Idiotiske krigsoppfinnelser

Nazi-Tysklands vitenskapsmenn fikk jobbe med enorme budsjetter og under svært gode vilkår.

La grunnlagdet for senere våpenteknologi

Det er liten tvil om at en del av våpnene som ble produsert i Nazi-Tyskland i mellomkrigstiden og under krigen var svært avanserte og dannet bakgrunnen for uendelig mye våpenteknologi senere.

Etter krigen var det svært mange av dissevitenskapsmennene som ble snappet opp av USA og Sovjet, der de fikk viktige roller i etterkrigstiden og fram mot våre dager.

Adolf Hitler opptatt av ny teknologi

Adolf Hitler var selv ekstremt opptatt av ny teknologi og trodde helt til det siste at Tyskland kunne vinne krigen ved hjelp av supervåpen. Enorme pengesummer ble satt til å utvikle slike våpen, og sett i ettertid er det liten tvil om at dette sløseriet var en av grunnene til at den tyske krigsmaskinen til slutt ble stanset.

Desperasjon ga tvilsomme våpen

Etter hvert som krigen skred fram, og de allierte begynte å nærme seg fra alle kanter, ble tyskerne stadig mer desperate. En rekke mer eller mindre tvilsomme våpen ble forsøkt utviklet.

Enkelte av dem ble stoppet på forsøksstadiet, andre ble kastet ut i kamp.

Store stridsvogner

Tyskerne møtte kraftigere motstand enn forventet på sin ferd gjennom Russland i 1941.

Samtidig ville ryktene ha det til at russerne var i ferd med å utvikle en tung supertanks. Tyskerne svarte ved å gi sine vitenskapsmenn i oppdrag å utvikle en enda større og tyngre stridsvogn.

Etter ulike forsøk fikk etter hvert ingeniør Ferdinand Porsche, mannen som ga bilmerket navnet, og stålprodusenten Krupp oppdraget med å utvikle Panzerkampfwagen VIII Maus. Det skulle etter hvert vise seg at navnet, som ironisk nok betyr mus, var det beste ved panserkjøretøyet. Men Hitler tente umiddelbart på ideen da han fikk den presentert våren 1942.

Tanks på 188 tonn

Det største problemet med den tyske musa var å få en motor som var kraftig nok til å styre den ekstremt tunge metallkolossen. På tegnebordet var det meningen at den skulle veie 120 tonn, men da den etter hvert begynte å ta form, veide den 188. Til sammenligning veide den klassiske Tiger-tanksen 60 tonn.

Størrelsen kombinert med den manglende motorkraften gjorde at den ville slite med å komme seg unna dersom bombene skulle begynne å smelle. Men Adolf var glad i store stridsvogner, og det meste annet som var stort. Han beordret produksjon av 150 stykker.

I desember 1943 var den første prototypen klar, men da hadde den innfallsrike lille føreren allerede blitt lei av prosjektet eller innsett dets mange feil og mangler. Han kansellerte ordren.

Toppfart 13 km/t

Imidlertid fortsatte byggingen av prototypen uoffisielt, til tross for at den bare oppnådde en toppfart på 13 km/t i stedet for de 40 som ordrespesifikasjonen lød på.

Det ble til slutt bygd to prototyper av stridsvognen, og det er ting som tyder på at én av dem kan ha blitt brukt i kamp.

Speer sa stopp

Til tross for de negative erfaringene med den 188 tonn store "musa", skulle Tyskland begi seg utpå langt større eventyr. Imidlertid skulle de aldri komme så langt som til produksjon av prototype.

Landkreuzer P. 1000 Ratte og Landkreuzer P. 1500 Monster var så store at de fikk navn som heller henspilte på store båter, kryssere, enn på stridsvogner.

Tusen tonns tanks

Førstnevnte var en gigantisk affære som var 35 meter lang og som veide godt over 1000 tonn. Det var nok ikke spesielt mange broer i Europa som ville tåle vekten av den.

Størrelsen var så enorm at tanken på å bruke den i en bykamp var fullstendig håpløs, med mindre ideen var å jevne byen med jorda.

Videre krevde det ekstremt mye stål å produsere den i noe særlig antall. Skulle den skjules for allierte bombere, trengte den en hangar.

Til gjengjeld ville den tåle ganske kraftig bombardement på grunn av tykkelsen på panseret. Og ved hjelp av motorteknologi fra ubåter og torpedobåter hadde konstruktørene teoretisk løst problemet med å få den fremover.

