I Joint Strike Fighters rede

Det er ikke så lett å slippe inn "på gølvet" hos Lockheed Martin i Fort Worth, Texas. Fabrikken har minst like høye sikkerhetsbegrensninger som en hemmelig militærinstallasjon.

Absolutt fotoforbud

Fotoforbudet inne i selve fabrikkbygningen er absolutt.

Uten unntak.

Alt kamerautstyr skal registreres på forhånd, og alle bilder tatt utenfor skal også godkjennes etterpå.

Dersom du ikke følger gjeldende restriksjoner for fotografering eller benytter et annet kamera enn avtalt, vil utstyret bli konfiskert, er beskjeden.

Etter å ha levert passet og blitt klarert gjennom to sikkerhetskontroller, får jeg utlevert en pose til å putte ringer, mynter og annet lommerusk i.

Løse gjenstander kan havne inni de uferdige flyskrogene og skape problemer, blir jeg fortalt.

Redet til F-35

Så, etter en times brifing om prosjektet, blir jeg fulgt gjennom de endeløse gangene til vi befinner oss inne i Air Force Plant #4. Selve redet til F-35 Lightning II.

- Jeg lover å fortelle 95 prosent av alt jeg vet om flyproduksjon, forteller Rick Boyer. Han har vært hos Lockheed Martin i 26 år og fått med seg mesteparten av produksjonen av F-16.

Nå er den enorme fabrikkbygningen - 1,6 km lang og seks etasjer høy - nesten tom etter at F-16 flyttet ut. Men produksjonslinjen til Joint Strike Fighter begynner å fylle opp det enorme arealet gradvis.

Les også:

Sinte never og løse tenner

Lyset ingen kan forklare

Høy styrke, lav vekt

- Bygningen ble konstruert under 2. verdenskrig, da en hel arme med kvinnelige arbeidere skrudde sammen B-24 bombefly her inne.

Gutta var jo ute og sloss. 175 fly i måneden. I rekordåret 1944 klarte de å levere ett fly i timen, forteller Boyer.

Da F-16 ble produsert for fullt her inne, var også 30 000 ansatte i sving.

Antallet er tilsvarende høyt når produksjonen av F-35 kommer i full sving.

Bortimot 3200 fly håper produsenten å levere totalt.

- Vi håper på samme suksessen som med F-16. De første prototypene ble bygget på slutten av 1970-tallet. De aller siste flyene ruller ikke ut fra fabrikken før senere i år, forteller Boyer stolt.

40 prosent kompositt

Begynnelsen av produksjonslinjen minner om en blanding av sykehus og tekstilfabrikk.

I såkalte "clean rooms" bak beskyttende glassvegger blir lagene med karbonfiberduk limt sammen lag for lag før det som skal bli skrogdeler blir lagt inn i autoklaveovnene.

Her blir komposittmaterialene bakt under høyt trykk og temperatur i opp mot et døgn for å oppnå høy styrke i tillegg til lav vekt.

Mens F-16 består av 2 % komposittmaterialer, er 40 % av F-35, blant annet "huden" på vingene, fremstilt i en bakerovn.

Kjappere enn F-16

Produksjonslinjen tar form for alvor. Delene kommer fra åtte produksjonsland. Vi stopper opp ved det tredje produksjonseksemplaret av hangarskipsversjonen, som har større vingeareal og forsterket understell.

På nabolinjen blir det fjerde eksemplaret av den konvensjonelle versjonen skrudd sammen bit for bit. 48 eksemplarer av tilsvarende fly skal etter planen leveres til Norge fra 2014.

Også de vil bli skrudd og limt sammen av mekanikere med stetsonhatter. En påminnelse om at flyfabrikken er en av de største arbeidsgiverne midt i Texas.

Første produksjonsfly

I en av hangarene utenfor venter selve godbiten. Det første ferdige produksjonsflyet. Riktignok uten våpen. Flyet brukes bare til å teste ut flyegenskapene.

Bill Gigliotti heter testpiloten. Han er en av de ytterst få som faktisk har vært der oppe bak spakene på F-35. Flyet skal være like manøvrerbart i lufta som F-16, og enda litt kjappere. Den største forskjellen vil være at det er nesten usynlig på radar, og alle sensorene som gjør at det kan detaljspane på en motstander på langt hold.

