70 år siden Bergen ble lagt i ruiner
Døden la til kai
Det er ikke Stalingrad, London eller Hamburg. Det er Bergen – etter at et skip med 100 tonn sprengstoff eksploderte i Vågen og blåste byen til himmels.
Kjenner du lukta?
Skipsmekanikerne Lars Hamre og Lauritz Sletten ser på hverandre. De har rodd over Vågen og entret «Voorbode», den ikke altfor imponerende dampbåten som ligger ved Festningskaia i Bergen. Det er meningen at de skal utføre noen reparasjoner.
Men så er det denne lukta.
Svovel? Og er det ikke røyk som kommer ut fra lasterommet?
Karene nøler.
Så hører de løpende skritt og en stemme som roper.
- Vekk! Kom dere på land!
Det er stemmen til maskinisten på «Voorbode». Han har dårlig tid. Han er vettskremt. Han vet noe bare mannskapet vet: At det er 100 tonn sprengstoff om bord.
Og nå brenner det i lasterommet.
Klokka er rundt halv ni torsdag 20. april 1944. Dommedag har kommet til Bergen.
Røyken bare steg og steg
- Det ligger i tankene hele tiden. Det gjør faktisk det, sier Odd Strand (95). Det har gått 70 år siden «Voorbode» gikk i lufta og tok halve Bergen, bokstavelig talt, med seg i eksplosjonen. Men Strand kan ennå kjenne jorden ryste og høre den dype buldringen.
- Jeg var en ung mann da. På vei ned mot byen. Jeg skjønte at smellen måtte komme fra havnen og tok meg oppover i høyden for å få oversikt. Jeg så en svart røyksøyle som bare steg og steg. Bredte ut paraply etter paraply. Jeg tenkte «et sted der nede er far», og la på sprang, minnes Odd Strand.
«Voorbode» - budbringeren - var en gammel nederlandsk fiskeskute på vei nordover i tjeneste for den tyske krigsmakten. I Oslo ble det lastet inn 60 tonn lynit, i Hurum 60 tonn dynamitt.
Skipet la til Festningskaia, på hjørnet ved Brandbenkhopen, i Bergen 17. april 1944. Papirene sa ingenting om sprengstoff, bare om uspesifisert «last for Wehrmacht», så den tyske havnekapteinen lot skipet ligge.
Tre dager senere, på Adolf Hitlers 55-årsdag, begynte det altså å brenne. Selvantennelse i kullet er akseptert som den sannsynlige årsaken.
Først la folk merke til røyken. Overalt stimlet nysgjerrige til vinduene for å se. Så kom stikkflammene, 40-50 meter til værs. Da kom redselen. De som var nærmest, skjønte at det gjaldt å søke dekning.
Litt brennkvikt.
- Hiv løs! roper kaptein Ove Kletten på «Musca», som har fortøyd like ved «Voorbode» bare noen minutter tidligere.
- Rygg! roper lossearbeiderne på lasteplanet til en lastebil som er på vei utover kaia.
- Kom dere i kjelleren! roper en ansatt på Bergenske Dampskibsselskap, som holder til på Bradbenken, like ved festningen.
Ute på kaia hopper en av lossekarene av lastebilen og springer alt han kan.
- Flammene freste utover med voldsom kraft. Omtrent som når en setter fyr på en godt oppumpet primus, beretter han senere til Bergens Tidende. Han er blant de nærmeste når det smeller.
- Det kom en øredøvende eksplosjon. Jeg ble virvlet rundt av trykket og slengt inntil en vegg. Pusten var fullstendig klemt ut av meg. Skrap og metalldeler slo ned i brosteinene, sjøen veltet inn over kaia, og jeg tenkte: «No er du ferdig!»
Mange lossearbeidere mistet livet, men den anonyme mannen var av de heldige. Svart av sot og røyk og med vann godt opp på leggen, sprang han i sikkerhet og kunne fortelle sin historie til avisen.
Noen overlevde på enda mer mirakuløst vis. En fisker som ble slynget høyt til værs av lufttrykket, kom til seg selv drivende på mønet til en bygård.
Men på «Musca», et av mange skip som var feid på land, måtte imidlertid dekksmann Martin Knudsen innse at «kaptein Kletten så vi intet mer til».
Og hos Bergenske Dampskibsselskap rakk langt fra alle å komme seg i sikkerhet. Der døde 23.
Dagen det regnet glass
Lufttrykket hadde feid over byen som den villeste orkan og smadret alt på sin vei.
Mange satt og spiste frokost. På skolene var første time så vidt i gang. Nede i Håkonshallen, ved festningen, forberedte tyskerne fest for Føreren i anledning dagen.
