Duell under vann
Historien om hvordan U-864 endte på bunnen av norskekysten – og hvordan vraket ble funnet igjen 50 år senere – er like spektakulær som historien om hevingen.
Fedjeubåten skal heves
Myndighetene gir etter og den tikkende miljøbomben U-864 blir hevet sommeren 2010.
Pris: 800 millioner kroner.
Med en stor beholder under ubåten som skal fange opp løst kvikksølv, skal U-864 heves fra 150 meters dyp rundt to kilometer utenfor Fedje og deretter fraktes til land av et spesialfartøy. Firmaet Kranringen Isak M. Nilsen AS i Skien står sentralt i den spektakulære redningsaksjonen, som etter planen vil finne sted sommeren 2010.
Den tyske ubåten er kjent fra media som en tikkende miljøbombe. Det finnes 67 tonn flytende kvikksølv lagret på stålflasker om bord og dessuten er den fullastet med torpedoer.
Fredag 9. februar 1945 opprant som en mørk og tung norsk vinterdag. Himmelen hang stålgrå over den iskalde Nordsjøen utenfor øya Fedje i Hordaland.
Alt var så stille at hadde du stått på klippene og sett utover havet, hadde du ikke merket noen ting til den store verdenskrigen som nærmet seg siste fase. Ute på havet kunne du se et par fiskeskøyter som fredelig duvet på bølgene mens det summet jevnt i dieselmotorene. Det var ingenting i dette bildet som tydet på at det kunne være annet enn torsk under havoverflaten.
En dyktig hydrofonoperatør om bord i den britiske ubåten HMS Venturer - som helt tilfeldig var på patrulje i området - hadde hørt summingen fra fiskebåtenes motorer fem dager i strekk og var blitt vant til den monotone lyden. Men så blandet en ny støy seg inn i lydbildet. En ny og ukjent lyd som måtte komme fra noe som var kjempedigert.
Siden Venturer befant seg på periskopdybde hevet vakthavende derfor diskret periskopet for å ta en titt. Han spant det rundt 360 grader, det var ingenting å se. Men noe kjempesvært måtte være i nærheten.
Les også:
Historisk sjøslag
Og noe stort var det. Et monster på rundt 1600 tonn stål snek seg av gårde under havoverflaten. Doningen var 90 meter lang, var bevæpnet med to dusin torpedoer, kanoner til forsvar mot luftangrep og til og med et minihelikopter som en pilot kunne fly til værs med og speide etter fiender.
Det revolusjonerende, tekniske vidunderet av en ubåt som laget den mystiske lyden, het U-864 og var av typen D2-IX-kl, den lengste og største typen ubåt den tyske marinen hadde.
Og den lyden som vakthavende på Venturer hadde snappet opp, kom fra kjempeubåtens dieselmotorer. U-864 hadde startet opp de kraftige motorene for å lade batteriene under ferden. Dermed laget den nok støy til å bli oppdaget av den årvåkne hydrofonoperatøren på Venturer.
Men det var ikke bare å gå til angrep. U-864 var tre ganger større enn Venturer, hadde nesten tre ganger så stor ildkraft og kunne seile nonstop jorden rundt uten å fylle drivstoff og samtidig senke en hel flåte under ferden.
Likevel ga sjefen om bord på Venturer, kommandant James H. Launders ordre om å gjøre klar til kamp. Snart gikk kommandoen fra avdeling til avdeling: Action station, action station. Slik begynte et drama til sjøs som i krigshistorisk sammenheng var helt unikt. For aller første gang utspant det seg et slag til sjøs hvor begge kombattantene var under vann.
Kodenavn Caesar
U-864 var på vei fra Kiel i Tyskland til Japan på et desperat oppdrag i krigens sluttfase. Forbundsfellene Tyskland og Japan kunne mot slutten av krigen nesten ikke bevege seg til havs. De var kneblet og bundet. De allierte hadde full kontroll over sjøveiene.
Og Japan var i ferd med å ta sitt endelige knefall for USA. Der håpet de at Hitler satt på et hemmelig mirakelvåpen de kunne bruke til å snu krigen i tolvte time. Våpen store ubåter i tur og orden skulle seile fra Kiel til Japan med. Først ute var U-864. Den fikk kodenavnet Caesar.
Ubåten var lastet med det Hitler-Tyskland hadde å by på: 65 tonn med det livsfarlige giftstoffet kvikksølv fylt på stålflasker som skulle brukes til å lage bomber, deler til nye topphemmelige fly som Messerschmidt ME-163 og 262, klassifiserte tegninger til andre flyprosjekter - deriblant planer til en revolusjonerende, bemannet rakett.
