Fallskjermjegernes tungtvannøvelse

Sol, snøhvitt lys og kald vind strømmer inn i den mørke kabinen når den enorme lasteluken til Hercules-flyet åpner seg 300 meter over Hardangervidda. De av fallskjermjegerne som har hatt rolige nok nerver til å sove glipper med øynene og kikker ut.

Høyden har vært helt nede i 60 meter over bakken på turen opp fra Gardermoen. Sånn er det når Hercules-flyene til 335-skvadronen skal droppe soldater og materiell bak fiendens linjer. Enten komme inn i stor høyde, eller svært lavt som her for å unngå å bli oppdaget.

Nå stryker slake fjellsider forbi skroget mens vi følger terrenget nedover mot droppfeltet i sør-enden av vannet Skrykken.

Det var akkurat her seks norske fallskjermsoldater ledet av Joachim Rønneberg, som utgjorde Operasjon Gunnerside, landet en februarnatt i 1943 etter å ha blitt fløyet over fra England.

De seks utgjorde Operasjon Gunnerside. Sammen med den lille gruppen av Kompani Linge-soldater som hadde landet tidligere på vinteren, klarte de å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork. Dermed forsinket de produksjonen av tungtvann som ville vært viktig i fremstillingen av en tysk atombombe.

Inspirert av sabotasjeaksjonen gjennomfører Hærens jegerkommando hver februar øvelsen «Gunnerside». En slags eksamensøvelse for de vernepliktige fallskjermjegerne. Rammen er alltid den samme: Å bli sluppet i fallskjerm over vidda med all vinterutrustningen. Følge den opprinnelige 100 kilometer langs ruta til tungtvannssabotørene, og avslutte med å ta seg ned til Vemork og «sprenge» anlegget etter ni døgn i ødemarka.

Ryggmargsreflekser

I likhet med resten av personellet i Hærens Jegerkommando, vil ikke hoppmesteren Cato ha sitt fulle navn på trykk. Nå står han ute på rampen sammen med det første laget med åtte jegersoldater. Utløserlinene til fallskjermene er kroket fast i en wire inne i flyet. Det er bare å ta skrittet ut i det store intet og la det stå til. Skulle utløserautomatikken svikte, er det ryggmargsrefleksene som tar over.

Fra 300 meters høyde har man fire sekunder til rådighet etter utspranget hvis det skulle bli nødvendig å bruke reserveskjermen.

- Likevel er det overraskende hvor mye du rekker å tenke på de sekundene du har i lufta, forteller en av fallskjermjegerne før avgang. Og legger til at det var adskillig mer nervøs spenning i lufta før det første hoppet. Dette blir hopp nummer ti.

De er rene hoppveteranene i forhold til teamet til Rønneberg. Da de satt og småfrøs i et Halifax bombefly på vei over Nordsjøen, hadde de bare tre treningshopp bak seg, og et hopp i mørke og kuling på Hardangervidda foran seg.

- Nordmennene fikk lov til å hoppe i adskillig dårligere vær enn andre. Det kom av at vi var vant med å falle på ski og ikke hadde like lett for å skade oss, forteller Joachim Rønneberg når vi treffer ham på Vemork en uke senere.

Hercules-maskinen Frøy gjør seg ferdig med den siste krappe svingen og retter oss inn på en stabil kurs inn mot hoppområdet. Nå er det like før.

67 meter i sekundet

Cato, som har samband med cockpit, gir signal med hånden til den første puljen. Flyet tar ut flaps og setter seg litt på rumpa. Så skifter hopplampa i rampe-

åpningen fra rødt til grønt. Nærmest åpningen sklir den første pallen med 500 kilo ryggsekker, pulk og vinterutrustning ut av flyet.

På et blunk henger den langt bak oss under en grønn rund skjerm. Puljen på åtte jegersoldater følger hakk i hæl uten å nøle. Med en hastighet på 130 knop, beveger vi oss gjennom luften med 67 meter i sekundet. På ti sekunder vil menn og utstyr være spredt ut over et 670 meter langt område. Mer enn det er ikke ønskelig.

Hoppmesteren teller at alle de grønne skjermene har åpnet seg bak flyet. På vei ned mot isen lårer fallskjermjegerne sekken med våpen og utstyr i en egen line slik at den treffer bakken først for å skåne belastningen på beina.

Så får han hjelp av loadmasterne til den luftige jobben med å hale inn utløserlinene som blafrer i vinden.

Drøyt 20 mann venter på tur, men det er allerede blitt bedre plass inne i flyet.

Flygende panserkjøretøy

Med lasterampen bak som kan åpnes i lufta, er Hercules-en skreddersydd til å droppe alt fra motorsykler til båter og pansrede kjøretøy opp til 20 tonn.

For virkelig tunge gjenstander er teknikken å feste egen bremseskjerm til lasten. Når den hives ut, drar den lasten ut av flyet før inntil tre større skjermer sørger for en myk ferd mot bakken.

- Man kjenner godt at det rykker i flyet når det plutselig blir 20 tonn lettere, forteller Steiro.

Foran i cockpit viser kartplotteren til enhver tid hvor vi befinner oss.

- Vi legger inn variabler som lufttrykk, vindretning og styrke i flyets computer. Så regner den ut nøyaktig hvor vi må slippe lasten for å få den til å lande der vi vil, forklarer fungerende skvadronsjef Hans Martin Steiro.

- Hvis dataene vi mater inn er nøyaktige nok, bør vi klare å treffe med 100-200 meters margin, uansett dagslys eller ikke.

Da Rønneberg og resten av gruppen pakket sammen skjermene og fant lastecontaineren med skiene og utstyret, trodde de at de hadde landet der de skulle. Men det hadde ikke vært planlagt å lande på Skrykken.

- Da vi begynte å gå, regnet vi at det ville ta en time å gå over isen. Men straks var vi inne i et helt bjørkekratt. Da skjønte vi at navigatøren hadde valgt feil vann, forteller Rønneberg.

93-åringen husker den natten godt. Da de snudde for å gå tilbake i motsatt retning, fikk de uværet mot seg. Sikten forsvant, og snart var også skisporene visket vekk.

- Men vi hadde flaks. Plutselig stanget vi inn i en hyttevegg, hvor vi søkte ly, forteller han i dag.

Etter å ha sprengt tungtvannsfabrikken i det som blir kalt for den 2. verdenskrigens mest vellykkede raid, unnslapp alle Kompani Linge-karene trygt. Flere av dem etter en 450 kilometer lang ferd på ski til Sverige i full uniform.

I Gunnersides ånd

- Viljen til å gjennomføre en farlig operasjon under svært vanskelige forhold er imponerende også for dagens spesialjegere, forteller sjefen for HJK/FSK, oberst Eirik Kristoffersen.

- Gunnerside har vært inspirasjon til operasjoner vi har gjennomført i Afghanistan, forteller obersten som ble inspirert til å søke opptak som spesialjeger etter at han møtte Rønneberg for første gang.

I 2011 ble han selv en av de tre norske soldatene som ble tildelt Krigskorset for innsatsen i Afghanistan da medaljen ble delt ut for første gang etter Den 2. verdenskrig.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

- Det er utvilsomt den farligste situasjonen jeg noensinne har vært i

Denne saken ble første gang publisert 18/04 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.