Med dødelig presisjon
Militære skarpskyttere samles i Norge
Jobben deres er å drepe, presist og effektivt. De militære skarpskytterne, eller sniperne, er slagmarkens skjulte spydspisser. Under en samling i Norge fikk Vi Menn være til stede da en gruppe internasjonale snipere trente og utvekslet erfaringer.
Afghaneren er på vei «ut med søpla». Han skiller seg ikke nevneverdig ut fra den øvrige befolkningen i landsbyen. Men sniper-spotteren vet hvem han er, og følger ham med kikkertsiktet.
Sammen med sin spotter har skarpskytteren spanet på mannen i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan i en ukes tid. Taliban er blitt flinke til å gjemme seg unna, skjule våpen, og gli inn i lokalbefolkningen. Derfor må det spanes og observeres, lenge og grundig.
Sniper-teamet er nå sikre på at de har identifisert målet. Gjentatte ganger har mannen forsvunnet inn i huset hvor de nå vet det er sambandsutstyr. Kort tid etter angriper Taliban sivile afghanere.
Benny fastsetter holdet til 247 meter. Han har 40 ganger forstørrelse på kikkerten. Han kan se detaljer i ansiktet på sitt bytte. De vet han har skjult et våpen i søppeldynga. Idet afghaneren bøyer ned mot søppelhaugen, vet han ikke at han har sekunder igjen å leve.
247 meter unna har danske Benny gitt endelig ordre til skytteren. Fingeren krummer seg om avtrekkeren på Sako TRG-rifla, og et prosjektil i kaliber .338 Lapua fyker ut av løpet. Talibaneren faller i bakken, og blir liggende.
- Man vet det ikke blir bom på det holdet, det er ingen tvil. Det blir personlig og spesielt når man ser den man skal skyte i kikkert med 40 ganger forstørrelse på 247 meters hold. Jeg var spotter, men det var jeg som ga ordre om å skyte, sier Benny Thomsen (37), sersjant i 2. Infanteri Bataljon, Jutland Dragoons. Han startet sin militære karriere i 1999, og ble sniper i 2007. I tre perioder har han operert i Afghanistan, to av dem som sniper i Helmand-provinsen.
Les også:
Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?
Realistisk trening
Vi er på Mjølfjell leir ved Voss. Den første snipersamlingen av typen «small unit exchange». Etter tiår med krigføring i Afghanistan, Irak og jungel i andre land kommer de internasjonale skarpskytterne til Norge for å trene vinterkrig. Selv erfarne amerikanske og kanadiske snipere ser til Norge, og lar seg imponere over kunnskapen, utstyret og treningsomgivelsene.
De militære skarpskytterne er samlet for å skyte, trene, lære og utveksle erfaringer. Dette er unikt. Vi Menn er invitert som eneste presseorgan. Årsaken til treffet er at man må gi sniperne nye utfordringer nå som krigen i Afghanistan er i ferd med å avsluttes. Nå ser Norge og andre land fremover, og retter igjen fokus mot det de egentlig kan: Vinterkrig.
Med våre barske vintre, lange avstander og god plass er Norge godt egnet til trening. Derfor har kaptein Alan Jensen, som er hovedinstruktør for hærens skarpskyttere, tatt initiativ til å samle karene innenfor dette fagfeltet i fjellet utenfor Voss.
- Vi er opptatt av realistisk trening. Vi trener for å drepe presist. Skyte mennesker. Da må vi legge treningen så tett opp til virkeligheten som vi kan. Bare sånn kan gutta være optimalt forberedt på det som møter dem på oppdrag. Derfor bruker vi menneskefigurer, sier Alan Jensen. Han vet det er omstridt.
- Jensen har vært skarpskytter selv, han begynte i HV-ungdommen i 1991, og har siden 1995 vært i Forsvaret. Blant annet fire år i HV 016 (Heimevernets spesialavdeling) som skarpskytter. Han har mye av æren for utviklingen innen skarpskyting i Norge, og det nå ti år lange internasjonale samarbeidet som Norge er en viktig del av.