Men før de fikk den bygd, og før den kunne knuse all jord, asfalt og natur på sin vei, dro den kanskje smarteste tyske lederen Albert Speer pluggen ut av prosjektet.

800 mm artellerikanon med belter...

Stålprodusent Krupp ville imidlertid ikke helt gi slipp på ideene sine, og i desember 1942 kom de opp med enda et forslag til et landmonster. Landkreuzer P. 1500 Monster var et forsøk på å krysse ideen om en enorm stridsvogn/landkrysser og verdens til da største artillerikanonen 800mm Dora E.

Monsteret ville ha kommet opp i en vekt på 3500 tonn. Selve kanonen skjøt opp bomber som alene veide fem tonn. Igjen var det Speer som stoppet prosjektet, selv om føreren selv skal ha vært svært interessert i å se en prototype.

Flygende menn

Det var ikke bare størrelsen det kom an på i Nazi-Tyskland. Den østerrikske oppfinneren Paul Baumgartl var ekstremt fascinert av rotordrevne kjøretøy, og jobbet med å finne på varianter av helikoptre som kunne tjene den tyske krigføringen.

Hans hjertebarn var noe han kalte Heliofly, som også gikk under kallenavnet Hoppicopter. Ideen var et straponhelikopter, altså en slags ryggsekk en soldat kunne spenne på seg, med rotorblader som fikk ham til å fly.

Strapon helikopter

Etter en del prøving og feiling kom Baumgartl fram til The Heliofly III/57. En flyanordning med rotorblader på seks meter som veide 30 kilo på kroppen. En vekt som kunne ganges med fire for å finne fram til tyngden når den skulle ta av. Det skulle med andre ord ekstremt sterke folk til for å få den i luften.

Du måtte ha ganske bra manøvreringsevner og flykunnskaper også, men kom uansett ikke særlig lenger enn 25 meter.

De enorme rotorbladene gjorde at det var kritisk viktig at man landet riktig og ikke snublet eller på annen måte lot rotorbladene krasje i bakken. Da ville de sende potensielt dødelige splintrer over hele området.

Atletiske soldater med pilotkunnskaper, som helst ikke veide mer enn 90 kilo og hadde god balansen, kunne med andre ord manøvrere seg noen meter gjennom lufta. Hvilket sikkert var greit om man skulle forsere en murvegg. Og på betingelse av at det ikke var fiender i nærheten, som kunne plukke de forsvarsløse stakkarene ned.

Prosjektet strandet før det ble satt ut i livet.

Båt av is

Til slutt, for å påpeke at det ikke bare var på tysk side at mer eller mindre gale vitenskapsmenn fikk lov til å boltre seg i til dels vanvittige ideer og prosjekter, skal vi nevne HMS Habbakuk.

En av sin samtids desidert galeste vitenskapsmenn, og det var en del av dem på 40-tallet, het Geoffrey Pyke. Han hadde et knippe uortodokse ideer som å utstyre brannbiler med spesiallagde slanger som skjøt bomber i stedet for vann. Og han ivret for å sende hundrevis av hunder med sprit i tønner rundt halsen til fienden, slik at de skulle drikke seg sanseløse og bli enklere å angripe.

Den kanskje sykeste ideen, som faktisk var nærmest å bli utviklet, var hangarskipet Habbakuk. Det skulle lages av is.

Det startet som en idé om å taue inn en spesialtilpasset isbre. Men etter hvert kom forskerne opp med en spesiell isblanding av vann og sagflis som fikk navnet Pykrete, og som hadde den egenskapen at den smeltet sakte og var vesentlig mer solid enn vanlig is.

Ikke senkbar is-båt

Tyske torpedoer kunne ikke senke et slikt skip, var tanken. Ideen var så god at amerikanerne ble involvert i prosjektet, bare for å forkaste det etter kort tid.

Hvorfor bruke mange, mange millioner dollar på å utvikle et skip, når de eksisterende tross alt gjorde en svært god jobb? Dessuten kom de fram til at et slikt skip ville bli ekstremt dyrt, ekstremt tungt, overdimensjonert og uendelig treigt.

Pluss at de, om enn noe langsommere enn vanlig is, hadde den uheldige egenskapen at de smeltet.

Denne saken ble første gang publisert 22/05 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.