Med i lasten var også plantegninger til en ny type ubåt, en radar utviklet av den tyske elektronikkfabrikken Siemens og et tjuetall unge menn som tilhørte det øverste sjiktet av Hitlers forskerelite. Deriblant to Messerschmidtingeniører som skulle sette i gang masseproduksjon av jagerfly i Japan pluss to japanere, en radar- og en rakettspesialist.
Planen var naturligvis at U-864 skulle komme seg den lange ferden jorden rundt. Men en ung britisk ubåtkommandant fikk teften av den tyske kjempeubåten og valgte å angripe. Og Venturer gikk til angrep ved bruk av den såkalte hydrofoneffekten - som er en ubåts øyne og ører under vann - som kilde. Og snart forlot fire torpedoer den britiske ubåten med adresse U-684 og dets foreløpig intetanende mannskap.
Minst to av torpedoene traff. U-684 gikk til bunns på rundt 150 meters dyp i den vakre vestlandsskjærgården utenfor Fedje. Alle 73 om bord ble med til bunns. Det samme gjorde lasten.
Tysk helt
Militærhistoriens første undervannsduell var over. Og der var det kanskje blitt satt en strek over historien hadde det ikke vært for tyskeren Wolfgang Lauenstein, en sindig ingeniør og ubåtekspert.
For nå skrur vi tiden drøyt 50 år fram i tid. Vi befinner oss i Ludwigshafen am Rhein, midt inne i 1990-tallets gjenforente Tyskland. Der kom ubåtinteresserte Lauenstein helt tilfeldig over spor etter U-864. Et gammelt ektepar i nabolaget Wolfgang var blitt venner med, hadde samlet alle sine gamle bilder i en skoeske.
Og en maikveld for ca 15 år siden satt de tre og rotet gjennom de gamle bildene og kikket på dem. Ut av bunken med bilder av karneval og julaftener ramlet et gammelt svart-hvitt portrettbilde av en ung tysk soldat. Lauenstein gjenkjente uniformen. Den tilhørte ubåttjenesten og 2. verdenskrig.
Dermed var nysgjerrigheten tent og søket i gang. Den unge tyske soldaten på bildet var fra nabolaget og het Willi Transier. Da han meldte seg til krigstjeneste, ba han spesielt om ubåttjeneste fordi det var tøffest. Videre leting i arkiver plasserte ham i ubåten U-864 under ubåtkommandant Rolf-Reimar Wolfram.
Skjebnen til båt og mannskap fant Lauenstein også fram til i gamle krigsdokumenter: Torpedert under et hemmelig oppdrag av HMS Venturer og sank til bunns utenfor Bergen, Norwegen. Ingen overlevende.
Nysgjerrigheten til Wolfgang Lauenstein ble ikke akkurat mindre av denne korte rapporten. Hvor nøyaktig lå ubåten? Og hva gikk det hemmelige oppdraget ut på?
Jakten i arkivene
Lauenstein snudde hver stein, sporet opp gamle krigsveteraner, støvsugde registre, faglitteratur og reiste til Fedje. Snart sto han i naustet til en lokal fisker som hadde fått med seg en stor klump messing da han dro fiskenota opp fra 150 meters dyp.
Lauenstein grep klumpen begjærlig. Han så straks hakekorset og han fant serienummeret. Og til tyskerens store glede hadde fiskeren kartlagt funnstedet helt nøyaktig med sin GPS.
Samtidig fant en amerikansk spesialist britiske etterretningsdokumenter i USAs nasjonalarkiv for Lauenstein. Dette var første gang den tyske amatørdetektiven leste om det giftige kvikksølvet fordelt på 1857 ikke rustfrie stålflasker.
Han ante straks uråd. Ingeniøren visste nemlig at det midt på 1950-tallet i japanske Minamata døde rundt 2000 mennesker i ulidelig smerte og at hvert tiende barn kom forkrøplet til verden.
Grunnen til tragedien var at folk der hadde spist fisk fra havet hvor en fabrikk hadde dumpet 27 tonn kvikksølv. Om bord i U-864 på havbunnen utenfor Fedje lå til sammenligning 65 tonn. Wolfgang Lauenstein fikk det travelt med å avverge en miljøkatastrofe.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 08/04 2009, og sist oppdatert 06/05 2017.