- US Marines, Danmark og Nederland er - i tillegg til Canada, England og Tyskland - tradisjonelt de landene vi samarbeider tettest med via NATO. Det nye er at vi også driver utvikling av både våpen, sikter, værstasjoner og teknikker. Vi kan nå skyte presist på mye lenger hold og under vanskeligere forhold enn før, påpeker Jensen - som selv må sies å være en «utstyrsfrik». Jobben han sitter i så lenge han vil, omtaler han som en drømmejobb. Han driver med det han brenner for, og er en populær sjef og inspirator for sine skarpskyttere.
Jakt i bunnen
Den norske fenriken Ståle er 30 år. Han har fem perioder i Afghanistan som skarpskytter for Telemark Bataljon (TMBN). Han bekrefter å ha besvart beskytning med presis ild. Med andre ord: Han har gjort jobben, utført oppdraget. Tatt ut målet. Drept fienden. Nå sitter han foran meg og forteller om jobben sin.
Årlig skyter han 10 000-15 000 treningsskudd med ulike våpen. 3000-4000 av dem er skarpskytterskudd.
- Jaktinteressen ligger i bunnen, sier han. - Jeg er oppvokst i et jegermiljø. Jeg drev dessuten med DFS-skyting og skiskyting. Jeg har derfor higet etter det lille ekstra, og har alltid gått etter å presse meg selv til det ytterste. Jeg føler at jeg fant det i dette miljøet. Jeg søkte meg til skarpskyting lenge før Hollywood-filmene om snipere gjorde at mange fikk øynene opp for dette. For meg er det villmark, jakt og skyting som er det viktige, sier soldaten som begynte sin militære skarpskytterkarriere med M149-rifle, en ombygd mauser.
Siden har han hatt AG3, PSG, MSG, og nå i det siste HK 417 og 12,7 Barrett som tjenestevåpen. Hans favoritt er PSG. Han synes det er spennende at Forsvaret nå ser på våpen i kaliber .338 Lapua, og at det sannsynligvis blir innført snart.
- Det kommer litt sent, men godt. Vi kunne tenkt oss det i Afghanistan. Vi savnet et «mellomkaliber», særlig de siste årene da det begynte å bli trefninger. Noen ganger ble avstandene litt lange for HK417, mens 12,7/Barrett ble brutalt å bruke. Vi brukte det bare fordi vi måtte, sier Ståle. Han vil ikke inn på antall «kills» eller detaljer om hva han har vært med på. Han sier det heller sånn:
- Jeg har vært i trefninger, og jeg har besvart med presis ild tilbake. Jeg har vært lenge i Forsvaret, og har tenkt mye gjennom hva jeg driver med. Det var ikke første gang jeg var i trefninger da jeg måtte skyte tilbake. Treningen slo inn. Det er klart man hadde reagert annerledes om man var yngre, eller det var første gangen man var ute. Men noen år på baken, og ute med andre erfarne soldater og med mye og realistisk trening, er man mer forberedt. Nå er jeg instruktør, og håper å kunne hjelpe og forbedrede de som ennå ikke har vært ute ved å dele av min erfaring. Det vil forhåpentlig gjøre det lettere for dem om de en gang er i en skarp situasjon.
På spørsmålet om han har vært i livsfare, svarer han slik:
- Jeg har vært i situasjoner hvor sporlys og RPG (granater) har vært i nærheten. Men jeg har aldri tenkt tanken «nå dør jeg». Og man overlever i alle fall ikke om man ikke er kald og rolig i pressede situasjoner, sier Ståle.
Norge i teten
Canada er ved siden av USA og Tyskland blant de landene som tradisjonelt har ført an innen militær skarpskyting. Sersjant Kevin Walker i Royal Canadian Regiment, first company airbornes, er imponert over profesjonaliteten til nordmennene. Han får støtte av sine kollegaer fra Italia og USA.
Alan Jensen håper å kunne fortsette denne formen for utveksling - for å lære av andre, og vise og dele det norske skarpskyttere kan. Han tror det blir viktig nå fremover; snipere drives av utfordringer. Når de nå ikke sendes til Afghanistan, er det viktig å gi dem andre utfordringer, så de ikke går lei og finner seg annet å gjøre. Annen tjeneste, konkurranse, øvelser og treff som dette er viktig i så måte.
