket vandre utover de enorme sumpene, mens regnet trommer på taket.
En helt vanlig dag på jobben
En kanocowboys hverdag starter med at bøflene blir sluppet ut av innhegningen om morgenen. Bøf-lene kjenner prosedyren og med automatiske bevegelser rusler de ned rampen og legger på svøm nordover. Kanocowboyen jumper så opp i sin lille kano og følger etter.
Slik beveger dyr og menneske seg flere kilometer daglig gjennom grumset sumpvann og grønne vekster, og rundt en time før solnedgang er bøflene tilbake for å tilbringe natten på plattformen.
- Inntil for ikke så lenge siden bodde jeg i huset mitt her i sumpene, forteller Zukran. Men fordi alderen begynner å innhente ham - samt at han har fått en liten motor i kanoen sin, har han begynt å pendle mellom sumpene og huset sitt i den nærliggende landsbyen Negara.
- Jeg har holdt på med dette i 30 år, og selv om jeg elsker dette livet, ser jeg at mine beste dager ligger bak meg. Derfor har jeg gjort visse forandringer de siste årene, opplyser den gamle cowboyen.
Zukran minnes hvordan han i 1984 startet med én bøffel, noe som kvalifiserte ham til å motta bøffel nummer to som subsidie fra myndighetene.
Etter hvert vokste flokken og i dag er Zukran en holden kar, for hver bøffel er verdt ca. 15 millioner Rupier (ca. kr 7650). Men for å lette både ansvar og jobb, samt frigjøre kapital, lot han venner kjøpe seg inn i bedriften hans en del år tilbake.
- Vi er i dag fire karer som eier de 50 bøflene og vi deler på ansvaret med å gjete dyrene, forklarer Zukran, men han er den av eierne som kjenner sumpene og bøflene best. Derfor er han også den som oftest utfører cowboyoppgaven.
På nabogården derimot, er det litt annerledes. Her bor 80 bøfler på en litt større plattform og eierne, ti menn fra forskjellige landsbyer, er her bare en gang i blant for å telle, sjekke eller hente ut dyr som skal selges.
- Hos naboen utføres cowboy- jobben av to innleide karer, forteller Zukran, og den ferskeste cowboyen har bare gjort dette i tre år.
Da jeg var her i 1998, var det fem slike bøffelinnhegninger på påler i sumpene - i dag er det bare to igjen.
- Å være bøffelgjeter i sumpene, er på en måte krevende, innrømmer Zukran og forteller at årsaken til at det i dag bare er to bøffelplattformer igjen, er ikke fordi businessen er ulønnsom eller fordi det finnes mindre bøffelmat i sumpene.
- I dag vil unge mennesker gå på skole og bli til noe, som gjør at de kan bruke pene klær og ikke bli møkkete på fingrene, hevder Zukran litt trist og ymter litt om sine barn og barnebarn.
- De har valgt en helt annen sti i livet enn å være cowboy i sumpene, medgir han. Men i samme åndedrag forsikrer Zukran at hvis jeg kommer tilbake hit om ytterligere 16 år, vil det fortsatt være bøfler og cowboyer i sumpene.
- Vi har rekruttert et par nye karer, og har du først utført denne jobben en liten stund, gror sumpene og livet som bøffelgjeter såpass innpå deg at du aldri ønsker å bytte yrke, avslutter den gamle cowboyen.
Denne saken ble første gang publisert 05/08 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.