- Men det beste ved å fly F-35 er at du føler deg usårbar i lufta. Vi vil ikke at luftkamp skal være rettferdig. Vi skal være absolutt livsfarlige for motstanderen, forteller Bill.

Skutt ned med F-4 Phantom

Jim Latham, som er direktør for internasjonal forretningsutvikling i Lockheed Martin, nikker samtykkende.

For drøyt 40 år siden ble han skutt ned i F-4 Phantom-jageren sin over Nord-Vietnam.

Han satt seks måneder på det beryktede fengselet "Hanoi Hilton" som krigsfange.

-Vi var 680 mann i alt. I tillegg til alle de som aldri fikk skutt seg ut av flyene. Evnen til å overleve i strid vil alltid være det som betyr mest for meg, sier han.

Skepsisen til prisen på F-35 programmet som har vært i norske medier, merker man naturlig nok lite til her.

Operative og prissatt neste år

For å få en smakebit på hvordan hverdagen for en norsk F-35 pilot vil være i fremtiden, tilbyr tidligere F-16 pilot og ingeniør Mike Skaff en tur i F-35 simulatoren.

Han har tilbrakt fem år som leder av teamet som designet cockpiten på Joint Strike Fighter.

Tidligere designet han også grensesnittet mellom pilot og fly på de siste versjonene av F-16 og F-22.

- Dagens Nintendo-generasjon vil bli de beste pilotene på F-35, forteller Mike.

Han hevder at F-35 er så enkel å fly at han kan få tanta si til å klare jobben.

Ikke akkurat noen ego-boost når jeg passe kry klarer et par landingsrunder i simulatoren uten problemer.

Men så begynner moroa.

Istedenfor vanlig instrumenter har kampflyet en enkel skjerm som strekker seg i hele instrumentpanelets bredde.

Her kan piloten hente opp alle de kombinasjonene av forskjellige skjermbilder som trengs for å få det komplette situasjonsbildet.

Lettkjørt og usårbart

Vi tar av fra Nellis-basen utenfor Las Vegas og flyr en typisk "combat air patrol". På 60 kilometers avstand plukker vi opp to "banditter" på radaren.

Vi flyr rett mot dem og fyrer av missilene på tre mils avstand.

Selv er vi usynlige på radaren deres og har ingenting å frykte.

Selv om motstanderne er utenfor synsvidde, peiler vi dem inn visuelt og ser treffene med det elektrooptiske systemet som lar oss se detaljer på tre mils avstand uansett vær og lysforhold.

Når jeg kikker ned mellom beina, ser jeg bakken istedenfor cockpitdørken.

Sensorene sender også informasjon til hjelmvisiret slik at sikten er uhindret i alle retninger.

Mike demonstrerer hvordan man kan bruke et par raske fingertrykk, eller ved bare å bruke stemmekommando kan bytte skjermbilder og gå over i bakkeangrepsrollen.

Igjen er det bare å legge trådkorset over bygningen på bakken, og la den målstyrte bomben finne veien på egen hånd.

Stealth gir trygghet

I tillegg til "stealth"-designet på flyet blir all våpenlast båret inne i selve skroget for ikke å reflektere radarståler.

Man kan se for seg et scenario i Barentshavet om ti år.

Russiske krigsskip har satt kurs for området øst av Svalbard, og Norske myndigheter har satt høy beredskap.

Tre Joint Strike Fighter blir sendt på vingene med en times mellomrom fra Bodø. De danner en radarkjede med rekkevidde fra Trøndelag til midtveis mellom Svalbard og Nordpolen. Informasjonen blir linket mellom flyene, og til Felleoperativt hovedkvarter, som hele tiden får et detaljert situasjonsbilde.

Det nærmeste flyet linker også et sensorbilde av fartøyene som er detaljert nok til å identifisere dem.

Selv kan det velge om det vil være uoppdaget på det russiske radarbildet, eller å gi seg til kjenne som en advarsel.

- Det var flyets evne til å operere trygt i et risikofylt område som overbeviste de norske forsvarspolitikerne til å tro på Joint Strike Fighter, sier David Latham.

Les også:

Studenten som ble seriemorder og kannibal

- Hesten er her for å bli, automobilen er en mote

Fjellveggens supermann

15 måter å dumme seg ut på Facebook

Denne saken ble første gang publisert 29/04 2009, og sist oppdatert 06/05 2017.