- Dette er karer som har trang til hele tiden å prestere, bli bedre. Dette er topp-idretten innen skyting!
Gjennom erfaringene i Afghanistan har man sett at bruk av skarpskyttere er nødvendig, effektivt og ikke minst kostnadsbesparende. I tillegg spares sivile liv ved å bruke snipere, kontra bombing. Skarpskytterne er dessuten med på å gi trygghet for egne styrker.
- Det sies at norske soldater har alt det utstyr som kan kjøpes for penger. Når det gjelder skarpskytterne våre, er det definitivt sant. Da jeg begynte i 2006, var budsjettet på 200 000 kroner, og vi brukte gamle, ombygde mausere (M149). Det har skjedd mye siden den gang. Siden 2008 er det
investert cirka100 millioner kroner. Fokus på trening, utstyr og personell har båret frukter. Våre gutter har et svært høyt nivå, og vi er langt fremme teknisk, sier Jensen.
Et eksempel er svært talende: Under Vi Menns besøk skjøt de norske skarpskytterne samlinger på 0,5 tommer på hundre meters hold under innskyting med HK 417. Våpenet er en halvautomatisk versjon av Hærens nye standardvåpen HK 416 (kaliber 5,56 NATO/automat) i kaliber 7,62 mm NATO. Så god presisjon er svært uvanlig med halvautomatiske våpen. Det nærmer seg faktisk presisjon i boltrifleklassen! Norge er det eneste landet som klarer å få en slik presisjon ut av våpentypen. Dette takket være dialog med fabrikken og fokus på detaljer, som å dra til skruer med nøyaktig moment.
Ikke for alle
Jensen understreker at jobben som skarpskytter ikke er for alle. Han ser etter voksne, erfarne folk.
- Dette er ikke egnet for 19-åringer. Folk må ha patruljejegererfaring, kunne klare seg godt i felt og ha andre personlige egenskaper. Til tross for at rekrutteringsmassen er stor - det er mange jegere og skyttere i Norge - er vi kresne i utvelgelsen. Bare 30 prosent av dem som prøver seg, kommer inn. Av ulike årsaker slutter en del av karene nå, så vi ser etter nye skarpskyttere, sier Jensen.
Kvinner kan søke seg til skarpskyttertjeneste, men foreløpig er ingen kommet gjennom nåløyet.
- Kanskje det er et fagfelt som ikke appellerer til kvinner, sier Jensen - og understreker at det er en lite glamorøs jobb.
- Det er masse slit. En hard jobb. Vi pleier å si det er 95 prosent observasjon, fem prosent skyting. Sånn sett kan det sammenlignes med annen jakt, og å felle byttet. Sniperne har mange oppgaver, og må kunne beherske mye. De viktigste oppgavene er å observere, lokalisere, identifisere og registrere.
Han har ikke mistet nære kamerater, men som kjent har personell fra TMBN falt i Afghanistan.
- Miljøet er ikke større enn at man vet godt hvem det er. Det er tankevekkende og tragisk, men en av krigens realiteter, sier Ståle, som selv føler det har gått greit i etterkant for egen del - ikke minst på grunn av god støtte fra kompiser, både fra Forsvaret og i det sivile liv.
- Vi har bygget et godt miljø. Nå er utfordringen å holde på det og videreutvikle det, sier Ståle, som i likhet med sine kollegaer fra andre land er motstander av å glorifisere skarpskytterfaget.
- Det diskuteres nå om vi skal innføre psykiske tester i Norge, slik en del andre land har. Personlig er jeg tilhenger av det. Vi vil ikke ha Ramboer, og vi kan heller ikke risikere å sende ut folk som ikke takler det. Man må ha en grunnleggende selvsikkerhet. Og erfaring gir trygghet, her som i andre yrker.
Om han vil ut igjen?
- Ja, får jeg sjansen, drar jeg i kveld!
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 01/07 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.