Alle som var i byen den dagen, opplevde det samme, men likevel på hvert sitt vis.
Egil Selvik var syv år gammel, bodde i Strandgaten på Nordnes, og var som vanlig på daghjemmet «Arkivet» på toppen av Hol-
bergsallmenningen. Skålene med havresuppe sto på bordet. Ungene var søvnige.
- Gutten ved siden av meg, jeg husker ikke lenger hva han het, pleide å sovne når han hadde spist halvparten av suppen. Det skjedde også denne morgenen. Idet han var på vei med nesen ned i suppen, så smalt det. Vinduskarmen suste over hodet på ham og smalt i veggen bak oss. Han hadde ikke fått beholde hodet hvis han hadde sittet vanlig. Vi ble blåst av benken og jeg fikk vindusglasset rett i ansiktet. Av den tykke typen med ståltråd i. Det merket jeg godt, for det var blod over hele meg, forteller Egil Selvik i dag.
Han forteller om kaos i gatene. Folk som løp, på leting etter hjelp eller på leting etter sine egne.
- Vi vasset i glasskår og pannestein og vrakgods, sier Selvik.
Beretninger i Bergens byarkiv forteller om helt spesielle synsinntrykk som festet seg denne dagen. Noen husker at de kikket ut på gata og så alle paraplyene som vrengte seg da lufttrykket kom.
- Jeg glemmer aldri at jeg kom ut på gata etter smellen, og kikket opp mot himmelen. Høyt der oppe i lufta så jeg en bok som svevde, sier en annen.
Egil Selvik husker blodet og de overfylte sykehusene.
- Det var en voldsom halloi.
Det var ikke lett å skjønne hva som var skjedd. Ikke for en gutt på syv år. Ikke for noen.
Var det virkelig dommedag?
Var det, som enkelte antydet, en salutt til ære for Hitler?
Men, som en klok, gammel bergenser fastslo i virvaret:
- Det får da være måte på salutt!
Så kom stillheten
25 år gamle Odd Strand løp nedover mot byen for å finne faren sin. Ved Florida sykehus, under krigen et tysk lasarett, ble han møtt av et annet syn han aldri har glemt.
- En langsom kolonne på vei sørover mot Haukeland og reservesykehusene. Det var biler, lastebiler, rutebusser, drosjer, til og med sykler. En sammenhengende kolonne med skadde og maltrakterte mennesker. Det var hjerteskjærende. En burde nynnet en sørgemarsj. Men ikke en lyd var å høre. Fullstendig stillhet, sier Odd Strand.
Senere skulle sykepleiere fortelle hvordan blodet rant ut av bussene og lasteplanene.
Det viste seg at faren hans var i god behold. Strand, som så mange andre bergensere, kastet seg frivillig inn i redningsarbeidet.
- Det første jeg gjorde, var å hjelpe brannmannskapene ved Nykirken, husker han.
Hjulpet av en kraftig vind fra sør, herjet flammene stygt med byen. Brannene - forårsaket av ovner som hadde veltet, gassledninger som var ødelagt og elektriske anlegg som hadde kortsluttet - kastet seg over trehusene og smugene og de store handelshusene ved Vågen. Hele kvartaler gikk tapt. Uerstattelige kulturminner, som Bergenhus festning, Nykirken og Tollboden var jevnet med jorden.
Merket for livet
Verst var selvsagt de menneskelige lidelsene. Rundt 100 sivile mistet livet i eksplosjonen, ifølge Bergens Tidende var det «et under at katastrofen ikke krevde flere menneskeliv». Hundrevis ble skadd, mange av dem merket for livet. Glasskårregnet hadde vansiret ansikter og blindet øyne for godt.
Også blant dem som slapp heldigere unna, kunne minnene dukke opp når man minst ventet det.
- Mange år etterpå opplevde jeg at frisøren kuttet seg opp på et glasskår i hodet mitt, fortalte Kjell Espelid i en av beretningene som er bevart i byarkivet.
Tyskerne prøvde å legge skylda for katastrofen på sabotører og etterlyste to navngitte personer.
Også de to maskinreparatørene Lars Hamre og Lauritz Sletten, de som hadde rodd over Vågen til «Voorbode», måtte tåle tyskernes mistanke. De satt inne i tre uker før de slapp ut igjen.
Av «Voorbode» var det nesten ingenting igjen. Men en del av ankeret ble funnet på Sandviksfjellet.
Nesten tre kilometer unna Vågen, fire hundre meter oppe i fjellet.
Kilder: Boka «20. april, en dag i 1944» av Odd Strand. Bergen kommunes nettsider og byarkiv.
Les også:
"Visst fanden skal det skytes med skarpt"
Denne saken ble første gang publisert 01/05 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.